Tap av artsmangfoldet på jorda skjer i høyt tempo. Tall fra WWFs Living planet report viser at reduksjonen av dyrebestandene har vært på minst 60 % siden 1970, og i Mellom- og Sør-Amerika er over 80 % av artsmangfoldet borte.
Problemlisten kan gjøres mye lengre.
– Mange land uttrykker nå at det haster med å få snudd de negative trendene, og det er i alle fall positivt, så jeg er forsiktig optimist, oppsummerer Sverre Lundemo, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond, på konferansens siste dag. Han og Christian Steel, generalsekretær i SABIMA, representerte miljørganisasjonene og sivilsamfunnet i den norske delegasjonen.
Ifølge Lundemo ble det oppnådd enighet på de fleste områdene som ble drøftet under Egypt-konferansen, og som omhandlet biomangfoldkonvensjonen. I 2020 holdes det neste naturtoppmøtet, COP15, i Beijing, og der skal en ny global avtale for naturen på plass. En av hovedhensiktene med møtet i Egypt var å legge til rette for den videre prosessen fram mot Beijing-møtet.
Aichi-målene, som gjennom 20 internasjonale miljømål beskriver hvordan det globale tapet av artsmangfold skal stoppes, har et 10-års perspektiv og løper ut i 2020. I 2000 ble det for første gang vedtatt at tapet av biologisk mangfold måtte stanses innen 2010, en frist som ble forlenget til 2020. Men heller ikke da vil målene nås.
– Vi trenger et helt nytt rammeverk å holde oss til fra 2020. Aichi-målene er på ingen måte nådd, og et av problemene er at det har vært for lite forpliktelse og vilje fra landene med i bildet. Rapporteringsrutinene til landene har vært for svake, og nå trenger vi å få på plass de riktige verktøyene for å sikre at landene følger opp og gjør det som må til for å stoppe naturtapet, sier Lundemo til Naturpress.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Har utfordret Elvestuen til å ta lederrolle
En ny global avtale i 2020 skal snu den negative trenden som hersker i dag, der det er stort tap av natur. Norske miljøorganisasjoner har utfordret klima- og miljøminister Ola Elvestuen på at Norge bør ta et lederskap i arbeidet med en slik avtale.
– Det innebærer også at norske myndigheter må feie bedre for egen dør og få fortgang i arbeidet med å stoppe tapet av natur i Norge, understreker Lundemo.
– Foreløpig har responsen fra Elvestuen vært positiv – han ønsker å ta en betydelig rolle – men vi vet ennå ikke hva det helt konkret betyr. Vi trenger også mye mer blest og oppmerksomhet om utfordringene ved tap av artsmangfold enn det vi opplever i dag. På denne konferansen er det hovedsakelig miljøministre som er til stede, men vi mener at for å få på plass en ny global naturavtale må også statslederne involveres, sier han.
– Hva blir konsekvensene av tap av biologisk mangfold?
– Vi får selvsagt først og fremst en mye fattigere natur, men det har mange andre aspekter. For eksempel er det viktig at naturen er robust og artsrik i møtet med de klimaendringene som vi vet kommer. Da vil den være i stand til å håndtere klimaendringene på en mye bedre måte. En robust og hel natur kan eksempelvis effektivt lagre store mengder karbon i nordlige skoger, mangrover, våtmarker og myrer, og artsrikdom kan være med å sikre tilgang på pollinatorer som vi trenger i matproduksjon.
– Kan såkalte «tipping points» inntreffe i artsmangfoldet, slik som man frykter i forbindelse med klimaendringer?
– Risikoen kan være der, men jeg kjenner ikke til noe konkret eksempel. Hvis nøkkelarter blir borte kan det få konsekvenser, selv om vi i dag vet for lite om hvordan artene gjensidig påvirker hverandre og konsekvensene av å miste en gitt art.
Biesuksess i Amsterdam
Et eksempel på at naturverntiltak av og til kan hjelpe temmelig fort, blir det rapportert om fra Amsterdam. Fra 2000 til 2018 har artsmangfoldet blant villbier og honningbier angivelig økt med 45 % i den nederlandske hovedstaden, i et tidsrom der biedød har vært et omfattende globalt problem.
De positive resultatene fra Amsterdam tilskrives restriksjoner på bruk av sprøytemidler, installering av insekthoteller og at det ble plantet inn busker, høyt gress og opprinnelige plantearter på et jorde ved byens hovedjernbanestasjon.
– Insekter har korte liv, og derfor kan man også oppleve rask respons på tiltak. Vi forventer derfor at norske myndigheter setter i gang tiltak for å bedre situasjonen for pollinatorene, kommenterer Sverre Lundemo.
Natur bygges ned bit for bit
Han vil at miljøhensyn skal veie mye tyngre i all forvaltning.
– Miljøhensyn blir i mange tilfeller en salderingspost, og blir fort overkjørt av økonomiske interesser. Vi får en bit-for-bit nedbygging av natur, og man mister det viktige helhetsbildet når det gjelder å bevare natur. Det er derfor det er så viktig at vi får inn reparasjonsperspektivet, og det betyr at
LES OGSÅ:
ødelagt natur må repareres og tilbakeføres til sin opprinnelige tilstand og funksjon. Ellers vil vi fortsette å gå i feil retning.
Lundemo nevner saken fra Åkrehamn på Karmøy, der planene for en ny omkjøringsvei ville medføre skade på fauna og planteliv.
– I etterkant har det kommet frem at det ikke en gang er behov for veien ut fra trafikkgrunnlaget. Saken viser at vi trenger en kompetanseheving og en holdningsendring blant beslutningstakerne, sier Lundemo.
– I lokal og regional forvaltning er det et problem at Fylkesmannen nå er fratatt deler av sin tidligere rolle som vaktbikkje overfor kommunale vedtak som går ut over naturen. Nå skal Fylkesmannen helst ikke gripe inn i saker, og dette er noe regjeringen har et ansvar for rette opp igjen dersom de vil vise at de tar naturvernet på alvor, sier han, og legger til at Norge har et særlig ansvar for å ta vare på naturtyper som er sjeldne andre steder enn her til lands, slik som kystlynghei og boreal regnskog (kystgranskog).
– I tillegg må myndighetene få på plass en tiltaksplan for å reparere ødelagt og skadet natur. Dette gjelder eksempelvis myrer og andre typer våtmark, verdifulle strandenger som blir bygget ned, eller gror igjen, og det gjelder naturen rundt elvedeltaer.
Økonomi som virkemiddel må tas i bruk, mener Lundemo.
– Nasjonale subsidieordninger som skal stimulere næringslivet, men som i tillegg går på bekostning av naturen, må erstattes med subsidier som sikrer naturhensyn. Naturen er tross alt livsgrunnlaget vårt.