Da dommen i klimasøksmålet falt, var det mange som følte et behov for å understreke hvor grundig Greenpeace og Natur og Ungdom hadde tapt. Det kan også se sånn ut når man leser siste side av dommen der det står at man har tapt og attpåtil må betale 580 000 kroner i saksomkostninger; det er naturlig at man kan føle at dette ikke var så veldig gøy likevel.
Å lese siste side er sjelden en god oppskrift på å få hele bildet av noe som helst og det er virkelig mer spenning i denne avgjørelsen enn konklusjonen skulle tilsi.
I avgjørelsen slår retten hardt ned på statens forsøk på å hule ut Grunnlovens miljøbestemmelse. § 112 er en rettighetsbestemmelse som legger en faktisk begrensning på statens myndighet i forhold til forvaltningen av miljøet. Det går en grense et sted.
At det i det hele tatt finnes en grense er milevis unna statens egen versjon av § 112 som en tannløs, dekorativ programerklæring. Hvor grensen går får vi ikke vite i denne dommen, det må jo være noe spenning igjen til neste runde.
På side 20 og 21 av dommen er det en del juridisk snop pent begravet i intrikate setninger, her hvisker retten at § 112 innebærer en tiltaksplikt og at denne ikke uten videre er oppfylt selv om det finnes lover på området slik staten hevdet i sin prosedyre. Stortingets vurdering skal tillegges vekt og vurderinger av grunnlovsmessighet kan ha betydning, men det er domstolene som har det siste ordet.
Miljøorganisasjonene ba retten avgjøre om 23. Konsesjonsrunde er i strid med Grunnlovens løfte om et helsebringende og bærekraftig miljø. Retten har konkludert med at risikoen for miljøskade er begrenset og at statens tiltaksplikt til å betjene denne lille risikoen er oppfylt.
Dette regnestykket går opp fordi retten mener at den oljen som brennes utenfor Norge ikke skal regnes med, da blir norsk olje nesten for en grønn virksomhet å regne. Du kan mene at dette er galt, da er vi enige, men det er ikke en uhyrlig tolkning; den finner støtte mange steder. Tolkningen kan angripes i anken, en anke som nå begynner fra en sterk og god posisjon.
Historien skrives av vinnerne og her er den virkelige historien: 4 januar 2018 leverte Oslo Tingrett en solid dom som slo et slag for maktfordelingen, rettsstaten og miljøet. Statens tolkning av § 112 ble feiet til side og tilbake står en klar rettighet som domstolene kan prøve. Noen ting ble galt, norsk olje er norsk uansett hvor den brennes, men den typen diskusjon vil egne seg ypperlig for lagmannsretten.
Så det er ingen grunn til å sippe, miljøet fikk noen avgjørende poeng i denne første runden.