– Oljepakken er et vippepunkt. Virkningen er at staten gjennom skattesystemet går direkte inn på sokkelen som et oljeselskap. Dette er ikke bare en skatteendring, det er bedriftsøkonomisk deltakelse, sier Odd Ivar Biller.
Han jobbet som byråsjef i Finansdepartementets skattelovavdeling før han gikk over til Hydro i 1980. Der jobbet han både som juridisk direktør, og senere konserndirektør for juridisk og samfunnsansvar.
– Fordi disse forholdene har stor nasjonaløkonomisk betydning, føler jeg et behov for å fortelle skattebetalerne hva det er som egentlig skjer, sier Biller.
Han er ikke alene. Jørgen K. Andersen, i nyere tid kjent som finansdirektør i Marine Harvest frem til han sluttet i 2012, kjenner Biller fra sin tid i Hydro. Andersen hadde ansvaret for skatt i konsernet, og finans i olje- og gassdivisjonen, før selskapet ble slått sammen med Statoil. Andersen startet karrieren med å gjøre økonomiske analyser i Olje- og energidepartementet, og mener oljepakken ble «fullstendig meningsløs».
Ute av kontroll
Andersen mener den tradisjonelle tenkningen om å sørge for et nøytralt skattesystem, og for at oljevirksomheten er samfunnsøkonomisk lønnsom, nå er forlatt.
– Finansdepartementet tenkte vel at de måtte tilpasse systemet litt mer slik næringen ønsker det, nå mens krisen og pandemien står på. Så kastet Stortinget seg på, og Finansdepartementet mistet kontrollen helt. Med de nye endringene favoriseres fossilt veldig, sier Andersen.
En klassisk diskusjon og uenighet mellom oljenæringen og byråkratiet er skattefradrag. Det handler om når og hvor fort oljeselskapene får skrive av nye investeringer på skatten. Næringen ønsker å få dekket hele kostnaden med én gang, mens staten har ønsket å holde igjen, og fordele fradraget over flere år. Helt til i sommer.
Næringen fikk det som den ville, og byråkratenes syn ble «slaktet», ifølge Andersen. Med den nye oljepakken er det slik at staten – skattebetalerne – betaler nærmere 90 prosent av kostnaden ved å investere i et nytt prosjekt, mens de får knappe 80 prosent av inntjeningen.
– Vi må snakke i klartekst her. Det er av miljøhensyn usikkerhet om oljeindustriens fremtid. Når en legger til at sannsynligheten for å finne mer olje og gass på norsk sokkel har gått kraftig ned over tid, så øker også kostnaden for staten. Man bruker penger på å lete, uten å finne. La oss si, for å illustrere, at staten bruker 100 millioner på investeringer. Kanskje de bare får tilbake 60 millioner, sier Andersen.
«Formidabel» støtte
Per-Christian Endsjø er annen av Norges «Lykkeland»-byråkrater som har tatt bladet fra munnen. Han var sjef i Industridepartementet frem til 1984, før også han gikk til Hydro. Fra 2005-2007 var han styremedlem i Petoro. I et innlegg i NRK Ytring kalte han skatteendringen for «oljesponsing». Han fikk svar fra lobbyorganisasjonen Norsk Olje og Gass’ nye toppleder, Anniken Hauglie, som mente at han tok helt feil.
– De irriterte seg skikkelig kraftig over den kronikken, sier Endsjø.
Selv viser han til statsbudsjettet, hvor det står hvilke skatteordninger som er utgifter for staten.
– Der utgjør olje og gass en formidabel andel. Departementet skriver til og med svart på hvitt i et av underbilagene at disse skatteutgiftene må regnes som offentlig støtte. Så krysser staten fingrene for at de får pengene tilbake, sier han.
Endsjø mener Stortingets redningspakke gikk helt løpsk, særlig med tanke på at oljeprisen hadde rukket å komme tilbake til førti dollar fatet idet pakken ble behandlet, noe som var en dobling fra tidspunktet oljebransjen ropte om hjelp.
– Den prisen burde industrien kunne håndtere, ellers bør de ikke gjøre investeringer, sier Endsjø.
– Norge er i praksis et av verdens største oljeselskap
Staten er koblet til sokkelen på tre ulike måter. Det statlige oljeselskapet Petoro eier i underkant av en tredel av reservene på sokkelen, hvor staten er like koblet på olje- og gassprisenes svingninger som et hvilket som helst oljeselskap. Equinor eier neste tredel, og staten har to tredeler av aksjene i selskapet og får dermed skatt og utbytte. Den siste tredelen eies av andre, private selskaper, som staten «kun» krever inn skatt fra.
