Den økonomiske pyramiden i verden – der ufattelig rikdom er samlet øverst – toppes av en svært liten gruppe mennesker, hovedsakelig menn.
«Den økonomiske ulikheten har kommet ut av kontroll».
Det konkluderer organisasjonen Oxfam med i oppsummeringen av sin helt ferske rapport, «Time to care».
Oxfam springer ut av samlingen av en rekke NGO´er i Wales og England på 90-tallet, men er i dag en internasjonal organisasjon som jobber i 90 land. Arbeidet deres er konsentrert rundt levekårene for folk i fattige land.
I den nye rapporten legges det fram en rekke statistikker, tall, bilder og sammenligninger som speiler de enorme forskjellene som eksisterer i verden.
Som et grunnleggende funn: Rikdommen til verdens milliardærer – og det er snakk om bare litt over 2.000 mennesker – utgjør mer enn de samlede eiendelene til over halvparten av verdens befolkning, 4,6 mrd mennesker. Oxfam henter opp et annet originalt bilde: Hvis du hadde spart 90.000 kroner hver eneste dag siden de egyptiske pyramidene ble bygget (og kunne leve et veldig langt liv), ville du likevel bare ha skaffet deg 1/5 av den gjennomsnittlige formuen til en av verdens fem rikeste milliardærer i dag.
Kvinner er grovt diskriminert
Nesten halvparten av verdens befolkning forsøker i dag å overleve på mindre enn 50 kroner dagen, viser tall fra Verdensbanken. At kvinner rammes hardest av ulikhetene belyses blant annet av at samlet pengeverdi av ubetalt omsorgsarbeid i verden (utført av kvinner over 15 år) er tre ganger så høy som verdien av verdens tech-industri.
Ikke overraskende eier da også menn 50 % mer enn kvinner, på samlet verdensbasis. De rikeste 22 mennene i verden eier mer tilsammen enn det alle kvinner i hele Afrika eier. Men kvinner er i praksis som regel forhindret fra å kunne endre de grunnleggende urettferdige forholdene, fordi de ikke er godt nok representert i styrende organer i mange av landene i verden. Den reelle makten er liten. Bare 18 % av ministrene i verdens regjeringer er kvinner, og kun 24 % av parlamentsmedlemmene er kvinner.
Klimatruslene utvider det urettferdige bildet for kvinnene. Det er anslått at opp til 2,4 milliarder mennesker vil leve i områder med mangel på vann i 2025, om bare fem år. Tradisjonelt er kvinner vannhentere i fattige land, og en forverret klimasituasjon vil bety at kvinner og jenter kan bli tvunget til å gå lenger og lenger for å finne vann, med de belastninger og farer dette medfører.
Et feilslått økonomisk system får skylden
Oxfam er ikke i tvil om hvor ansvaret for all urettferdigheten generelt skal plasseres:
«Det store skillet er basert på et feilslått og sexistisk økonomisk system som verdsetter rikdommen til noen få privilegerte – mesteparten menn – mer enn de milliardene av arbeidstimer som nedlegges i de mest grunnleggende oppgavene; underbetalt og ubetalt omsorgsarbeide som i hovedsak utføres av kvinner og jenter rundt i hele verden».
Vårt ødelagte økonomiske system samler mer og mer rikdom i hendene på de få, skriver Oxfam. Vårt økonomiske system ble bygd av rike og mektige menn, som fortsetter å lage reglene og ta løvens del av byttet, skriver organisasjonen.
Forslag til løsninger
I seks punkter beskriver Oxfam hvordan de mener urettferdighetene kan bekjempes:
- Investeringer i nasjonale omsorgssystemer for å bryte ned den urettferdige fordelingen av ansvar for omsorgsarbeid som i dag ivaretas av kvinner og jenter
- Få en slutt på ekstrem rikdom for å få en slutt på ekstrem fattigdom
- Lover må innføres for å beskytte rettighetene til folk i alle yrker, og sikre dem levelige lønninger
- Sørge for at personer med omsorgsarbeid får innflytelse på beslutningsprosessene
- Skadelige normer og sexistiske holdninger må utfordres
- Verdsettelse av omsorgsarbeid i næringslivet og i forretningspraksis
Verdens regjeringer kan, og må, bygge en human økonomi som er feministisk og tilgodeser de 99 %, og ikke bare den ene prosenten, fremholder organisasjonen:
«I en slik verden ville alle ha sikre jobber med anstendige lønninger, og ingen ville måtte leve i frykt for kostnadene ved å bli syk, og der hvert barn ville ha en mulighet til ta i bruk sitt potensial. I en slik verden ville økonomien blomstre innenfor planetens rammer, og vi ville kunne overlevere en bedre verden til en ny generasjon».