– Årets sommer har vært en enorm klimavekker, lød tittelen over to sider i Dagsavisen på lørdag, med et sitat hentet fra et lørdagsintervju med WWFs ferske leder, Bård Vegar Solhjell. Han utdypet det slik:
«Vi opplever en økt interesse for WWF, og mange andre organisasjoner gjør det samme. Jeg vil peke på to ting som har skjedd: Det ene er at plast har gått fra å være noe ingen snakker om til å bli noe alle snakker om. Det andre er at årets sommer har vært en enorm vekker. Den kan bli stående i historien som sommeren som førte til den store klimaoppvåkningen internasjonalt.»
Det siste gjenstår å se – liknende spådommer har blitt gjort til skamme tidligere. At årets varmesommer har skapt uro hos mange er det imidlertid liten tvil om og allerede i slutten av juli mente også klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) at årets sommer hadde vært en vekker. På lederplass kommenterte Dagbladet denne «vekkelsen» med store ord i midten av august:
«Sommeren 2018 har gitt oss et glimt inn i framtida. Den har med tydelighet vist oss at klimaendringene er en eksistensiell trussel. Livsvilkårene står på spill. Det er mulig å gjøre noe med dette, men arbeidet går for treigt. Klimapolitikken holder ikke følge med takten på utslippene.»
Avisa lanserte også artikkelserien Brent Jord. Den første artikkelen ble innledet med samme forhåpning som Solhjell, om at 2018 blir «året vi endelig begynte å høre etter», mens den andre artikkelen boret inn i Norges største samstemtpolitiske knute:
«Fossil energi har tatt verden til randen av klimakatastrofe. Nå ber oljebransjen om å bli trodd på at de er en del av løsningen.»
Og nettopp dét har vært en av de store debattene i Norge denne sommeren, etter at utsiktene for lønnsomhet på Johan Sverdrup-feltet har skutt i været. Meldingen fra klimaforskere og Besteforeldrenes klimaaksjon, i en kronikk i Dagsavisen forrige uke, er imidlertid klar:
«De gamle vær-rekordene tilhører en verden som ikke lenger eksisterer. En internasjonal forskergruppe anbefaler revolusjonslignende tiltak for å kunne unngå at klimaendringene kommer helt ut av kontroll.»
Og budskapet fra kirkelige ledere og klimapilgrimer, i en kronikk i Vårt Land i slutten av juni, var like klar:
«Nå vandrer vi videre i solidaritet med de som rammes av klimaendringer og som tvinges på flukt, og vi vandrer for å få våre ledere til å handle. For det må handles. Nå.»
Og bare få dager etter at videoen med tidligere statsminister Kåre Willochs klimaadvarsel under Arendalsuka ble lagt på nett kunne nettavisen rapportere at den hadde blitt sett av mer enn én million mennesker.
– Det gleder meg meget, sa Willoch til Nettavisen. Likevel, så lenge olja gir oss velstand og arbeidsplasser er det kanskje fortsatt best å ikke være alt for bekymret for det Al Gore allerede for 12 år siden kalte «en ubehagelig sannhet«?
Hvor bekymret er vi – egentlig?
I fersk undersøkelse for Cicero oppgir 1 av 3 at de har merket klimaendringene og for noen har det vært skremmende. I en kronikk i Dagsavisen for en måned siden skrev FIVH-leder Anja Bakken Riise om «sommeren jeg ble så redd». I følge Ciceros undersøkelse tror de aller fleste at klimaendringene er menneskeskapte, men det gjelder ikke alle.
I følge en studie utført ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) tror 63 prosent av konservative norske menn at klimaendringer ikke er menneskeskapt, rapporterer NTB, mens Nationen sist uke kunne fortelle om en undersøkelse utført for NITO, som viste at fire av ti spurte på bygda ikke tror klimaendringene er menneskeskapte. I de store byene sier bare én av fire det samme. Leder i Naturvernforbundet, Silje Ask Lundberg, kommenterte det slik overfor Klassekampen på lørdag:
«Det er oppsiktsvekkende at såpass mange på bygda mener dette. Ser vi den varme sommeren vi har hatt, er det ikke de som bor i Oslo som har merket det mest, det er gjerne de som bor mindre tettbygd. Uansett om de selv driver matproduksjon eller ikke, har de gjerne et nærere forhold til hvor maten kommer fra. Det er jo nabogården.»
