Stillbilde fra filmen Planet of the Humans. Foto: YouTube.

(KRONIKK) Michael Moore og Jeff Gibbs får terningkast 5 av The Guardian for dokumentarfilmen Planet of the Humans, men får så “hatten passer” av deler av miljøbevegelsen.

Kanskje ikke så rart siden de er kritiske til miljøbevegelsens push for fornybar teknologi, uten å ta inn over seg «medaljens bakside» i form av store klimautslipp og miljøproblemer i produksjon, materialbruk og avhending (avfall), samt dens bindinger til fossil energi.

Jeg har selv jobbet med å utvikle fornybar energi i 15 år og har en viss forutsetning for å vurdere filmens innhold, og jeg har forsøkt se filmen med åpent øye.

Filmen blir kritisert fordi den angivelig skal være “full av faktafeil”. Marius Holm i Zero har ikke selv sett filmen, men har lest OM filmen og kritikken. Han sier til NRK: – Dette er veldig kjente påstander som nettroll har kommet med i 20 år.

Annonse

Flere i kommentarfeltene og diskusjonsgrupper med miljøbevisste folk, er oppgitt og har lest kritikken av filmen, uten selv å ha sett filmen. En annen dokumentarfilmskaper, Josh Fox, som har laget dokumentaren “Gasland” om fracking av gass i USA, anklager filmskaperne for å komme med falske påstander om fornybar energi. Han hevder filmen er «full av halvsannheter og løgner» og har til og med tatt til orde for at filmen ikke skal bli vist.

På grunn av all kritikken har jeg sett filmen en gang til. Og forsøkt stille meg spørsmålene:
Hva er filmens hovedbudskap? Hva er eventuelle faktafeil? Hva er filmens styrker og svakheter?

Hovedbudskapet er tydelig: Den mener det er ikke nok å satse på fornybare teknofikser, mens vi fortsetter å leve som før. Vi må adressere forbruket, og hvordan menneskene driver rovdrift på naturen.

Sitater:
– We humans must accept that infinite growth on a finite planet is suicide.
– We must accept that our human presence is already far beyond sustainability.
– Less is the new more
– We must take control over our environment and not leave it to others
– It’s not one thing, but everything human beings are doing.

Det hjelper ikke med solceller på taket hvis de ikke er produsert på bærekraftig vis, med bærekraftige materialer, og at dette kutter utslipp i hele livsløpet.

Det hjelper ikke med energi fra biomasse, hvis det fører til at skogen som lagrer store mengder karbon hugges ned og brennes, og store mengder fossil energi brukes i prosessen. Eller lage etanol fra mais produsert med et industrielt landbruk basert på fossil energi og fossil kunstgjødsel.

Elbil er ikke en løsning hvis denne bilen og dens batteri og andre komponenter krever store mengder kritisk råstoff som sjeldne jordarter, andre edle metaller og mineraler som har store miljøulemper og menneskelige konsekvenser ved å utvinnes, og i tillegg produseres med fossil energi, og lades på en strømmiks med stort innslag av fossilt.

Filmen kan kritiseres for å være dystopisk og kanskje velge litt utdaterte eksempler. Som for eksempel solparken i Lansing like ved GM-hovedkontoret som bare har 8% energiutnyttelse i følge parken selv. (Ja, jeg vet at dagens solpaneler har 15-20% effektivitet og er blitt mye billigere).

Eller når de følger GMs presselansering av Chevrolet “Volt” som må være en god del år siden. Mye har skjedd på elbiler siden da.

De følger forfatteren av boka «Green Illusions» Ozzie Zehner (Visiting Scholar at Northwestern University og UC Berkeley). Han viser fram hvordan solpaneler produseres: Kull og utvunnet krystall. Energien som produseres er fornybar, men hva med selve panelene?

Og hva med vindmøller, som i følge Gibbs har en livslengde på “a few decades”? Hva skjer med bladene når de må byttes ut etter 10-15-20 år? Har vi en gjenvinningsløsning? Nei, filmskaperne har dessverre rett, vi har ikke det i dag. Filmen bruker et dystopisk klipp i svart hvitt av en gammel vindpark med utslitte og rustne “Mitsubishi” møller som enten står stille eller snurrer litt her og der. Dette er visstnok et vindanlegg i Skottland som for lengst er plukket ned.

Men budskapet kommer frem. Vi forstår. Vi kan ikke fortsette med et bruk og kast samfunn.

Fornybar energi er ikke nok. Samfunnet må endres. Vårt levesett må endres.

Eksemplene er fra real life, og framstilles ikke som entydige fakta eller “industristandarder”. Å hevde at dette er “alvorlige faktafeil” eller “påstander fra nettroll”, mener jeg blir feil. Det virker mest som en strategi for ikke ta inn over seg filmens hovedbudskap, og i stedet gå til motangrep og bestride fakta.

Filmen kommer også innom temaet “population control” som den store elefanten i rommet i følge en sosialantropolog (uten å hevde at dette er eneste løsning). Selv mener jeg det er et feilspor. Det er ikke antall mennesker som er problemet. Det er hvordan vi lever og overforbruker ressursene.

Filmen kan kritiseres for ikke å presentere løsninger. Men det var kanskje heller ikke filmskapernes hensikt.

NRK skriver i en artikkel om filmen: «Moore tilhører venstresiden i amerikansk politikk, derfor kom det overraskende på mange at det er klimakampen det tas et oppgjør med i dokumentaren «Planet of the Humans»».

«Klimakampen det tas et oppgjør med»? Jeg oppfatter det stikk motsatt. Det er en dyp bekymring for klimaet som gjør at Gibbs og Moore lager denne filmen.
De løper ikke fossilindustriens ærend. De er heller ikke sponset av sterke kapitalinteresser, slik mange i miljøbevegelsen er, som det dokumenteres i filmen, eller man kan se på Zeros hjemmesider.

Det er veldig interessant at filmen ble sluppet midt under pandemien. Moore gjør et poeng av det i senere intervjuer. Mange mener at vi kan ikke få folk til å endre seg. Vi må utvikle teknologi som gjør at vi kan leve omtrent som før (elbil, elfly etc). Men viser ikke pandemien at vi faktisk kan endre oss? Ikke fordi jeg tror eller ønsker at vi skal fortsette med dagens nedstengte samfunn. Men det viser at det er mulig med dramatiske endringer og tilpasninger?

Om du ikke gidder se hele filmen, så anbefaler jeg å se 2 minutter fra 37-39, her får du en «dystopisk kakofoni» om hvilke materialer som går inn i produksjon av solpaneler, vindturbiner og elbiler, og hvordan disse produseres.


Denne teksten er først publisert på Facebook-siden til Jens Måge, og publiseres på Naturpress med tillatelse. Det er meningene til Jens Måge som privatperson som fremsettes.

Filmen kan du se her: