Hvorfor trekkes vi mot litteratur som beskriver barskt liv langt fra allfarvei? Og hvordan kan barske landbrukserfaringer utvide horisonten til de av oss som lever enkle/kompliserte liv i byen?
Islandsk litteratur viser vei (igjen).
Som leser og journalist er jeg en av de som stadig leter etter kvinnelige stemmer i den litteraturen som skriver om livet i naturen. Det er en stund mellom hver gang, for å si det sånn.
Derfor var jeg oppglødd da jeg ramlet over boka Heida, skrevet av den islandske sauebonden Steinunn Sigurdadottir og utgitt på det nå nedlagte forlaget Gloria.
Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.
Har vi fått vår nordiske Reebanks? tenkte jeg. Å nei du, vi har fått en som sparker Rebanks kontant i ballene! Å være sauebonde under den aktive vulkanen Katlas mektige velde er ikke for pyser.
Selvhjelpsbøker har jeg liten erfaring med, memoarer likeså. Men denne dagbokaktige skildringen av kampen for sauehold og mot kommersiell vannkraftutbygging (og mot mannlige slektninger) er vel verdt å ta med seg, om enn ikke for annet enn å la seg bli inspirert.
Også du kan være den du er, du trenger ikke være skråsikker, selvsikker. Men våg, likevel!
Boka skildrer den unge kvinnen Steinunns liv som sauebonde vest på Island. Hun arbeider hver dag i dette golde, ugjestmilde landskapet. Tidlig opp, seint i seng.
Hvordan skal hun rekke å slå alt høyet før regnet setter inn? Hvilke bygninger må males før vinteren? Hvordan skal hun sørge for dyra sine, engasjere seg i politikk og ta seg av sin syke mor samtidig? Hva om noen lammer mens hun er i byen? Burde hun ta til orde for at distriktspolitikken ikke gagner småbønder, eller bør hun ikke?
Mange nordmenn, jeg med dem, har tidligere tidligere lest «En sauebondes liv» av James Reebanks. Den britiske bonden bor på familiegården i det pittoreske Lake District, nord i England. I boka forteller han om oppveksten sin på gården, kjærligheten til naturen, omverdenens forventninger til at han skal bryte ut av arverekken og velge seg bort fra slit og strev som bonde. Han velger det ikke bort. Reebanks kjenner seg sterkt knyttet til jorden og velger således det samme som forfedrene hans har gjort i generasjoner.
Steinunn velger også livet hjemme på gården, som hun kjøper av foreldrene sine. Det er motstand i hennes nære familie, såvel som i hennes utvidede slekt. Til tross for tvil – hele boka er gjennomsyret av tvil – spør hun seg innledningsvis: Er det virkelig dette livet hun skal velge?
Det er neppe noen dans på roser å være sauebonde i vakre Lake District, med utegående sauer i snø og fokk om vinteren, skit og søle, regn og nordavind resten av året.
Men lite kommer opp mot skrinne skrenter på Island. Mot lange avstander, dårlig infrastruktur, varierende nett og dårlig selvtillit.
Hun er en enslig bonde med en saueflokk som består av fem hundre dyr, i et ugjestmildt område som grenser til Islands høyland. Området er så øde at det blir kalt «Verdens ende». En av de nærmeste naboene er Islands mest beryktede vulkan, Katla. Helt siden folk bosatte seg der for å drive gårdsdrift på 1100-tallet har den med jevne mellomrom drevet områdets innbyggere på flukt. Det er et annerledes gjeterliv, der man må være på vakt mot farer som jordskjelv og isbreer, eller hente de siste sauene ned fra de høyeste fjellsidene med firehjuling før vinterens livsfarlige snøstormer slår inn.
Det er en historie om å kjempe for jorda og dyrene sine, for et liv i pakt med naturen, og mot kraftselskapet som vil bygge grønn energi og vannmagasin der hun bor.
Jeg tenker at alle som strever mellom skole, jobb, trikk, høstferie, flyplassen, nærmeste kjøpesenter, AKS, fotballtrening, premiere, galleriåpning (digital sådan), kan ha noe igjen for å sjekke ut Steinunns historie. Det tar tre – fem timer. Og det anbefales på det sterkeste.
Artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg, Grønn Leseliste.