Likevel kan en spørre seg: spiller det noen rolle? I en kronikk i Dagbladet sist uke viste ingeniør og skribent Jostein Henriksen til at nordmenns CO₂-avtrykk er godt over det europeiske gjennomsnittet, på tross av at elektrisiteten vår er fornybar og at det store flertallet tror at klimaendringene er menneskeskapte. Han slo fast at:
«Man trenger ikke å være klimaskeptiker for å bidra til krisen. Det holder å oppføre seg som en.»
Og det er nettopp dét mange som gjør. – En kliss naken Theresa May fikk meg til å tenke på været, skrev Lars West Johnsen i en kommentar i Dagsavisen sist uke. Han hadde sett Storbritannias statsminister svare unnvikende på spørsmål om hva hun gjorde for å få Mandela løslatt den gang han satt fengslet, foreslo å bytte ut «Mandela» med «klima» og utdypet det slik:
«Det samme spørsmålet kan stilles til veldig mange av dagens politikere. Bare bytt ut «Mandela» med «klima». Jo da, alle anerkjenner at klimaet er en utfordring, det er ikke liv i diskusjonen hvorvidt problemene er menneskeskapt, men hva gjøres? Hva gjorde du, politiker X, for å stoppe de katastrofale klimaendringene som vi vet kommer? Klappet du vilt i hendene for at Norge A/S sist uke kunne cashe inn nye 900 milliarder i oljefunn? Sikring av arbeidsplasser og velferdsstat demper alle protester. Samtidig begynner politikerne å vakle når protestene blir store etter at biltrafikken skal dempes med bomstasjoner utafor Stavanger. I Oslo har en liten innsnevring i friheten for bilistene utløst mordtrusler. Og landets grønne parti sliter stabilt under sperregrensa.»
– Gjør noe sjøl, West Johnsen, svarte Thore Due i Natur og Ungdom i dag:
«Ansvarsfraskrivelse er det største problemet i hele klimasaken. Ironisk nok er ansvarsfraskrivelse akkurat det nyhetsredaktøren bedriver. Innlegget er som om West Johnsen har satt fyr på sitt eget hus, bedt ungene om å slukke brannen, mens han selv står og skriver kronikk om hvor late ungdommen er nå til dags.»
I en omtale av Hva skal vi svare våre barn? i Morgenbladet i august skrev Maria Lokna at boka «ønsker å gi et svar på hvorfor de voksne har vært «døve, dumme og blinde» i møte med klimakatastrofen». Forfatterne, den norske filisofiprofessoren Arne Johan Vetlesen og den danske sosiologen Rasmus Willig, har skrevet det Klassekampen omtaler som «et kampskrift som oppfordrer oss til å snakke mer om miljøproblemene». De er engstelige for at vi er «fanget i falsk optimisme» og vil at vi skal oppdra dagens unge til å tenke kritisk i håp om å redde miljøet.
Kanskje gir det håp at bærekraftig utvikling nå skal inn i skolen, slik Cicero skrev om i slutten av august, med henvisning til den nylig avdøde danske teologen, filosofen og etikeren Peter Kemp.
Men hva gjør vi? I Norge har mange bl.a. engasjert seg i kampen mot oljeboring i havområdene ved Lofoten, Vesteråen og Senja (LoVeSe). Den kan det nå se ut til at de er i ferd med å vinne, selv om det kanskje er et knøttlite symbol i den store sammenhengen.
Ikke alle har gitt opp kampen om oljeboring i LoVeSe
I slutten av juni stemte landsmøtet til Unge Høyre, med knapp margin, ned et forslag om å verne Lofoten, Vesterålen og Senja for oljeboring.
