
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
“Klima og natur må danne rammen for all politikk”.
Slik lyder overskriften i Arbeiderpartiets partiprogram, og det samme fastslår Ap og Sp i Hurdalsplattformen. Dessverre får vi stadig flere eksempler på at regjeringspartiene dobbeltkommuniserer om klima- og naturpolitikken. Det er på tide for Jonas Gahr Støre å ta styringen og rydde opp.
I desember 2022 blir en historisk naturavtale inngått i Canada med mål om å reversere tapet av natur innen 2030. Verdens land blir enige om å bevare minst 30 prosent av natur på land og til havs. Daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide jubler for enigheten og kaller den for “en god julegave for klodens barn”. Men når Norges delegasjon kommer hjem, blir det full splid i regjeringen om hva avtalen betyr for Norge.
For like etter går regjeringen inn for å oppheve vernegrensen for Lågendeltaet – der skal det nemlig bygges en ny motorveibru – tvers gjennom naturreservatet. Senere står den nye klima- og miljøministeren Andreas Bjelland Eriksen på Debatten og forteller at 30 prosent-målet er et globalt mål, hvilket ikke automatisk betyr at Norge skal verne 30 prosent av sin natur.
Vi spoler litt frem. I vinter avdekker NRK at hele 44 000 naturinngrep er gjort i Norge på fem år – uten at myndighetene har oversikt eller kontroll. Gjennom dokumentarserien Oppsynsmannen beviser statskanalen at vi faktisk er inne i en naturkrise, også i Norge. Men det tar ikke lang tid etter avsløringene før landbruksminister Geir Pollestad går ut i media og sier at vi ikke har en naturkrise, og at vi må ha mer (!) nedbygging av natur i Norge.
I møte med økt engasjement mot naturnedbygging og undersøkelser som viser at folk er lei av naturtap, bestemmer kommunalminister Erling Sande at vi nå skal stramme inn for hyttebygging. Men hans egen partileder, finansminister Trygve Slagsvold Vedum, er ikke enig. Han rykker ut med motsatt budskap: “Det er bare å bygge flere hytter”.
Og mens Espen Barth Eide lanserer et samarbeid med Kommunesektorens organisasjon (KS) for å få norske kommuner med på laget – siden det er i kommunene naturtapet skjer, innfører statens forlengede arm, statsforvalter i Vestland, Liv Signe Navarsete (tidligere Sp), en ulovlig praksis der hun overfører enda mer makt til kommunene i natursaker. Uten korreks fra departementet og med det som bare kan ansees som støtte til å bryte loven.
Til og med Stortinget er forvirret av de mange ulike budskapene
Karoline Andaur, WWF
At livet i Oslofjorden er i ferd med å forsvinne helt, vet Støre. Når han dykker i Oslofjorden med NRK på slep for å bevitne den økologiske kollapsen, er han tydelig på at kommuner, bønder og båteiere må ta grep og redusere utslipp i fjorden. Samtidig gir klima- og miljøministeren sprengstoffabrikken Chemring Nobel lov til å femdoble forurensningen sin. Forsvaret trumfer miljø.
Også i klimapolitikken kommer det stadig sprikende budskap. På klimatoppmøtet i Dubai gjøres et historisk vedtak til stor jubel fra salen: verdens land blir enige om overgang bort fra olje og gass. Bjelland Eriksen kaller det for gjennombrudd som setter en klar retning for alle land. Samme dag går energiminister Terje Aasland ut og sier at vedtaket ikke får konsekvenser for Norge, og at norsk olje- og gasspolitikk ikke skal endres. Senere hudfletter stortingsrepresentant og tidligere statsråd Ola Borten Moe (Sp) både klimamålene til regjeringen og virkemidlene i klimapolitikken uten å møte nevneverdig motstand hverken fra statsministeren eller finansministeren.
Til og med Stortinget er forvirret av de mange ulike budskapene. Når Høyre spør hvem som taler på vegne av regjeringen i klima- og natursaker, får partiet svar verken fra statsministeren eller klima- og miljøministeren, de får svar fra kommunal- og distriktsministeren.
År etter år vedtar politikerne ambisiøse natur- og klimamål, og regjeringen med Støre i spissen, løfter forventningene ved å fastslå at Norge skal ta sin del av ansvaret. Det sies at vi skal kutte utslipp her hjemme og ta vare på norsk natur. Men de store grepene uteblir. Å komme med løfter uten noen plan for å følge dem opp er en oppskrift på avmaktsfølelse og håpløshet. Særlig hos de unge.
Dobbeltkommunikasjonen vi har vært vitne til de siste årene er symptomer på manglende lederskap. Mønsteret som danner seg, er en statsminister som virker komfortabel med at det sås tvil om noen av de aller viktigste og vanskeligste oppgavene regjeringen har tatt på seg.
I år skal regjeringen legge frem en handlingsplan for hvordan Norge skal nå målene i den globale naturavtalen. Denne handlingsplanen blir det viktigste dokumentet for norsk naturpolitikk dette tiåret. Ikke bare må den være konkret og ambisiøs, den må også forplikte alle deler av regjeringsapparatet på måter vi ikke har sett tidligere. Da har vi ikke råd til en ukontrollert pekelek mellom ministrene.
Det er på tide at Støre fjerner all tvil – både blant statsrådene sine, i statsapparatet og i befolkningen, om at regjeringens forpliktelser på natur- og klimafeltet er verdt papiret de er skrevet på.