Hardangervidda nasjonalpark skal verne et bredt sett med økologiske verdier, blant annet Europas største villreinstamme. Området har óg langvarig tradisjon med landbruk, lokale næringer, turisme, og friluftsliv. Er det mulig å verne et rikt og unikt økosystem uten at det tar skade av utbredt menneskelig aktivitet?
Hardangervidda nasjonalpark som ble opprettet i 1981, strekker seg over 3442 kvadratkilometer, gjennom Hordaland, Buskerud og Telemark – og er dermed fastlands-Norges største nasjonalpark. Hardangervidda er betegnet som Nord-Europas største høyfjellsplatå, og innehar et unikt økosystem med et stort mangfold av flora og fauna – over 500 plantearter, et hundretalls fuglearter, og 21 forskjellige pattedyr. Sistnevnte består av flere karakteristiske høyfjellsarter, blant annet villreinen og den totalfredete fjellreven. Villreinstammen på Hardangervidda er Europas største.
Nasjonalparken er også et eldorado for friluftsinteresserte, og parken blir benyttet både sommer og vinter til et mangfold av aktiviteter – som jakt, fiske, turgåing, sykling, hundesleder og kiting. Den norske turistforeningen har flere hytter i parken, og på sommerstid er et omfattende stinett tilgjengelig for fjellvandrere.
Kan menneskelige aktiviteter gå hånd i hånd med verdiene en nasjonalpark ønsker å bevare?
Professor i biogeografi ved Universitetet i Bergen, Ole Reidar Vetaas, stiller seg spørrende til dette.
Kulturlandskap vs nasjonalpark
– Parken ble egentlig opprettet for å verne landskapet mot videre vannkraftutbygging som var på fremmarsj rundt 70-tallet. Av området som skulle fredes var omtrent halvparten statlig og halvparten privat eid. Dette førte til kritikk fra grunneiere, som var redd for å miste rett til å bestemme over egen mark – som igjen førte til kompromisset vi ser i dag.
FAKTA
Nasjonalpark
Hovedmotivet for å opprette nasjonalparker er å forhindre inngrep i større, urørte naturområder for å sikre landskap med planter, dyreliv, natur- og kulturminner. Nasjonalparker skal sikre ”urørt” natur for oss selv og våre etterkommere. Ved opprettelse av nasjonalparker skal allmennheten sikres adgang til rekreasjon og friluftsliv i urørt eller vakker natur. Nasjonalparkene skiller seg ut ved sin størrelse, ved at de i hovedsak omfatter uberørt villmarksnatur uten større tekniske inngrep, ved at verneformålet ofte er flersidig: vitenskapelig, estetisk, rekreativt, og ved at de må omfatte statsgrunn. Naturvernloven stiller krav om at landskapet med planter, dyreliv og natur- og kulturminner skal vernes mot utbygging, anlegg, forurensninger og andre inngrep. (Kilde: Sabima)
Vetaas refererer til forskriften for nasjonalparken, som sier at formålet er å verne en del av et verdifullt høyfjellsområde på en slik måte at landskapet med planter, dyreliv, natur- og kulturminner og kulturmiljøet ellers, blir bevart. Forskriften sier videre at området kan bli brukt til landbruk, naturvennlig friluftsliv, jakt og fiske, og undervisning og forskning.
– Villreinen var også et nøkkelmoment i etableringen av vernet, og er i dag en viktig del av forvaltningen, legger Vetaas til.
Professoren forklarer at Hardangervidda har lang historikk som kulturlandskap, hvor menneskelig bruk har vært med på å forme landskapet vi ønsket å bevare i 1981. Jakt på villreinen – og fiske – har alltid vært et viktig supplement for lokale bønder.
– Og det er akkurat det området er i dag – et kulturlandskap – men ikke nødvendigvis en nasjonalpark. Det er ikke noe i galt med forvaltningen nå, men hvis vi ønsker å kalle det en nasjonalpark, så må vi se på graden av menneskelig aktivitet og påvirkning. Det er lett å glemme at nasjonalparker også er til for det internasjonale samfunnet – for å bevare global biodiversitet – og ikke kun for å bevare vår egen bakgård.
FAKTA
Landskapsvernområde
Verneformen brukes ofte for å ta vare på kulturlandskap i aktiv bruk. Landbruksdrift og annen tradisjonell bruk som foregikk i området da det ble vernet, kan i de fleste tilfeller foregå som før, men det kan legges restriksjoner på tiltak som i vesentlig grad vil endre landskapets karakter, for eksempel hogst, bekkelukking og bakkeplanering.