– Unge Høyre er ikke villige til å ta noen tøffe valg i klimapolitikken, mente nestleder i AUF, Ina Rangønes Libak, i et innlegg i Dagbladet og fikk svar fra første nestleder i Unge Høyre, Daniel Skjevik-Aasberg. Han pekte i tittelen på at «miljøpolitikk er mer enn symboler» og utdypet det slik:
«På Unge Høyres landsmøte i juni vedtok vi en ambisiøs og realistisk klima- og miljøpolitikk, som reduserer norske klimagassutslipp. AUF gjør hele klima- og miljødebatten om til ett spørsmål: Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er i beste fall naivt.»
– LoVeSe er ikke bare symbolpolitikk, mente på sin side leder av klima- og miljøutvalget i Unge Venstre, Vilde Marie Ystmark, og innledet sitt bidrag til debatten slik:
«Når Unge Høyre og andre viser villighet til å lete etter olje utenfor LoVeSe viser de også at torskebestander, fuglekolonier og korallrev ikke er så viktige.»
– Nesten samtlige Ap-lag i Lofoten og Vesterålen sier nei til konsekvensutredning, kunne NTB melde i begynnelsen av august. På lederplass skrev Dagsavisen fornøyd om «nytt håp for Lofoten«, men dagen etter kunne Dagens Næringsliv fortelle at partileder Jonas Gahr Støre (Ap) avviste at oljeaktivitetene i Lofoten og Vesterålen er skrinlagt etter nye utspill fra partifeller i Nordland. Noen dager senere kommenterteKjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv situasjonen slik:
«Sannsynligheten for at det blir oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, med kjæleforkortelsen LoVeSe, var liten fra før. Den er i ferd med å bli enda mindre. Tvert imot kan hele debatten bli avsluttet en gang for alle på Arbeiderpartiets landsmøte til våren. Under Arendalsuka argumenterer oljenæringens fremste lobbyist, administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i Norsk olje og gass, like inderlig som før for konsekvensutredning av de omstridte områdene. Men bonusen til Schjøtt-Pedersen henger nok i en tynn tråd i år.»
Debatten om miljøfarene ved et eventuelt oljeutslipp har ikke minst fortsatt i Dagens Næringsliv, der bl.a. Havforskningsinstuttet i et innlegg har måttet korrigere påstander fra Schjøtt-Pedersen. Hans tro på konsekvensutredning av LoVeSe ble imidlertid neppe mindre etter at landets nye olje- og energiminister, Kjell-Børge Freiberg (FrP), ved månedsskiftet varslet at han ikke vil legge kampen for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen død.
Det tok imidlertid ikke Aftenpostens kommentator, Øystein K. Langberg, for god fisk og innledet en kommentar sist uke slik:
«Slaget om Lofoten er snart over. Den neste kampen kan stå enda lenger nord.»
Dessuten har olje-Norge fått Johan Sverdrup-feltet å glede seg over.
Johan Sverdrup – demokratiets og velferdsstatens redning og/eller «klimabombe»?
På nyåret 2012 annonserte daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) at feltet 160 kilometer vest for Stavanger skulle hete Johan Sverdrup, etter den juristen og politikeren som av mange regnes som den norske parlamentarismens far. Borten Moe kommenterte det i følge Dagbladet slik:
«På samme vis som Johan Sverdrup betydde mye for formingen av det moderne Norge, håper jeg det nye feltet vil bidra vesentlig til utviklingen av det norske demokratiet og vårt samfunn i fremtiden.»
Så fulgte synkende oljepriser og krise for bransjen, men under oljemessa i Stavanger i slutten av august kunne oljeanalytiker Jarand Rystad i Rystad Energy fortelle Aftenposten at nå er det nesten bonanza igjen. Det skyldtes ikke minst at Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen viste seg å inneholde mer olje enn tidligere antatt og i følge Aftenposten jublet vår daværende olje- og energiminister Terje Søviknes (FrP). På departementets nettsider kommenterte han det slik:
«Dette er en merkedag for Norge. Sverdrup er Norges desidert største industriprosjekt og er anslått å gi mer enn 900 milliarder kroner i inntekter til staten over feltets levetid. Utbyggingen har betydd mye for leverandørindustrien i en vanskelig periode, og skaper arbeidsplasser og store ringvirkninger over hele landet. Første og andre byggetrinn kan gi så mye som 150.000 årsverk i perioden fram til 2025.»
I følge beregninger gjengitt i Aftenposten vil feltet i gjennomsnitt gi 18 milliarder friske kroner til oljefondet i året, og med en forventet avkastning på 3 prosent i året kan disse pengene – etter handlingsregelen – gi regjeringen mye penger å bruke over statsbudsjettet i årene som kommer:
- Etter ti års drift vil det gi 5–6 milliarder ekstra i statsbudsjettet.
- Etter 20 år vil det gi rundt 10–12 milliarder ekstra.
- Etter 50 år vil det gi 27 milliarder ekstra – hvert år, til evig tid.
– Jeg mener Johan Sverdrup er Europas viktigste industriprosjekt, uttalte Margareth Øvrum, konserndirektør for teknologi, prosjekter og boring i Equinor, til Dagbladet. Om det også er et av Europas viktigste miljøprosjekt er et annen spørsmål, men NRK rapporterer at Equinor regner med at feltet vil slippe ut 0,5 kg CO₂ per fat olje produsert. I følge Equinor er det 20 ganger mindre enn gjennomsnittet på norsk sokkel, og 30 ganger mindre enn gjennomsnittet i verden.
I Dagens Næringsliv har mange i sommer engasjert seg i debatten om norske oljekutt i dagens situasjon vil være god klimapolitikk, men Equinor-sjef Eldar Sætre er ikke i tvil:
«Det viktigste bransjen vår kan gjøre for verden er å produsere den oljen verden faktisk trenger med lavest mulig karbonavtrykk.»
Naturvernforbundet mener likevel at optimistiske uttalelser fra Equinors ledelse «forutsetter klimakollaps» og kalte det en «klimabombe». På organisasjonens nettsider kommenterte Silje Ask Lundberg saken slik:
«Regjeringen sier at klimaendringene er vår tids viktigste sak. Deretter åpner de gigantiske, nye oljefelter. Johan Sverdrup er et eksempel på et oljefelt som aldri bør bygges ut hvis vi skal ta klimatrusselen på alvor.»
Og konklusjonen fra årets Energy Transition Outlook 2018, som i dag legges fram av DNV GL, har i følge Aftenposten en konklusjon i samme retning:
«Bra for Norge, men elendig for klimaet»
Og med prognosene for Johan Sverdrup-feltet, selv med mindre utslipp per fat olje enn verden forøvrig, er det grunn til å anta at det vil bli vanskelig Norge å halvere utslippene på hjemmebane innen 2030, slik en fersk rapport fra Naturvernforbundet, Kirkens Nødhjelp, Regnskogfondet og ForUM tar til orde for. Rapporten «Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement» er utarbeidet av Stockholm Environment Institute på oppdrag fra de fire organisasjonene og ble lagt fram under Arendalsuka i august. I et felles forord i rapporten konkluderer lederne for de fire organisasjonene slik:
«For at Norge skal ta sin rettferdige andel av den nødvendige innsatsen, kreves en langt mer ambisiøs norsk klimapolitikk enn den vi fører i dag. De fire undertegnede organisasjonene utfordrer derfor den norske regjeringen til å ta initiativ til langt høyere utslippskutt i Norge. Rapporten skisserer at et mål om minst 53 prosent kutt innen 2030 vil være et viktig bidrag. I tillegg må Norge bevilge betydelig mer til finansiering av både utslippskutt og klimatilpasning i andre land. Rapporten anslår opp mot 50 milliarder kroner i året til globale utslippskutt og 15 milliarder til tilpasning. På den måten kan Norge gi et rettferdig bidrag til den globale løsningen.»
