Kunne vært «Lykkeland», sesong 8

• Få nyhetsbrev fra Naturpress

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.

Oljehovedstaden Stavanger/Sandnes (innlegget er oppdatert 17.11):

Fantasien settes i sving. For noen av oss som følger tv-serien «Lykkeland» kan den litt spesielle nyheten fra Sandnes mane fram et absurd bilde. For i formiddag troppet en mindre gruppe med mennesker, oftest omtalt som klimaaktivister, opp ved privatboligen til Equinor-sjef Anders Opedal.

• De hadde med seg ødelagte møbler og andre flomrester, samlet inn fra ødeleggelser i Brasil.
• Ødeleggelser som skyldes ekstremvær

• Ekstremvær som skyldes global oppvarming

• Global oppvarming som skyldes handlinger skapt av du og jeg – og av Equinor

Så aktivistene mente de så en tydelig adresselapp på de flomødelagte gjenstandene og slapp dem like godt ned foran døra til Opedal.

Et kjøleskap, en sprinkelseng og noen herjede barneleker er noe av det som nå fyller den ellers velstelte hagen, opplyser Greenpeace, som hadde regien på aksjonen.

På midten av 80-tallet var oljeaktiviteten i Nordsjøen i ferd med å ta av. Som Lykkeland-serien gir et godt inntrykk av var det nesten feberaktig i Stavanger på denne tiden. Ikke alt gikk på skinner for de som prøvde å skape noe, men signalene om at det lå formuer og ventet der ute for de som bare ville det nok, var ikke til å ta feil av. Optimismen rådde, og viljen til å ta risiko var stor.

- Annonse -

LES OGSÅ

Det fantes også på denne tida forskning som indikerte at ikke alt var like problemfritt med bruken av fossile brensler. Drivhuseffekten var kjent, men kanskje bare for de spesielt interesserte. Knapt noen brydde seg uansett, heller ikke pressen.

Hadde man i 1984 sagt at om 40 år så vil Statoil, dagens Equinor, få sin del av skylden for at verden er i ferd med å rakne på grunn av brenningen av olje, kull og gass, ville man blitt møtt med hånlatter og stemplet som idiot.

Gapet mellom disse to virkelighetene, i 1984 og 2024, er så stor at det passer best i en fiksjon av George Orwell.

Men samtidig gir absurditeten en dyp mening.

– Jeg vet at det er personlig å oppsøke Opedals hjem, men det er dypt personlig å miste mennesker du er glad i og alt du eier som følge av klimakrisens ødeleggelser. Disse gjenstandene kommer fra hjem i Brasil som nå er totalvraket av styrtregn, sa den brasilianske Greenpeace-aktivisten Claiton Wuaden Junior, en av de som deltok i aksjonen i Sandnes.

Junior var med på opprydningen i Brasil etter flommen i mai, den verste på over 80 år, der 183 mennesker mistet livet og flere hundre tusen måtte rømme fra husene sine. Det er i det globale sør klimakrisen rammer folk hardest, påpeker aksjonistene. Men klimakrisens årsaker kommer fra hvor som helst på kloden. Fra flyreisen du tar, fra bilen jeg kjører, fra unnvikende politikere, fra handlingene til Equinor og Opedal.

Halvard Raavand, nestleder i Greenpeace, var også til stede ved aksjonen ved Opedals hus.

– Oljesjef Anders Opedal får over 20 millioner i lønn og bonus for å forverre klimakrisen med mer olje og gass. Med rester fra folks ødelagte hjem vil vi minne Opedal på det personlige ansvaret han har for at selskapet fortsetter å investere i mer klimafiendtlig olje og gass, stikk i strid med forskernes advarsler, var Raavands kommentar.

Global oppvarming gjorde ekstremværet dobbelt så sannsynlig og nærmere 10 prosent mer ekstremt, viser forskning. Oljen fra Equinors produksjon er med på å forverre klimaet, og fortsatt er om lag 99 % av virksomheten til Equinor olje- og gassbasert.

Ikke bare det, men sulten på utvikling av nye olje- og gassfelter rundt i verden synes å være like stor som før. På hjemmebane tåkelegger Equinor virkeligheten ved hjelp av uendelige rekker av reklamekampanjer som skal rettferdiggjøre selskapets handlinger. Sponsoraktivitet er antakelig ment å høyne sympatien i offentligheten. Kritikk, enten på generalforsamlinger, i mediene eller fra hissige miljøorganisasjoner, møtes i hovedsak med innholdsløse, glatte svar.

Tilbakeholdenhet synes å være et fremmedord.

Stuntet ved boligen til Anders Opedal er politianmeldt. Det er isolert sett forståelig, og trolig er det et lovbrudd. Men om man tar et fugleperspektiv på hendelsen, litt høyt oppe fra, har bildet flere fasetter. Den globale gjennomsnittstemperaturen ser ut til å nå økningen på 1,5 grader, raskere enn noen hadde tenkt. Utsiktene er at vi havner på minst tre grader varmere. Virkningene på klimaet allerede i dag, er skremmende å følge med på. En dobling av dette opp til tre grader, kanskje bare i løpet av noen tiår, kan vi med gru bare ane konsekvensene av. At noen velger å peke på – og rette harmen mot – lederen for et stort oljeselskap, er ikke så overraskende.

På COP29 i Aserbajdsjan fremmer Greenpeace i disse dager et forslag om innføre en karbonskadeskatt, for å sikre at fossilindustrien holdes ansvarlig for tap og skade som selskapenes salg av olje og gass medfører. Det er en god idé.

Vi er trolig i en mellomposisjon nå. Oljealderens lykkelige pionértid på 70 og 80-tallet er gått over i fasen hvor skadene fra global oppvarming blir følbare for stadig flere mennesker. For Stavanger og Norge sin del ser det flott ut fortsatt.

Men ingen vet hvor høy vannstanden er i oljehovedstaden vår om 150 år. Det kan hende den blir ubehagelig høy. Hvilken ironi i Lykkeland.