Det som kjennetegner landskapsvernområder, er at restriksjonsnivået gjennomgående er lavere enn for de andre verneformene. Til forskjell fra de andre verneformene kan landskapsvernområder ikke opprettes i strid med reguleringsplan etter plan og bygningsloven (naturvernloven § 7). I landskapsvernområder må det ikke iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter. (Kilde: Sabima)
Vetaas peker på IUCNs (International Union for Conservation of Nature) klassifiseringer av verneområder, og mener at Hardangervidda nasjonalpark ikke følger retningslinjene for forvaltning av denne typen vern.
På IUCNs hjemmesider klassifiseres en nasjonalpark som “kategori 2”, rangert under naturreservat. Ved første øyekast kan den skriftlige beskrivelsen av en nasjonalpark samsvare med forskriften for Hardangervidda. Et slikt vern skal nemlig bevare store naturområder for å beskytte økologiske prosesser i storskala – sammen med arter og økosystemer som er karakteristiske for området.
Vernet skal også tillate kulturelle aktiviteter, samt rekreasjon og besøk – så lenge det ikke gjør skade på naturressursene.
Naturlig biodiversitet?
Reglementet sier videre at hensikten er å beskytte naturlig biodiversitet, og at forvaltningen skal fremme uforstyrrede naturlige prosesser.
Dette er av argumentene Vetaas bruker for å peke på feil forvaltning av en såkalt nasjonalpark. Han mener at dagens praksis gagner lokale, menneskelige interesser, og ikke nødvendigvis et større, økologisk perspektiv.
– Se for eksempel på rovdyr, som systematisk blir avlivet hvis de kommer inn i parken. Den fredete fjellreven har blitt satt ut og forsøkt reetablert, men jerv blir regelmessig skutt hvis den finner tilbake til området – som er et naturlig habitat for den. Hvis nasjonalparkene i Afrika hadde skutt løvene sine ville nok resten av verden reagert ganske dårlig.
Professoren mener man kunne sett på muligheten for å tillate jerv innenfor nasjonalparken, som ville vært en del av et opprinnelig, naturlig økosystem. Rovvilt kunne også gitt en naturlig regulering på villrein-bestanden – som nå hovedsakelig blir regulert med jakt.
«Hvis nasjonalparkene i Afrika hadde skutt løvene sine ville nok resten av verden reagert ganske dårlig.»
Ole Reidar Vetaas
Vetaas er ikke alene om å være skeptisk til forbudet mot rovdyr. “Vi har ønsket jerven tilbake” – sier Arnodd Håpnes, biolog i Naturvernforbundet. Han er kritisk til at det ikke er mulig å etablere jerv i en høyfjells-nasjonalpark, hvor jerven og villreinen har utviklet seg sammen i tusenvis av år. Håpnes forklarer også at den åtseletende fjellreven kunne dratt nytte av kadavre som ligger igjen etter jerven, og at jerven ville fortrengt rødreven, som er en konkurrent for den utrydningstruede fjellreven.
Biologen foreslår at visse kjerneområder av nasjonalparken kunne fått restriksjoner for menneskelig påvirkning, som jakt, fiske og ferdsel, så det naturlige økosystemet kunne utviklet seg naturlig.
– Dette ville også gitt gode referanseområder i forskningssammenheng, sier Håpnes.
«Rovdyr kan ikke telle»
Norge er delt opp i forskjellige rovviltregioner med ulike bestandsmål for rovdyr. Per nå er det ingen bestandsmål for ynglende jerv i regionene nasjonalparken er del av – og jerv som etablerer seg fast i dette området må dermed forventes å bli tatt ut. Dette er på grunn av at beitedyr er prioritert over rovdyr i disse regionene, forklarer leder av rovviltnemda i region 1, Aleksander Heen.
– Felling av rovdyr skal være det viktigste tiltaket for å sikre beitedyrs prioritet, sier han.
Streifende dyr som befinner seg i nasjonalparken uten å yngle er derimot fritatt fra slike uttak – med mindre de volder skade på beitedyr.
Svein Erik Lund, sekretær i villreinutvalget, bekrefter at Hardangervidda tidligere har hatt tilstedeværelse av et par, streifende hannjerver, men at dette var uproblematisk for villreinforvaltningen.