Tross bonanza i oljebransjen: i midten av august kunne olje- og energidepartmentet melde at norske utslipp av klimagasser gikk ned i 2017, men medaljen hadde en bakside.
Regnskogsødeleggende palmeolje fikk ned norske utslipp fra 2016 til 2017
– Norske utslipp av klimagasser gikk ned i 2017, meldte klima- og miljødepartementet i en pressemelding 15. august og utdypet det innledningsvis slik:
«Utslippene av klimagasser i Norge gikk ned med rundt 1,7 prosent, eller i underkant av 900 000 tonn CO2-ekvivalenter mellom 2016 og 2017. Den viktigste årsaken er redusert bruk av fossile brensler til veitrafikk.»
– Hadde norsk storforbruk av palmeoljediesel vært en del av statistikken, ville det ikke vært mye igjen å skryte av, mente imidlertid Regnskogfondet og NRK forklarte det slik:
«Biodrivstoffet, som erstatter mye av det fossile, regnes som nullutslipp. Det til tross for utregninger fra Regnskogfondet som viser at Norges bruk av palmeoljediesel i 2017 førte til rasering av 220 kvadratkilometer regnskog, og 1,5 millioner tonn høyere CO₂-utslipp, enn hvis vi hadde brukt fossil diesel.»
– Resultatet globalt sett er mer klimagassutslipp som følge av norsk biodieselpolitikk, selv om det ikke vises på norsk statistikk, sa Nils Hermann Ranum i Regnskogfondet til NRK, mens olje- og energiminister Ola Elvestuen (V) så anderledes på det:
«Biodrivstoff er en del av det som gjør at vi reduserer utslippene i Norge. Så skal vi få ned bruken av palmeolje. Men selv om du regner med også den indirekte utslippseffekten (risikoen før regnskograsering), så gir biodrivstoffsatsingen fortsatt en positiv effekt i det internasjonale klimaregnskapet med omtrent 300.000 tonn.»
Å få ned bruken av palmeolje i biodiesel har imidlertid vist seg lettere sagt enn gjort. I fjor sommer vedtok Stortinget, mot de to daværende regjeringspartienes stemmer, å forby palmeolje i offentlige innkjøp av biodrivstoff. SVs Heikki Holmås kommenterte det slik overfor Aftenposten:
«EU gjør det vanskelig for oss å forby palmeolje. Ved å gå veien om forskrift til lov om offentlige anskaffelser og si nei til å putte palmeolje på tanken, håper jeg det vil bidra til å gjøre alt drivstoff som selges i Norge palmeoljefritt.»
I sommer ble det kjent at regjeringen vurderte forbudet opp mot Norges internasjonale forpliktelser i WTO, EØS og bilaterale frihandelsavtaler og at Indonesia truet med handelskrig og boikott av norsk fisk dersom Norge gjennomførte forbudet. Sist uke kunne Dagbladet fortelle at eksperter hevder at det ikke er noen juridiske hindre mot forbud mot palmeoljedrivstoff i offentlige innkjøp, men at regjeringens egen rapport om det samme har blitt holdt hemmelig. Og NTB meldte at «Indonesias trusler om straffetiltak dersom Norge forbyr palmeolje i offentlige innkjøp, skaper problemer for klima- og miljøminister Ola Elvestuen».
I hvilken grad Elvestuen lykkes i å få ned bruken av palmeolje gjenstår å se, men det haster, for for i følge en rapport fra World Resources Institute (WRI), som i juni ble lagt fram på konferansen Oslo Tropical Forum i regi av Norad, så ødelegges verdens regnskoger i rekordfart.
Det er imidlertid ikke bare regnskogen som er i ferd med å bli ødelagt.
– Verden er nær ved å nå vippepunktet for en flerdimensjonal miljøkrise
– Verden er nær ved å nå vippepunktet for en flerdimensjonal miljøkrise, skrev Sony Kapoor i tenketanken Re-Define i en kronikk i Aftenposten i midten av august. I tillegg til å peke på at verden allerede kan ha passert noen av vippepunktene for stans i klimaendringene, løftet han fram tilstanden i verdenshavene og tilgangen på ferskvann.
