Det var intet mindre enn en skandale da Senterpartiet i Stortinget i fjor foreslo å skyte havørn for å redde en skrantende ærfuglbestand. Forslaget er ikke kunnskapsbasert og fant liten støtte, men i media fortsetter partiet sin vendetta mot havørna.
Senterpartiets Siv Mossleth ønsker at Stortinget skal åpne for skyting av havørn, visstnok for å redde ærfugl. Norsk Ornitologisk Forening, som er Norges eneste fuglevernforening, reagerer med vantro på denne politiske opportunismen, som savner ethvert faglig grunnlag. Nylig satt Senterpartiets leder på TV og fortalte at han allerede som guttunge imponerte sine partifeller med sine store kunnskaper om fugl. Det er ingen grunn til å betvile historien. Nå er tiden inne for å ta fram igjen barnelærdommen på partimøtene.
Skal Senterpartiet beholde et visst grønnskjær, må de tillate naturen å være natur. Det betyr å sikre leveområder for de artene som hører til der – ikke å skyte rovfugler uten grunn.
At rovvilt og næringsinteresser iblant kommer i konflikt, er velkjent. Norge har et omfattende regime for å foreta avveininger mellom ulike grupper som er dypt uenige i politikken som føres. Senterpartiet vil minimere bestandene av rovvilt i Norge. Altfor ofte blir aktiv naturforvaltning synonymt med dreping av rovvilt. Men å foreslå å skyte havørn, angivelig for å øke ærfuglbestanden, tar debatten til et nytt bunnivå. Det er verken kunnskapsbasert eller produktivt.
Ærfuglen og mange av de andre sjøfuglene våre er i tilbakegang. For disse unike, norske naturverdiene er Senterpartiets avsporinger dårlige nyheter. Omfattende tilbakegang for et bredt spekter av våre sjøfugler burde skremme vettet av oss alle, fordi det først og fremst avspeiler dårlige næringsforhold og livsvilkår i det marine økosystemet også vi mennesker høster av. Tause sjøfuglkolonier er våre dagers svar på kanarifuglen som slutter å synge fordi det er fare på ferde.
Som alltid er det nærings- og grunneierinteresser Senterpartiet ønsker å beskytte, nå dem som holder egg- og dunvær. Men skyting av havørn kan ikke redde egg- og dunvær langs kysten, tradisjoner som tidligere hadde relativt stor økonomisk betydning og utstrekning. Nå drives dette i begrenset grad. Tilrettelegging for ærfuglhekking rundt bebyggelse i ytre kyststrøk er kultur, ikke økologi. Ærfuglen er nemlig en vill fugl, og ikke et husdyr. Naturlig predasjon må påregnes, og naturens dynamikk og forandringer må tolereres. Skyting av havørn i forkant av eller under ærfuglens hekkesesong vil dessuten ikke ha noen effekt på ærfuglen på disse stedene. Havørnene opererer over store områder, og trekkes til områder med mat. Selv om havørn iblant kan ta ærfugl eller ærfuglunger, tyder intet på at dette har betydning for ærfuglene i egg- og dunvær.
I 2015 ble den norske ærfuglbestanden vurdert til rundt 87.000 par, etter tilbakegang på 15-30 prosent siden årtusenskiftet. Flesteparten hekker ikke i egg- og dunvær, men spredt langs hele kysten vår.
Havørnbestanden i Nordland, der Senterpartiet påstår at konflikten finnes, har derimot vært stabil de to siste tiårene. Sensasjonspregede medieoppslag forteller om flokker med havørn, uten at slike syn er verken nytt eller uvanlig. Det meste vi har fått rapportert, var 152 havørner på ett brett. Det var på 1980-tallet, i Lofoten. Etter femti år med fredning har vi en sunn havørnbestand som regulerer seg selv. Hekkende havørn krever plass, og holder andre ørner på avstand – på liv og død. Derfor blir ikke bestanden i Nordland tettere enn den er nå.
Havørn jakter i beskjeden grad på sjøfugl, men spiser vanligvis 70-90 prosent fisk. Først og fremst er den en åtseleter og en pirat som stjeler mat fra mer effektive fiskere, som oter og dykkende fugl. Havørna representerer bare en liten del av den naturlige dødeligheten hos de arter den beskatter.