– Når det gjelder tap til rovdyr er det kongeørn som står for det største tapet på Hardangervidda. Dette har forvaltningen levd med i mange tiår og blir en del av den naturlige dødeligheten vi må ta høyde for i forvaltningen.
Lund er også uenig i Vetaas sine argumenter for rovdyr som en naturlig bestandsregulering for reinsdyr.
– Det finnes ingen rovdyr som regulerer bestanden stabilt. Rovdyr kan ikke telle, og tar det de trenger. Målet vi har for forvaltning av villreinen er å holde stabil bestand, og det ville ikke rovdyr klart, forklarer Lund.
I tillegg er rovdyrforvaltningen i Norge et betent tema, og større tilstedeværelse av jerv ville uomtvistelig skapt reaksjoner blant lokale grunneiere, i et område hvor landbruk og jaktvirksomhet er en stor del av kulturarven.
Selv om rovdyr gir lite forutsigbarhet som bestandsregulerende tiltak, mener Håpnes i Naturvernforbundet at det også er utfordrende å sette korrekte kvoter på årlig jakt av villrein. Dette på bakgrunn av de store variasjonene i klima og værforhold på høyfjellet, som gir dårlig forutsigbarhet for reproduksjon, simlevekst og dødelighet.
– Villreinbestand vil naturlig gå i bølger på grunn av varierende miljøfaktorer, men forvaltningen forsøker å holde et stabilt nivå over lengre tid – dette blir litt feil. Forvaltning vil alltid være på etterskudd, så det er ikke lett. Allikevel er kvotene basert på lang forskning og erfaring, og alle parter har interesse av at villreinbestanden holdes på et bærekraftig nivå – så jeg er ikke bekymret, sier Håpnes.
I 2018 var antallet villrein anslått til omtrent 7000 på vinterbeite – og den tilhørende kvoten var på 1500 dyr, men vanligvis er det kun 30% av kvoten som faktisk blir skutt. Villreinbestanden har allikevel fått noen drastiske tilbakesteg, som i 1998 da 4420 dyr ble skutt. Dette var på grunn av et uheldig bruk av en feil demografimodell, forteller Vetaas ved UiB.
Problemet ferdsel
Håpnes er mer bekymret for hvordan ferdsel i nasjonalparken påvirker villreinen, da overdrevet menneskelig aktivitet vil forstyrre de naturlige trekkrutene til reinen. Dette gjelder spesielt på sommerstid, da det er stor trafikk på de mange turstiene i området, og det er flittig bruk av DNT sine turisthytter. Hyttene fører også til et behov for å frakte proviant og søppel til og fra hyttene.
Sekretæren i villreinutvalget deler denne bekymringen, og forklarer: «Forskning viser at hvis mer enn 30 mennesker går på en sti om dagen, vil dette forhindre reinen i å krysse området. Dette antallet blir selvfølgelig kraftig overskredet på sommerstider.»
IUCN’s føringer for nasjonalparker forteller også at besøkstall burde bli forvaltet og regulert slik at det ikke kan ta skade på verneformålet. I tråd med allemannsretten er det nå ingen restriksjoner for hvor man kan ferdes i en norsk nasjonalpark.
Motorisert transport, derimot, må følge visse restriksjoner i nasjonalparken, men til tross for dette er både Vetaas og Håpnes skeptiske til mengden slik ferdsel, knyttet til friluftsaktiviteter.
– Jegere blir fløyet inn med helikopter, og kjøttet blir fløyet ut igjen – det skulle aldri vært lov. Da jeg besøkte nasjonalparken i sommer så jeg konstant støvskyer fra biler som kjørte fiskere inn til vannet. Hvis hensikten er å være friluftsmennesker kan de heller ta beina fatt! – mener Vetaas.
Svein Erik Lund mener derimot at restriksjonene på kjøring i parken allerede er meget strenge, selv om praksisen varierer fra fylke til fylke. Telemark har ingen veier inne nasjonalparken, så transport foregår med helikopter og båt. Lufttransport er også mest benyttet i Hordaland, tillegg til noen turer med traktor. Buskerud derimot benytter hovedsakelig traktor eller bil på godkjente sleper.
Motorisert ferdsel kan kun benyttes ved garnfiske, landbruksnæring og villreinjakt, forklarer Lund.
