DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Det finnes et regnestykke som burde få enhver nordisk politiker til å rødme: Nederland – et av Europas mest tettbefolkede land – kan i teorien huse flere ulver enn Norge, Sverige og Finland til sammen. Forskere ved Wageningen University anslår at Nederland har plass til mellom 23 og 56 ulveflokker, altså opp mot 560 individer¹.
De tre nordiske landene, som liker å se seg selv som Europas siste villmarksregion, styrer derimot etter politiske bestandsmål som samlet ligger mellom 533 og 553 ulver², før Sveriges eventuelle nedjustering til 220 individer. Det betyr at Nederland, med motorveier, byer og jordbruksland så langt øyet rekker, kan ende opp med en større ulvebestand enn hele Norden.
Det er et stort paradoks at tre av Europas mest arealrike, tynt befolkede og selvutnevnt “villmarksorienterte” land (Norge, Sverige og Finland) politisk bestemmer seg for å ha færre ulver enn et av Europas tettest befolkede land (Nederland) faktisk har økologisk kapasitet til.
Når EU sier «beskyttet», hører Norden «skyt mer»
EUs nedjustering av ulvens vernestatus fra «strengt beskyttet» til «beskyttet» har utløst en bølge av feiltolkninger. Flere land later som om dette gir dem carte blanche til å redusere bestandene. Men naturmangfoldsdirektivet står fast: Ulven skal ha gunstig bevaringsstatus³. Det betyr levedyktige bestander, genetisk robusthet og tilstrekkelig utbredelse.
Det betyr ikke «skyt til det politiske konfliktnivået faller», noe som raskt ville ført til 1800-tallets utryddelse igjen.
Når Sverige og Finland nå signaliserer at de vil presse bestandene ned mot absolutt minimum, reagerer heldigvis EU. Seniorforsker John Linnell i NINA – Norsk institutt for naturforskning – har advart om at EU kan komme til å sanksjonere land som misbruker den nye statusen til å svekke bestandene i strid med direktivet⁴.
Det er bemerkelsesverdig at det er EU – ikke de nordiske landene selv – som må minne oss om at naturvern faktisk handler om natur.
Norge: Juridisk frikort, moralsk fallitt
Norge slipper unna EUs rettslige sanksjoner, men Bernkonvensjonen har åpnet sak mot norsk ulveforvaltning⁵. Det burde være et varselrop.
For hva sier det om oss at vi signerer internasjonale avtaler om naturvern – og deretter gjør alt vi kan for å tøye, tolke og omgå dem?
Bestandsmålene er ikke biologiske vurderinger. De er politiske tall, konstruert for å holde ulven på et nivå som er komfortabelt for beslutningstakere, men katastrofalt for genetisk og økologisk bærekraft.
Hvor lavt kan vi synke?
Når et av Europas mest urbaniserte land kan ha plass til flere ulver enn hele Norden, må vi kunne spørre:
Er vår rovviltpolitikk et naturforvaltningsregime – eller et politisk prosjekt for å holde ulven så lavt som mulig uten å utløse internasjonale skandaler?
Det nordiske paradokset er ikke bare et tallspill. Det er et speil. Og det viser at vi har gjort oss selv til Europas mest konservative ulveforvaltere, ikke fordi naturen krever det, men fordi politikken gjør det.
Referanser
Wageningen University & Research: Chapron, G. mfl. (2023). Estimater for ulvekapasitet i Nederland.
NINA / Rovdata: Offisielle bestandsmål og minimumsnivåer for Norge, Sverige og Finland (2024–2026).
EU Habitats Directive (92/43/EEC), særlig artikkel 1 og 16 om «favourable conservation status».
Linnell, J. (2024). Intervjuer og faguttalelser om EUs vernestatus og risiko for sanksjoner. NINA.
Bernkonvensjonen: Case File 2023/7 – Norway: Wolf management. Standing Committee, Council of Europe
