(KRONIKK) Øyvind Solum skriver i Naturpress om omstendighetene rundt at flertallet av rovviltnemda i Oslo, Akershus og Østfold mener at fjorårets omfattende ulvejakt skal følges opp med et stort uttak også kommende år.
Han mener dette er feil, og antyder et grunnlag som synes korttenkt, inkonsekvent og sviktende. Det kan synes som om det ligger andre hovedmotiver bak enn å verne en beitenæring som uansett taper i et raskt voksende kjøttmarked, sprengforet av en industriell produksjon som lokalt og globalt utfordrer både dyreetikk, klima, miljø og ressursproblematikk. Solum leder nemda, er leder for MDG i Akershus, og han håper i innlegget at vedtaket blir overprøvd av klima- og miljødepartementet. Vi bør håpe med han.
På innlandet er jorda flat
Mennesket er ikke rasjonelt eller fornuftig i større sammenhenger, og når vitenskapen nå i hovedsak er enige om at vi er dypt inne i antropocen, menneskets tidsalder, så er ikke den beskrevet med positivitet og vekst. Det omtalen i Store norske leksikon summarisk legger vekt på er:
Bakgrunnen for [begrepet] er at den menneskelige sivilisasjon nå preger miljøet i den grad at det avsettes tydelige geologiske spor på jorden. Av de viktigste miljøendringene som får konsekvenser for jordens geologi, nevnes biodiversitet (artsutrydning), forurensning, drivhusgasser, surhetsnivået i havet, det geokjemiske kretsløpet til fosfor og nitrogen og stor økning av arealbruk. (snl.no)
En dobbel agenda i ulvedebatten har også blitt mer enn antydet tidligere. Sammen med den massive støtten som søksmålet mot fjorårets omfattende fellingsvedtak hadde fra vitenskapelig og sakkyndig hold, men som både myndighetene og tingretten valgte å se bort fra, så er det betimelig å spørre om vi i dag har de riktige innretningene for naturforvaltning i et langsiktig, globalt perspektiv.
Norge er allerede et utstillingsvindu for naturvern internasjonalt, og det forplikter. Vi kan ikke bruke naturforvaltningen vår som kortsiktig populistisk virkemiddel for å smøre og smiske med ressurssterke lokale pressgrupper hvis styrke ikke nødvendigvis er demokratisk forankret, eller til å fore bygdedyret. Tåkelegging av prosesser blir stadig mer vanlig, og for alt vi vet kan mye av både lokal og mer sentral ulvemotstand være regissert av kommunikasjonsbyråer. Spesielt ulveforkjempere i de aktuelle områdene opplever det umulig å slippe til i lokale media, og de møter motstand i kommuneadministrasjoner – også på felt som ikke har med saken å gjøre, og barna deres har opplevd press på skolen og i fritidsaktiviteter. Også riksmedia synes å gjennomgående finne flere saker som taler mot ulven enn for den, og det er ikke lett å forstå hva som har skapt denne generelle uviljen mot rovdyrene våre.
Look to Norway
Det nytter ikke lenger å argumentere med at dette er nasjonale eller lokale utfordringer som skal løses lokalt, for vi har i mange år markedsført oss ut i verden på ren og uberørt natur, og vi har ønsket å være en foregangsnasjon for ansvarlig naturforvaltning. Det er det vi markedsfører turismen vår på, og når vi nå lar kortsiktige og til dels irrasjonelle interesser styre rovdyrspolitikken så skyter vi oss selv både i foten og kneet. For det første kompromitterer vi vår egen merkevare for et reiselivsmarked som er mye større enn det ikke-fungerende fårekjøttmarkedet. Dette har vi bitre historiske erfaringer med, både fra sel- og hvalfangst. Spørsmålet som melder seg er: Når et lite og styrtrikt land med få mennesker og masse villmark ikke har råd til å holde seg med noen titalls ulv og hundretalls andre rovdyr, hvordan kan vi da forvente at de fleste andre nasjoner skal verne sin flora og fauna?
Om lokale jaktbaroner og beitenæring fortrenger rovdyra, oppdrettsnæringen erobrer verden med regnskogdyrket soya, og vår redesignede olje- og gassindustri aggressivt fortsetter fremrykkingen i polhavet og andre hav jorda rundt for å skvise de siste dråpene inn i et fossilbål som allerede er i ferd med å kvele oss, så er det dobbeltmoralen som blir vår neste globale merkevare, nettopp fordi vi befinner oss på toppen av de fleste globale næringskjeder. Elbilsatsingen og Oslos progressive miljøsatsning har en omfattende global positiv signalverdi som langt på vei gjør det lokale regnskapet – som også er positivt – irrelevant.
Symbolpolitikk er viktig, og det virker. Samtidig virker inkonsekvensen rundt i politikken. Vi er på topp i verden til å utvikle utslippsfrie ferger, men samtidig bruker vi enorme summer på å gjøre dem overflødige ved å perforere kysten med et vei-, tunnel- og bronett som synes bygd vel så mye for å smøre lokale interesser som for en bilisme som vil se helt annerledes ut når disse veiene om flere tiår står ferdige.
Ikke om, men når den nevnte negative politikken får samme oppmerksomhet ute i verden så kan fallhøyden bli stor, og det er ikke det beste for en nasjon som i dag høster sin rikdom i en døende næring, og skal finne nye bein å stå på. Vi trenger langsiktig fasthet og globale perspektiver, også i lokale spørsmål. Det nytter ikke å dekke seg bak kosmetisk grønn signalpolitikk mens kjernepolitikken styres av et korttenkt forretningsministerium med stadig sterkere islett av servil bananrepublikk, konfliktskyhet og tåkelegging. Verden trenger klarhet, oppriktighet og handlekraft. Det har vi i det siste sett fra små frie nasjoner med mye mindre økonomisk handlekraft enn Norge. Det er blant disse nasjonene vårt land har potensial for å dra kloden mot en reelt bærekraftig balanse, i stedet for å henge i skjørtene på internasjonale maktstrukturer som sitter fast i tankegods og vekstidealer fra den tida der jorda for de aller fleste var flat.
Terje Bjørsvik er redaktør i Naturpress.
Utfyllende lesning:
https://forskning.no/content/vi-kan-hindre-utryddelse-av-arter-hvis-vi-vil
https://forskning.no/ulv/31-ulver-skutt-i-fjor—hoyeste-antall-siden-1919/1189538
https://forskning.no/meninger/kronikk/2017/02/artsutryddelse-i-menneskets-tidsalder
