I over ti år har jeg deltatt på FNs klimatoppmøter. Sjelden har jeg vært så nedslått som etter fjorårets fiasko på COP25 i Madrid. Når Parisavtalen i dag fyller fem år, er det likevel grunn til optimisme.
I fjor endte klimatoppmøtet med at store utslippsland blokkerte arbeidet med å kutte verdens klimagassutslipp. COP25 i Madrid var en fiasko på grunn av manglende politisk vilje til å handle på det det ikke forhandles om, men som kanskje er det mest sentrale: behovet for dramatisk høyere ambisjoner for utslippskutt.
Hvert land, sin egen herre
Parisavtalen har ikke forpliktelser, den har nasjonalt bestemte bidrag, og det er opp til hvert enkelt land hvor ambisiøse de skal være. Men signalene som sendes om hva land vil bidra med, kan bety fiasko eller suksess for et klimatoppmøte.
I Madrid betydde det fiasko. Med unntak av EU, viste ingen storutslippsland som USA, Australia, Kina eller Saudi Arabia, at de tok sitt ansvar på alvor. Derimot opplevde vi at land og lobbyister forsøkte å undergrave Parisavtalen og forhandlingene. Vi som deltok i Madrid, reiste slukøret hjem. Det hjalp ikke at koronapandemien noen måneder senere satte arbeidet på vent, og skjøv årets klimatoppmøte i Glasgow til 2021.
Hva er det som gir grunn for optimisme?
Svaret er at flere store utslippsland i høst har våknet. Det som skjer, tar form som en politisk konkurranse om utslippskutt.
President Xi Jinping tok verden på senga under FNs generalforsamling da han annonserte at Kina skal nå utslippstoppen før 2030 og netto nullutslipp innen 2060. Det skal skje blant annet med mer sol- og vindenergi, utfasing av fossildrevne biler og stans i nye kullkraftverk.
EU, Kina, Sør-Korea, Japan og Brasil har annonsert nye mål om nullutslipp. EU, Sør-Korea og Japan skal alle nå nullutslipp i 2050, mens Kina og Brasil sikter på 2060. Og når Danmark sier nei til ny olje, sender det et tydelig signal om at lederskap på klima betyr en slutt på fossil energi.
Storbritannia har gjort kjent at de skal kutte utslipp med minst 68 prosent innen 2030 og statsmininister Johnson har lansert en tipunktsplan for hvordan dette skal skje.
I USA har klima for første gang vært tema i valgkampen, og USA blir igjen med i Parisavtalen så snart Biden er president. Klima er ett av fire fokusområder for Bidens overgangsteam, og det er varslet mål om netto nullutslipp i 2050. Nå går også Biden inn for et midlertidig forbud mot oljeboring i Arktis.
Ambisjoner er bra, men USA og de andre store utslippslandene har fortsatt mye å bevise. Det gjenstår å se hva USA sender inn av klimamål og i hvilken grad Biden klarer å stå imot press fra fossilinteresser. Men heldigvis vil neste klimatoppmøte foregå med en amerikansk delegasjon som tar sine instrukser fra en president som faktisk anerkjenner klimakrisen. Sammen med positive signaler fra andre land lover dette godt for et meningsfylt klimatoppmøte i Glasgow neste år, en ny giv for Parisavtalen og internasjonalt klimasamarbeid.