Med skatteendringene som ble gjort på forsommeren, mener Odd Ivar Biller at staten i praksis vil være direkte koblet, som direkte og indirekte medeier, til å finansiere nærmere 90 prosent av nyinvesteringene i oljeproduksjonen på norsk sokkel.
– I det øyeblikket oljeselskapene får skattefradrag mot andre inntekter på sokkelen, så får ikke staten disse penger inn. Hvis selskapene ikke har slike inntekter, har staten forpliktet seg til å gi kontanter til erstatning. På denne måten går staten i praksis inn med et innskudd i prosjektet som om den er en medeier, forklarer Biller.
Staten får til gjengjeld inntekter i form av petroleumsskatter.
– Men den største rariteten er at statens andel av inntektene er mindre enn den andelen staten bærer av investeringene, sier han.
Biller sier at det normale er at en stat er skatteinnkrever, og at man som stat ønsker å ta liten risiko.
– I Norge er det snudd på hodet. Oljepakken fra i sommer gjør at den norske staten som oljeinvestor nå i praksis vil være ett av verdens største oljeselskaper.
Utbyggingen kan vare i fire-fem år etter utbyggingsbeslutningen. Siden selskapene ikke har inntekter fra de konkrete prosjektene mens byggingen pågår, vil skattefradraget de får i praksis gjelde inntekter fra andre oljefelt, som er i drift. Slik blir langt flere deler av sokkelen berørt av oljepakken, ikke bare de prosjektene oljeselskapene søker om å få bygge innen fristen i 2022.
Virkningene av ordningen vil imidlertid vare mye lenger enn til 2022, advarer Biller. Statens finansiering av feltinvesteringer gjennom den midlertidige skatteordningen vil foregå gjennom det meste av 2020-tallet selv om ordningen i første omgang bare gjelder for utbyggingsvedtak innen utgangen av 2022.
– Statens inntekter fra disse investeringene avhenger av de økonomiske forholdene i perioden feltene produserer olje og gass. Produksjonsperioden kan vare i flere tiår, sier Biller.
Det er samme periode som Norge skal halvere våre klimautslipp.
Stimulerer ikke til grønt skifte
Et hyppig brukt argument fra NHO, LO og de enkelte oljeselskapenes lobbyister under og etter oljepakke-forhandlingene, var at skatteendringene måtte til for at bransjen skal ha mulighet til å gjennomføre det grønne skiftet. Leverandørindustrien, med selskaper som Kværner, trenger pustehjelp fra staten så lenge pandemien varer og noen år fremover. Argumentet var at hvis disse store hjørnesteinsbedriftene går konkurs nå, blir det vanskelig å få opp nye, like store selskap innen fornybart. Bare de grå får hjelp over kneika, skal de bli grønne.
De tidligere oljebyråkratene og næringslivstoppene mener argumentet faller sammen når en ser på utformingen av redningspakken.
– Dette skattesystemet gir ikke oljeselskapene noen motivasjon til å investere mer i fornybart, sier Jørgen K. Andersen.
Staten bør sjekke om samfunnet vinner eller taper
Biller og Andersen mener at staten i de årlige statsbudsjettene bør rapportere bredere på sine olje- og gassinvesteringer enn det gjøres nå: Totale investeringer, risikoen for tap, og hvor mye av statens penger som er eksponert.
– Staten kan tape som investor, men prosjektet kan likevel være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er ekstra viktig at staten forsikrer seg om det. Det bør gjøres av Olje- og energidepartementet, sier Biller.
Han sier at det er svært vanskelig å beregne samfunnsøkonomisk lønnsomhet i videre forstand, for eksempel skatteinntekter, arbeidsplasser og andre ringvirkninger av prosjektene.
Ingen av dem mener at departementet skal gjøre om igjen selskapenes analyser av geologien i oljefelt og kostnadene for å få oljen opp, men mener at departementet bør ha en egen oppfatning på oljeprisutviklingen.
Ber Stortinget varsle innstramminger
Endsjø mener også at Stortinget må gjøre det uttrykkelig klart overfor oljeselskapene at den gunstige skatteordningen ikke vil gjelde for letetillatelsene som deles ut i år, selv om selskapene trolig ikke vil rekke å søke om utbygging på disse tillatelsene innen 2023 uansett.