Dystre tilstander i verdens økosystemer har i sommer bidratt til at et forslag fra El Salvador om et FN-tiår for restaurering av økosystemer har fått støtte, bl.a. fra lederen for FNs miljøorganisasjon, Erik Solheim. I august kommenterte han forslaget slik:
«Et tiår viet til å fremme rehabilitering av nedslitte, skadete og ødelagte økosystemer vil kunne få fart på kappløpene mot klimaendringer og tap av biologisk mangfold.»
– Selv de mest ambisiøse programmene er ikke i nærheten av den størrelsen og rekkevidden på samkjørte aksjoner som behøves for å stanse en overhengende miljøkatastrofe, mente imidlertid Kapoor i Aftenposten, uten å nevne forslaget om et FN-tiår. Han viste til en rapport som snart publiseres av BI og Stockholm Resilience Center, som advarer mot at vår nåværende strategi for å oppfylle FNs mål for bærekraftig utvikling kan skade miljøet ytterligere og at det trengs en paradigmeendring i vår tenkning om miljø og økonomi.
– Norge spesielt utsatt for klimasøksmål
I begynnelsen av januar falt dommen i det mye omtalte klimasøksmålet mot staten, som Greenpeace Norge, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon hadde anlagt. De vant ikke fram, men siste ord er neppe sagt. Etter at dommen hadde falt konkluderte professer ved Det juridiske fakultet i Oslo, Hans Peter Graver, slik i en kommentar i Morgenbladet:
«De svakhetene dommen har, viser fremover til neste skrittet i utviklingen av retten til miljø. Det er først når retten er anerkjent at vi kan få en reell diskusjon om hva retten innebærer. Denne diskusjonen har vært hemmet av usikkerhet om hvorvidt en slik rett i det hele tatt eksisterer. Denne usikkerheten kan vi nå legge bak oss. Dommen gir også et første bidrag til en diskusjon om rettens innhold. Ved at dommen så klart viser hvordan vi ikke kan tenke om en rett til miljøet, gir den inspirasjon til en videre tenkning om hvordan retten bør utformes.»
I midten av august kunne NRK fortelle at mer enn 1000 klimasøksmål pågår rundt om i verden i dag og at «folkets klimasøksmål» mot EU nylig hadde blitt godkjent for behandling ved EU-domstolen. Sony Kapoor i Re-Define rettet en advarende pekefinger mot land som Norge:
«Vi kommer til å se en voldsom økning av klimasøksmål, og rike stater med mye fossil næring vil være spesielt utsatt.»
Kristina Fröberg i ForUM, som støtter folkets klimasøksmålet mot EU, sier i en kommentar at både Norge og EU må gjøre mye mer for å stanse klimaendringene.
Grønt eller svart skifte?
– Vi lykkes med det grønne skiftet, sa statsminister Erna Solberg (H) til Høyres sentralestyremøte i februar og utdypet det i følge NTB slik:
«Nå går utslippene ned, samtidig som den økonomiske veksten går opp. Det mener jeg henger sammen med en borgerlig innsikt: Du løser ikke klimaproblemene ved å bekjempe markedskreftene. Du løser dem ved å bruke markedet for å kjempe klimaets sak. Ved å la et mangfold av ideer gi grobunn for nye, grønne løsninger.»
I samme optimiske tone har næringslivsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) og forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) tro på at havet blir fremtidens arbeidsplass i olje-landet Norge. I en kronikk i Dagbladet i slutten av august begrunnet de regjeringens havsatsing slik:
«Vår felles fremtid er grunnen til at regjeringen har løftet frem hav som et av sine aller viktigste satsingsområder. I fjor lagde vi en havstrategi, som er en helhetlig strategi for bærekraftig vekst i havnæringene. Her går nye arbeidsplasser og bærekraft hånd i hånd. FNs bærekraftsmål understreker betydningen av å forvalte havressursene på en god måte, og det at vi tar vare på havet vil være avgjørende for at verdens voksende befolkning skal få nok mat.»
