DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
For andre år på rad har fisket etter antarktisk krill blitt avsluttet flere måneder før sesongslutt etter at den føre-var-baserte fangstgrensen ble nådd. Noen vil peke på stengingen som et bevis på at systemet fungerer: Grensen ble nådd, og fisket stanset. Men det å følge reglene er ikke det samme som å sikre at reglene fortsatt er tilstrekkelige for et økosystem som er i endring.
Dette har en særlig betydning for Norge. Få land har sterkere bånd til Antarktis. Fra Roald Amundsens ekspedisjoner til arbeidet ved Norsk Polarinstitutt og Troll forskningsstasjon har Norge bidratt til forståelsen vår av kontinentet og Sørishavet i mer enn hundre år. Som en stor fiskeri- og sjøfartsnasjon forstår Norge også at sunne hav er både økologiske og økonomiske verdier.
Den lærdommen fikk jeg for mer enn tjuefem år siden, da regjeringen min styrket vernet av Costa Ricas marine miljø, blant annet rundt Cocosøya. Det var bekymring for at naturvern ville begrense de økonomiske mulighetene og møte motstand fra fiskerinæringen. Vi valgte å handle fordi vern av havet i siste instans var en investering i fremtiden.
Denne beslutningen bidro til å bevare et enestående biologisk mangfold, styrke bærekraftige fiskerier og gjøre havet til en kilde til nasjonal stolthet. Den lærte meg også at naturvern og velstand ikke er motstridende mål. Sunne økosystemer er selve grunnlaget for bærekraftige havøkonomier.
Det samme prinsippet bør ligge til grunn for beslutningene som tas i Antarktis i dag. Siden et tiltak som skulle fordele fiskeriinnsatsen over et større område, utløp i 2024, har krillfisket blitt stadig mer konsentrert rundt Antarktishalvøya. Disse farvannene rommer noen av de viktigste leveområdene for krill i Sørishavet og er livsgrunnlaget for pingviner, seler, hvaler og sjøfugler som er avhengige av dette lille krepsdyret som føde.
Klimaendringene øker presset ytterligere. Stigende havtemperaturer, minkende havis, forsuring og endrede havstrømmer påvirker krillens leveområder og næringsnettet som helhet. Fiskeriforvaltningen kan ikke fortsette på ubestemt tid å basere seg på antakelser som ble utviklet for et mer stabilt klima og et mindre intensivt fiske.
Det var derfor Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR) ble opprettet med utgangspunkt i et fremsynt prinsipp: Fiskeriene bør forvaltes ut fra behovene til økosystemet som helhet, ikke bare ut fra hvor mye som kan fanges. Når Sørishavet nå gjennomgår endringer uten sidestykke, er det viktigere enn noen gang å legge dette prinsippet til grunn.
Heldigvis ligger løsningene allerede på bordet. Det foreslåtte MPA-et (marint verneområde) ved Antarktishalvøya, som er utarbeidet på grunnlag av mange års vitenskapelig forskning, vil beskytte særlig viktige leveområder og gi dyrelivet større rom til å finne mat, formere seg og tilpasse seg et klima i endring.
“Som en stor fiskeri- og sjøfartsnasjon forstår Norge også at sunne hav er både økologiske og økonomiske verdier”
Noen hevder fortsatt at MPA-er står i veien for økonomisk virksomhet. Erfaringer fra hele verden viser at godt utformede og effektivt forvaltede verneområder kan gjenopprette biologisk mangfold, øke mengden og størrelsen på livet i havet og styrke økosystemenes motstandskraft. Disse fordelene kan også strekke seg utenfor verneområdenes grenser når bestander som tar seg opp igjen, bidrar til å fylle opp omkringliggende farvann.
Dermed blir vern av havet en økonomisk investering så vel som en økologisk. Fiskeriene er avhengige av produktive økosystemer. Vern av beite- og yngleområder bidrar til å bevare naturkapitalen som fremtidige fangster er avhengige av. Norge, hvis velstand lenge har vært nært knyttet til en ansvarlig forvaltning av havets ressurser, forstår denne sammenhengen særlig godt.
Et MPA ved Antarktishalvøya ville ikke stenge Sørishavet for ansvarlig fiske. Det ville beskytte områder som er særlig viktige for dyrelivet, samtidig som bærekraftig høsting fortsetter andre steder. Sammen med en sterkere arealbasert forvaltning av krillfisket ville det bidra til å bringe CCAMLRs regelverk i samsvar med de økologiske endringene som allerede er satt til verks.
Norge kan bidra med å få til dette. Landets historie i Antarktis, vitenskapelige ekspertise og erfaring som havnasjon gir Norge betydelig troverdighet i den internasjonale havforvaltningen. Støtte til en sterkere forvaltning av krillfisket og det marine verneområdet ved Antarktishalvøya ville vise at Norges lange forhold til Antarktis ikke bare tilhører fortiden, men også danner et grunnlag for lederskap i dag.
Costa Rica lærte for en generasjon siden at vi ikke kunne forutsi nøyaktig hvordan havene våre ville endre seg. Det vi visste, var at sunne marine økosystemer ville få større verdi, ikke mindre.
At krillfisket for andre år på rad stenges tidlig, bør få oss til å tenke like langsiktig. Om tjuefem år vil få huske nøyaktig når fangstgrensen ble nådd i 2026. Det som vil ha betydning, er om regjeringene forsto hvilke endringer som var i gang i Antarktis, og handlet mens det ennå var tid.
José María Figueres Olsen var president i Costa Rica fra 1994 til 1998. Han er ingeniør av utdannelse.