– En kan ikke fornekte at bransjen kan komme til å presse på for å forlenge ordningen. Men i den situasjonen vi står i nå, både økonomisk og miljømessig, så kan vi ikke ta ytterligere risiko i nye prosjekter. Klimaomstillingsrapporten sa akkurat det samme. «For all del, ikke gå inn i nye områder med nye geologiske strukturer, det blir altfor kostbart», sier Endsjø.
Tilbake til 80-tallet
På spørsmål om hva de mener burde vært gjort, svarer Biller og Andersen at et alternativ er å gå tilbake til utgangspunktet, slik det var før oljekrisa og de påfølgende skatteendringene i 1986. Da var det slik at selskapene måtte få en oljeplattform opp å gå, og tjene penger på den, før de fikk skattefradrag for utbyggingskostnadene.
– Da tar selskapene risikoen for hvert enkelt prosjekt selv. Til gjengjeld bør staten kreve mindre skatt, sier Biller.
De tidligere toppbyråkratene sier løsningen de skisserer er noe de gjør mest for å vise at det finnes alternativer til dagens system.
– Forslaget gir potensielt mindre penger inn til staten, men også mindre risiko for tap. Spørsmålet er, MÅ staten gå inn og ta så mye risiko som den gjør nå for at norsk sokkel skal bli utbygd, spør Biller retorisk.
– Hva med oljeselskapene og interessen for å starte opp nye felt i Norge?
– Du må regne med at det er de større, sterkere oljeselskapene som blir. Det er de som har økonomi til det. De store er interessert i store eienandeler og lave skatter.
Forslaget likner på et som kom fra en utredning i 2003, den gang oljeprisen skrapte bunnen og det norske oljeeventyret så ut til å være over. Oljebransjen var den gang for forslaget, men fikk ikke viljen sin. Oljeprisen gikk som kjent opp igjen, og staten tjente mye penger på å ikke høre på rådet.
– Derfor foreslår vi at Petoro også får mulighet til å gå inn å investere en andel i nye prosjekter, for å sikre at staten ikke går glipp av inntekter om det blir en ny opptur, sier Biller.
– Og hvis interessen blir mindre?
– So be it.
Mangler uavhengige stemmer
De tre avviser at dette et opprør fra «gamlekara» som ønsker seg tilbake til 80-tallet.
– Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk som jobber i departementene i dag om at problemstillingen om statens risiko på sokkelen er høyst relevant, sier Biller.
Endsjø sier han kjenner på ansvaret for generasjonene etter han.
– Det er ikke jeg som får regningen.
– Det er ikke hver dag personer med deres bakgrunn protesterer i avisen?
– Nei, da skal vi ha god grunn, sier Andersen.
Så legger han til:
– Det mangler noen i det norske samfunnet som kan si ifra om disse tingene, uten at man har noen interesser. Det finnes mange analysefirmaer, men disse har alltid oppdragsgivere. Vi har ikke det. Vi er bare interessert, har bred erfaring fra oljevirksomheten og kjenner historien, men vi har ingen finansielle interesser i dette.
Vil ikke kritisere politikerne
Selv om han mener oljepakken spant avgårde i feil retning, vil ikke Biller kritisere politikerne som vedtok den.
– Nå vet de hva som skjedde, og kjenner en viss bismak på det. Det er ikke noen vits i å…
– Strø salt i såret?
– Nei, ikke sant. Da går folk bare i forsvarsposisjon. Det som skjedde bør ikke hindre oss i å se fremover, sier Biller.
En flokk elefanter
Det de tre ønsker seg er et offentlig oppnevnt skatteutvalg som ser på rammene for hele energisektoren, der folk med kjernekompetanse fra departementene sitter i førersetet.
Jørgen Andersen mener det finansielle rammeverket for Norges tre hovedformer for energiproduksjon, olje og gass, vannkraft, og vindkraft, bør harmonere i mye større grad enn i dag.
– Det er et stort dilemma her. Vi skal ha mer grønn energi, men hva gjør vi? Det gis rundhåndet til olje og gass. Det henger ikke sammen. Hvis vi i Norge tror at olje- og gassvirksomheten går nedover, hvorfor skal staten sitte med så stor risiko? Det er en stor elefant som vandrer rundt i rommet, som få tar tak i.
Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!