Ikke alle er like overbeviste. Blant disse er Eivind Trædal i MDG, som nylig utga boka «Det svarte skiftet«. I en kronikk i Dagbladet forrige uke skrev han bl.a.:
«De klimapolitiske livsløgnene har skjermet nordmenn fra ubehagelig omstilling. På tross av at vi har både vannkraft og elbiler og er flinke til å sortere søpla vår, er vi blant verdens mest forurensende folkeslag. Hvis alle skulle levd som oss nordmenn hadde vi trengt 4,6 jordkloder, i følge WWF. De siste 30 årene har vi fått nyte godt av en enorm vekst i velstand og rikdom, og økt både materielt forbruk, kjøttkonsum og ikke minst flyreiser.»
Og i en kommentar i Dagens Næringsliv gir avisas kommentator Bård Bjerkholt på én måte rett:
«Mens vi snakker om det grønne skiftet, blir norsk økonomi mer oljeavhengig.»
Likevel, selv om det grønne skiftet fortsatt er mer svart enn grønt, så skjer det mye på fornybarfronten.
– Energiens geopolitikk i endring
– Et grønt skifte må svi, mente Jill Tove Buseth (stipendiat ved NMBU) i en kronikk i Dagsavisen i slutten av august. Noe av bakgrunnen var denne:
«Man skal løse tre store globale kriser med én løsning. Men hva betyr det når Equinor-sjefen proklamerer at han vil pumpe opp mer olje for å redde klimaet, eller når Yara hevder at kunstgjødsel er nøkkelen til å innføre klimasmart landbruk? Dette er eksempler på «grønnvasking» – det at produkter, tjenester og initiativer påklistres grønne merkelapper uten å i realiteten egentlig være så grønne og nyskapende. McDonalds’ tradisjonsrike røde logo ble plutselig grønn og Coca-Cola lanserte en drikke med navnet «Life» og naturskjønn etikett. Du kan knapt kjøpe et produkt som ikke på en eller annen måte er merket «green», «bærekraftig» eller «planet» i dag.»
Men det som vil svi for noen vil også kunne bli søt musikk for andre.
– Fornybarrevolusjonen innvarsler en betydelig demokratisering av tilgangen til energi, skrev nylig Espen Barth Eide (Ap) i en kronikk i Dagens Næringsliv. Han varslet for egen del også endringer i energiens geopolitikk og forklarte det slik:
«En fornybarverden vil endre de globale maktforhold slik vi kjenner dem. Ettersom etterspørselen etter fossilt brensel går ned relativt til andre kilder, vil land som tidligere var avhengige av olje- og gassimport bli fremtidens vinnere, mens de som har ensidig basert seg på petroleumseksport vil bli fremtidens tapere. Det blir lettere for land uten egne fossile reserver å gjøre seg helt eller delvis uavhengige av produsentlandene. Dette betyr at makt flyttes, noe som er dårlig nytt for land som Russland og Saudi-Arabia, men bra for fremvoksende økonomier som Kina og India og for de fleste europeiske land.»
Og Barth Eide ser ikke entydig svart på utsiktene:
«Noen vil kanskje mene at dagens urolige verdensbilde forsinker overgangen til lavutslippssamfunnet. Men det motsatte kan like godt være tilfelle: En verden med økende spenninger og tiltagende handelskonflikter kan tenkes å akselerere skiftet: trangen til å gjøre seg uavhengig av import av fossilt drivstoff kan bli styrket.»
Håp for Parisavtalen foran klimatoppmøtet i Polen (COP24) i desember?
Donald Trumps valgseier i USA i 2016 satte en støkk i klimaforhandlerne på FNs klimatoppmøte i Marrakech (COP22), men da ForUM oppsummerte det magre utfallet av klimatoppmøtet i fjor (COP23) var det ikke primært Trump som sto i veien:
«FNs klimatoppmøte COP23 i Bonn ble lørdag morgen avsluttet på overtid. I de to uker lange forhandlingene var det ikke Trump og USAs rolle som ble den store utfordringen, men mistillit mellom rike land og utviklingsland. Skal vi nå Parisavtalens mål må dette snus til neste klimatoppmøte i Polen 2018.»
