En dag har vi bekjempet koronaviruset. En dag skal alle på jobb og begynne å leve normalt igjen. Men på veien ut av koronakrisen bør vi skape en ny normal.
For et par måneder siden var normalen at det var lønnsomt å produsere og selge fossil energi, til tross for at det forårsaker en stadig eskalerende global krise. For et par måneder siden var det like normalt at luftfarten var en av næringene i størst vekst globalt, en transportform som er fullstendig avhengig av den samme fossile energien.
I det siste tiåret har det i Norge vært helt normalt at forbruket vårt av klær, elektronikk, møbler, verktøy, kjøretøy og diverse andre duppedingser er så omfattende at vi vil trenge tre jordkloder om alle skal leve som oss.
I følge bokmålsordboka er «normal» noe «regelrett, gjengs, vanlig, gjennomsnittlig». Norske forbruksvaner er imidlertid ikke spesielt gjennomsnittlig i verdenssammenheng. Heller ikke i et norsk historisk perspektiv. Mine foreldre vokste opp i en helt annen normal enn meg. Til tross for at vi opplever en tilstand som normal, så er normalitet i realiteten noe tidsbegrenset og flyktig. Kan vi se for oss en ny normal etter koronapandemien?
De fleste av oss må nå leve livene våre helt annerledes enn før. Endringene er dramatiske. Mange har blitt permittert fra jobb. Mange er usikre på hva framtiden bringer. For noen av oss handler det først og fremst om at vi jobber og organiserer oss annerledes i hverdagen. Koronakrisen har fremskyndet en helt nødvendig digitalisering av mange arbeidsplasser, nå gjennomfører vi webinarer i stedet for tidkrevende tjenestereiser, andre tar online-kurs, ser konserter hjemme fra PC’en, mens andre møter psykologen via nett.
Næringslivet og arbeidslivet omstiller seg når de må. Over natta legger en seilduksprodusent om til å produsere smittevernsutstyr. Hele det norske skoleverket går fra en dag til en annen over til online hjemmeundervisning. Jeg påstår ikke at denne omstillingen har vært smertefri, heller ikke at vi nødvendigvis skal videreføre alt dette når koronakrisen er over. Jeg tror for eksempel de fleste har godt av å møte psykologen sin ansikt til ansikt, og at det er en viktig del av skolegangen å være sammen.
Men Koronakrisen viser at en normal raskt kan erstattes av en annen. Med planlegging og styring kan en ny normal skapes på en ønsket, trygg og forutsigbar måte.
Kanskje gir koronakrisen oss nye vaner. Ifølge adferdsforskningen trenger du 30 dager på å endre en vane. Kanskje vil det om et halvt år ikke lenger føles normalt å ta en flyreise bare for å gjennomføre et møte. Kanskje åpner det seg nye muligheter og markeder for kultur- og tjenestenæringer. Kanskje trenger vi ikke lenger like mye fossilt drivstoff, men isteden mange flere IT-konsulenter og nye entreprenører og tjenesteytere innenfor webbaserte løsninger. Og kanskje oppdager nordmenn igjen at Norge har utrolig mange fine, kortreiste ferieopplevelser å by på.
Sannsynligvis finnes det uante næringsmuligheter for mer lokale feriepakker nordmenn har lyst til å bruke feriepengene sine på. Så hvordan kan politiske myndigheter bruke de omfattende tiltakspakkene som de nå setter inn for å redde norsk økonomi og arbeidsplasser, til å samtidig dra samfunnet i den retningen vi ønsker og trenger?
Regjeringen har som mål at Norge skal være et nullutslippssmfunn innen 2050. Men hva om regjeringen krever at luftfarten og reiselivsnæringen må levere tjenester uten bruk av fossil energi innen 2030? Hva om de ber reiselivsnæringen om å selge kortreiste opplevelser, frakte turister med tog eller elektrisk transport, redusere trafikken gjennom bedre logistikk og betydelig færre avganger slik at all gjenværende luftfart er elektrifisert eller hybrid, og kun benytter bærekraftig biodrivstoff i den gjenværende andelen?
Oljeprisfallet viser sårbarheten i den norske oljenæringen. Regjeringen vil ta unna for den verste støyten, men hva om det kommer sammen med et krav om en planlagt omstilling for å erstatte arbeidsplassene i denne næringen, med nye norske arbeidsplasser innenfor eksempelvis fornybar kraftproduksjon, gjenvinning, datateknologi, biogassproduksjon, bioøkonomi, sjømat eller noe helt annet?
Norsk varehandel er spesielt utsatt i koronakrisen. Men denne bransjen har lenge vært moden for en gigantisk omstilling: vekk fra mersalg og bruk og kast, over til mer tjenester, service, delingstjenester, utlån og reparasjon. Kan regjeringens krisepakker inneholde innovasjonsmidler som hjelper bransjen med denne omstillingen?
Hvert år bestiller det offentlige varer og tjenester for 500 milliarder norske kroner. Om disse midlene brukes til å skape nye markeder og etterspørsel etter det vi ønsker mer av, vil det trolig være et svært effektivt tiltak for å få mange permitterte tilbake i jobb igjen i nye og mer framtidsrettede næringer.
Koronakrisen har kommet på toppen av en annen krise – klimakrisa. Det oppleves kanskje ikke sånn nå, men begge er egentlig like akutte. Når tiltakene for å dempe krisen for norsk økonomi og arbeidsplasser skal utformes, har regjeringen alt å vinne på å se hva som kommer rundt neste sving. Det er på høy tid å skape en ny normal.
Innlegget ble først publisert på Framtiden i våre henders nettsider, og er republisert på Naturpress.no med tillatelse.