Han peker på problemstillingen for hvordan man skal få fraktet reinen ut etter den er skutt – da dette vanskelig kan gjøres uten motoriserte kjøretøy. Jegere får derfor étt til to løyve per sesong for inn- og uttransport.
Det finnes også egne, godkjente flylandingsvann som kan benyttes ved utfrakt av felt villrein, men jegerne må selv bære felt rein frem til godkjente sleper og landingsplasser.
Størsteparten av motorisert ferdsel foregår allikevel med snøscooter på vinterstid, sier Stein Byrkjeland hos Fylkesmannen i Vestland. Dette gjelder spesielt i Hordaland-delen av nasjonalparken, der det er flest private grunneiere. Vanligvis må privatpersoner søke om løyve for snøscooterferdsel, men verneforskriften har direkte hjemler for visse godkjente transportbehov – blant annet forvaltningsoppsyn eller turisthyttedrift.
Anne Gerd Djønne sitter i tilsynsutvalget for Hordaland, som administrerer løyver for motorisert ferdsel i parken. Hun opplyser at de gjennomsnittlig gir ut 300 løyver i året.
– Ett løyve gir som regel 3 tillatte turer, men man kan også få løyve til “nødvendig” antall turer – dette kan bety alt fra 1 til 15. Per nå har vi likevel ingen oversikt over hvor mye ferdsel som faktisk blir benyttet, sier Djønne.
Tidligere hadde tilsynsutvalget en motorferdsel-database hvor antall benyttede turer ble innrapportert, men denne sluttet å eksistere i 2015.
– Vi har etterspurt en ny kapasitet for tilbakerapportering av ferdsel, da dette er et handicap for forvaltningen, forklarer Djønne.
Innrapportert data fra 2014 viser at det da ble benyttet 997 turer på vinteren og 807 på sommeren. Dette er kun data fra Hordaland-delen av nasjonalparken.
Sidestilt lokal næring
Hans Olav Lægreid driver Raulhelleren turisthytte i nasjonalparken, og er den tredje generasjonen i familien til å drive næring av friluftsliv og turisme i området. Han mener restriksjoner på transport og ferdsel, samt det voldsomme fokuset på villreinen, overkjører lokalbefolkningen som livnærer seg på regionen som friluftsområde.
– Den regionale planen skal egentlig ta hensyn til tre parter; lokalt næring, friluftsliv, og villreinen. Vi ser en stadig vridning mot at villreinen blir prioritert, og de to andre blir glemt.
«Verdien av vidda ligger i at folk bruker den! Hvis forvaltningen gjør det slik at bruken stopper opp, så vil det også minske verdien.»
Hans Olav Lægreid
Rauhelleren turisthytte er et populært stoppested både sommer og –vinterstid, og Lægreid anslår at de har rundt 1000 gjester på vintermåneden de er bemannet.
– Det er utfordrende, da ferdselsrestriksjonene nekter meg å kjøre proviant inn til hytta. Tidligere fikk vi bruke ei traktorslepe som gikk helt inn til Rauhelleren, men i 1997 ble det bestemt at området rundt her skulle bli et “inngrepsfritt naturområde”. Nå må jeg derfor bruke hest og kjerre, som selvfølgelig er en belastning både tid og- kostnadsmessig. Allikvel, jeg har interesse for denne driftformen, så jeg er villig til å godta denne belastningen – men dette kan man ikke forvente at en arvtager vil være like fornøyd med.
Han forklarer også at de inngrepsfrie naturområdene ikke nødvendigvis speiler virkeligheten, da vassdrag i området rundt Rauhelleren har sett store, maskinelle inngrep for å kontrollere vannstanden.
Lægreid er bekymret for at fremtidig forvaltning vil gjøre området mindre populært for både friluftsentusiaster og de som driver lokal næring som tilrettelegger for turgåere.
– Verdien av vidda ligger i at folk bruker den! Hvis forvaltningen gjør det slik at bruken stopper opp, så vil det også minske verdien. Jo færre naturbrukere, desto færre er det som vil ta vare på naturen – det er det jeg frykter, sier Lægreid fra snøscooteren. Han har vært en vinterrunde på hytten han har drevet i over 30 år, for å gjøre vedlikehold og klargjøring for gjestene som kommer senere i år.