Så spørs da om dette snus foran årets klimatoppmøte Katovice i Polen (COP24) og ForUM tror superklimaåret 2018 vil dreie seg om å vinne eller forsvinne. Sist uke ble det arrangert ekstra klimaforhandlingsmøte i Bangkok. I et brev til klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) og den norske regjeringsdelegasjonen i forkant av møtet løftet ForUM fram områder de mente var viktige:
«Det ekstra møtet i Bangkok skjer fordi forhandlingene om regelverket har stagnert. Det som kreves nå er at noen tør å komme opp fra skyttergravene og rekke ut en hånd for å komme videre. Vi mener at Norge bør og kan ta den rollen. Vi ser tilløp til at flere aktører forsøker å endre det man ble enig om i både i Paris og tidligere, som vil kunne undergrave mange viktige prosesser.»
I sin rapport fra møtet sist fredag oppsummerte Haakon Grindheim i Kirkens Nødhjelp situasjonen slik:
«FNs klimaforhandlinger går framover, men det går sakte og framgangen er skjør. Fredag ble det tydelig hvor vanskelig det blir å komme til enighet før fristen går ut i desember.»
Foreløpig ser det altså ikke veldig løfterikt ut og i Parisavtalens hjemland, Frankrike, trakk landets miljøminister Nicolas Hulot fra jobben på direktesendt radio i slutten av august. Han mente at ingen tok miljøkampen på alvor, hverken i regjeringen eller i samfunnet.
Verden beste nyheter med råd mot deprimerende nyheter
Synes du denne dybdeartikkelen var deprimerende svartmaling? Ble du stresset og lammet av apati – og følte at verden rett og slett går til helvete? Kanskje kjente du på den følelsen den danske forfatteren Carsten Jensen ga uttrykk for i avisa Dag og Tid sist uke:
«Om vi ikkje taklar klimaproblema, treng vi ikkje bry oss så mykje om alt det andre.»
Fortvil ikke. I en kronikk i Dagbladet siste fredag pekte lederne for ungdomsorganisasjonene Changemaker, Spire og SAIH på at verden faktisk går fremover og de hadde et råd mot tungsinnet:
«Kuren mot dette er å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må anerkjenne at det er mye som ikke går slik vi ønsker her i verden, men samtidig få øynene opp for at det er mye som beveger seg i positiv retning. Vi må være bevisste lesere som vet at de positive nyhetene sjeldent får samme oppmerksomhet som krig, krise, konflikt eller kjendiser.»
På sine nettsider kan Changemaker vise til en lang liste med seirene de vant for en mer rettferdig verden i 2017 og i Frankrike og andre steder har titusner av mennesker over hele verden i helga deltatt i Rise for Climate-markeringer med to klare meldinger til verdens ledere, i følge NTB:
- Få fart på det grønne skiftet, fra en verden basert på fossil energi til fornybar energi, og
- sørg for å beskytte folk som bor i områder mest utsatt for klimaendringer.
Og her hjemme tok Ole Erik Almlid (fung. adm. dir. NHO), Harald Solberg (adm. dir. Norges Rederiforbund), Geir Mo (adm. dir. Norges Lastebileierforbund) og Julie Brodtkorp (adm. dir. Maskinentreprenørenes forbund) opp klimaspørsmål i en felles kronikk i VG i helga og ville ha handling fra klima- og miljøminister Elvestuen:
«Klimaendringene opptar norske bedrifter – gjerne fra to perspektiver. Det ene handler om hvordan bedriftene kan ta ansvar ved å utvikle eller ta i bruk mer klimavennlige løsninger som reduserer utslippene. Det andre handler om hvilke rammer bedriftene skal forholde seg til i det omfattende grønne skiftet som er nødvendig. Begge deler handler om verdiskaping og konkurranseevne – om å komme fra prat til handling.»