Drivhuseffekten ble kjent for 59 år siden – oljelobbyen fortsetter å tåkelegge.
(KRONIKK) På oljebransjens hundreårsdag – i 1959 – ble jubilanten, The American Petroleum Institute (API), presentert med en hittil ukjent side av det store svarte eventyret. Det var kjernefysikeren Edward Teller som presenterte fenomenet global oppvarming. Teller, som først jobbet med Oppenheimer i Manhattan-prosjektet, og på 50-tallet ble kjent som hydrogenbombens far, var i stor grad utstøtt fra sitt vitenskaplige miljø etter å ha vitnet mot Oppenheimer midt på 50-tallet i en McCarthy-prosess. Som en av fem på scenen til å hylle det svarte gullet foran et publikum på over 300 av Amerikas absolutte elite så tok han i sitt innlegg utgangspunkt i det han kunne aller best, nemlig fysikk. Her er noe av det han sa:
– Mine damer og herrer. Jeg skal snakke med dere om fremtidens energi. Jeg vil begynne med å fortelle hvorfor jeg tror at vi trenger å supplere energiressursene våre. For det første er fossile energikilder en begrenset ressurs. Men en annen grunn til at vi sannsynligvis må lete etter flere energikilder ligger i det at vi forurenser atmosfæren. [….] Når man brenner konvensjonelt drivstoff, så frigjøres karbondioksid. [….] Karbondioksidet er usynlig, det er gjennomsiktig, det er luktfritt, og det er ikke helseskadelig, så hvorfor skal man bekymre seg for det?
Han fortsatte: – Karbondioksid har en merkelig egenskap. Det overfører synlig lys, men absorberer den infrarøde strålingen som sendes ut fra jorden. Dets tilstedeværelse i atmosfæren gir en drivhuseffekt [….] En temperaturstigning tilsvarende en 10 prosents økning i karbondioksid vil kunne smelte iskappene over polene og oversvømme New York. Alle kystnære byer vil bli oversvømt, og siden det er her en stor del av jordens befolkning bor, anser jeg dette som mer alvorlig enn folk synes å være klar over.
(Journalistens oversettelse / sammenfatning).
Det er liten tvil om at dette var en uventet festbrems for de prominente gjestene, ikke minst API-direktør Robert Dunlop, som satt sammen med ham på scenen. Det ble imidlertid også startskuddet på en alternativ forskningsinnsats, styrt av API og de største oljeselskapene, som fikk som mål å tåkelegge og diskreditere denne retningen innen klimaforskning, en prosess som fortsatt pågår.
Ansvarlig for dette arbeidet utover 60- og 70-tallet var det samme miljøet som siden slutten av 40-tallet hadde stått bak forskningen for å frikjenne tobakksindustrien fra de voksende anklagene om at også røyking var helseskadelig (Blant annet Stanford Research Institute, senere SRI International). Intern forskning og rapporter viser at de både på 60- og 70-tallet fikk resultater som pekte på at forbrenning av fossile energikilder skaper global oppvarming, mens de utad drev en aktiv tåkeleggingskampanje rundt temaet. I stedet for avdramatiserte man, CO2 ble utelatt som begrep fra forskningen, og man fokuserte på hvor umulig det ville være å videreutvikle den siviliserte verden uten oljen.
Teller ble en stadig mer tragisk figur, for samtidig som han var en av de skarpeste fysikerne som har levd, ble han etterhvert mer kjent for sin notoriske servilitet overfor de amerikanske myndighetene. Slik var han et tiår etter sin umusikalske opptreden som fossilbøddel å finne på Dunlops lønningsliste i det stats- og næringssponsede, revisjonistiske vitenskapsmiljøet som jobbet med å renvaske oljeindustrien.
58 år senere finner vi at vår egen oljelobby holder restene av denne tradisjonen i hevd etter beste evne.
Karl Erik Schjøtt-Pedersen, som er administrerende direktør i Norsk olje og gass, svarte i en Aftenposten-kronikk Karl Ove Knausgård på en tale som forfatteren holdt foran Stortinget under høstens store klimamarsj, foran flere tusen deltakere.
Kronikken innleder med følgende spørsmål: «Det er kanskje lurt å tenke igjennom hva man egentlig sier?» Dette er under overskriften «Hvem gjør mest for klimaet?» Kronikken fastslår innledningsvis at å nå Paris-målene er felles mål for de to. Derfra blir teksten en lang utgreiing, med voksenstemme og moral, om hvordan en fortsatt ekspanderende norsk olje og gassindustri er den reneste, beste og eneste måten å bringe rettferdighet og velstand til jordens fattige, redde fedrelandet fra armod og forfall, og i siste omgang redde verden ved å sikre oss alle trygt innenfor Parismålene. Innlegget avsluttes lett insinuerende med en gjentakelse av overskriften, «hvem gjør mest for klimaet?»
«norsk olje og gassindustri er den reneste, beste og eneste måten å bringe rettferdighet og velstand til jordens fattige, samt redde fedrelandet fra armod og forfall»
Knausgård hadde nok ikke tenkt seg om, han visste nok ikke det om de fattige, forsto ikke at norsk olje er god – ja, faktisk best for klimaet…
Edward Teller ble en tragikomisk skikkelse, en som ble beruset av sin eneste suksess, hydrogenbomben. Han kjempet for å bruke den til sivile formål, samtidig med at han var hardnakket motstander mot alle nedrustnings- og fredsprosesser. Han ville bruke H-bomber for å sprenge ut havnebassenger og endre elveløp, detonere H-bomber på månen for å frigjøre prøvemateriale for forskning, og han ignorerte motargumenter om stråling og andre bieffekter. (På denne tiden var han fortsatt rådgiver for amerikanske presidenter.)
Selvsagt er dette revisjonisme av en helt annen dimensjon. Men få uker etter Schjøtt-Pedersens alvorsprat med forfatteren Knausgård gjennom pressen, la våre fremste forskere frem for retten – under ed – vitnesbyrd over to dager som tilbakeviste alle påstander om den norske oljens og gassens evne til å redde verden. Eventyret om den gode oljen blir ikke mere sant om det kalles politikk, og legges i munnen på ministrene våre, men det blir mer krevende å dra ut i lyset, slik at trollet sprekker.
Skjeletter i skap
Stadig flere og mer seriøse forskere prøvde også utover 70- og 80-tallet å rette oppmerksomheten mot trusselen fra CO2 og global oppvarming, men møtte den samme motstanden fra et oljedrevet samfunn på høygir, og ble i stor grad tiet ihjel. Når disse nå kommer til overflaten så er det ikke bare historiske dokumenter over menneskets dårskap og grådighet; Det er potensielle rettsbevis i den økende mengden av saker som nå blir planlagt og ført over hele kloden – mot de regjeringene og de store oljeselskapene som faktisk visste bedre. Norge er også i dette selskapet, for hverken Nordsjøoljen, Norskehavsoljen, Barentsoljen og Nordishavsoljen er ren nok til å vaske bort gammel moro, og heller ikke til å skape fremtidsfest; tvert i mot. Regningen for festen må vi nok ta, men da er det ikke lurt å bestille en ny runde av det samme, for etter 60 år begynner tåka å lette. Vi må bare håpe at det klarner før røyken legger seg.
-Annonse-