På tilbakeveien har han stoppet for å prate med en hundesledefører. Føreren har vært inne på hytta – en privat steinbu som har vært i familien i hundre år. Mellom seg prater Lægreid og hundeføreren om bekymringene de har for nasjonalparkens fremtid.
– Snart skal vel staten ta fra meg steinbua og gjøre den om til en offentlig hytte, sier hundeføreren.
Lægreid er også bekymret for en eventuell fjerning av kapasitet på hyttesystemet – som er en reel trussel i diskusjonen rundt de regionale planene. Han mener en senking av kapasiteten vil føre til at folk vandrer på egenhånd, og en spredning av arealbruk. Dette ville vært kontraproduktivt for ønsket om å dempe påvirkningen menneskelig ferdsel har på villreinen.
– Det er kombinasjonen av bruk og vern som har vært nøkkelen til forvaltning av parken, slår Lægreid fast.
Nasjonalparkstyre
Frem til nå har Fylkesmennene i de respektive fylkene vært utøvende forvaltningsmakt, i tillegg til Tilsynsutvalgene, men dette er på vei til å endres. Fylkesmannen i Vestland med ansvar for Hardangervidda, Øistein Aasland, forteller at det jobbes for å opprette et eget nasjonalparkstyre for Hardangervidda, likt som i Norges øvrige nasjonalparker. Rapporten som legger frem dette forslaget sier at forvaltningen til nå har vært preget av fragmentering og stor mangel på kapasitet.
Det nye styret skal bestå av lokale, valgte representanter fra kommunene og fylkeskommunene, og fylkesmennene skal nå kun sitte med en kontrollfunksjon, i tilfelle styret beslutter noe som er i utakt med vernebestemmelsene.
Lægred har hørt om den nye forvaltningsplanen, og han har tro på at dette kan styrke lokale interesser. Men han forteller at det har vært stor debatt mellom kommunene, hvor noen er skeptiske til hvilke følger en slik forandring vil få.
Stortinget har også bestemt at Norges nasjonalparker skal ha en besøkstrategi, ifølge Fylkesmannen.
– Regjeringen har som hovedmål at nasjonalparker skal kunne brukes til friluftsliv, og da er noen enkeltområder mer sårbare. En besøksforvaltning kan bidra til å beskytte verneverdier mot trykk fra friluftsliv, sier Aasland, som bekrefter at menneskelig ferdsel påvirker arealbruken til villreinen.
En slik besøkstrategi kunne vært med på å tilfredstille de internasjonale føringene fra IUCN, men spørsmålet er om det norske folket ville tillatt å få restriksjoner på friluftsliv.
– Dette er problematisk, mener Aasland.
– Det er en del av den norske folkesjelen å kunne gå hvor vi vil i naturen – og det skal mye til før vi rokker på det. Derfor vil dette bli mer en tilrettelegging og kanalisering der det er ønskelig å se turgåere, heller enn forbud og restriksjoner, som er tilfelle i mange andre land.
————–
Nasjonalparken på Hardangervidda ønsker å ivareta et bredt spekter av interesser og naturverdier som ikke nødvendigvis trekker i samme retning. Da parken ble opprettet i 1981 ble landskapet bevart slik den den lokale kulturen hadde formet det – med menneskelig påvirkning i form av landbruk, jakt og friluftsliv. Et senere fokus på økologiske verneverdier, i tråd med intensjonen for nasjonalparker, vil derfor skape problemer for fortsettelsen av historisk aktivitet i området.
Som Vetaas beskriver, har Hardangervidda flere fellestrekk med et kulturlandskap enn en nasjonalpark.
– Hardangervidda er vernet for oss mennesker, ikke naturen, sier han.
Vetaas foreslår at en mer korrekt verneform kunne vært landskapsvernområde, som er lavere på rangstigen enn nasjonalpark – ihvertfall hvis man skal tillate fortsettelse av utbredt jaktvirksomhet, uttak av rovdyr, motorisert ferdsel, samt uhemmet bruk av friluftsområdene.
Internasjonale føringer og forpliktelser påhviler også Norge.
At Norge må endre status på sin største nasjonalpark vil nok likevel være en tung bør å bære for et land som forsøker å fremstille seg som miljøvennlig.
Produsert med støtte fra stiftelsen Fritt ord
Morten Risberg er miljøgeograf og frilansjournalist. Han skriver om klima, bærekraft og miljø, både nasjonalt og internasjonalt.
