Illustrasjonsfoto: Michael Held, Unsplash.

Denne boken er for deg som trenger å løfte blikket inn i et nytt synsfelt og tanken inn i et nytt språk, og bli minnet om at joda, det er en sammenheng mellom det lille du gjør i hverdagen og jordens overlevelse.

Anders Dunkers samling samtaler om naturen bærer navnet Gjenoppdagelsen av jorden. Den er kanskje vanskelig tilgjengelig, men gir ganske bra med adrenalin dersom du tar deg tid. Men om du blir oppløftet til mer handling? Sannelig om jeg vet. Uansett godt å å møte 4. november ekstra skodd.

Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.

Det brenner i Australia, Brasil, USA. Store røykskyer, intense flammehav og voldsomme krefter; åssider og skoger i full fyr. Bilder av allerede utrydningstruede dyr på flukt fra flammene, mennesker som må forlate hjemmene sine, eviglange bilkøer på vei ut av flammehavet. Det skjer i Hollywood, men ikke i det Hollywood. Virkeligheten overgår igjen fiksjonen.

Annonse

Men hvordan kommer vi oss ut av den krisen vi har satt oss selv i?

Om du vil eller ei; vi er inne i den geologiske tidsepoken Antropocen. Den epoken der menneskenes spor på jorden er så omfattende og dyptgripende at de setter tydelige geologiske spor i planeten. Det er ikke en god ting, nei, og selv om det er noe (kunnskap) du stadig skyver unna, så vet du det ikke går å dukke så mye lenger nå. Du får snart ballen midt i fjeset, så hardt at du må krøke deg sammen, med hendene for ansiktet, mens blodet renner fra nesa, hodepine, hjernerystelse, kanskje slag.

Vi snakker om den sjette masseutryddelse, ja.

Dunkers samtaler med internasjonale tenkere, aktivister og forskere er om ikke betryggende, så i alle fall opplysende. Det er godt å lese velskrevne tekster om temaer som ikke bare er vanskelige rent faglig, men også vanskelige emosjonelt. Det er vondt å tenke på at vi er i ferd med å rasere planeten, men det er godt å lese at noen ikke bare kan tenke godt om det, men kan skrive om det for folk flest, også.

Mens jeg leste denne boka, og samtidig hadde min 6-årige sønn hjemme i koronakarantene, tenkte jeg: Ai, dette er mitt favorittkapittel! Så, ved neste kapittel tenkte jeg jaggu, aiai, dette var godt sagt, og så deretter: ! snakker vi, dette er helt riktig, for så igjen 20 sider etterpå, dette treffer meg, denne tenkeren snakker mitt språk og mine verdier. Slik tenkte jeg gjennom hele boka. Og jeg ante/aner ikke en gang hvem denne Anders Dunker er. Helt tydelig mitt tap, men å velge intervjuobjekter som treffer nyhetsbildet og skaper en himmel over dette, er tydeligvis noe han behersker svært godt, tenkte jeg.

Den kritiske sonen.

Prøv å se for deg at alt liv eksisterer i et florlett, tynt lag på jordens overflate. En tynn hinne – og bare i denne hinnen, det vi kaller biosfæren – er altså livet mulig. Er det trøstende eller skremmende, når du vet at denne kritiske sonen er i fare for å bli ødelagt?

Det er dét den franske akademikeren (litteraturviteren, vitenskapsteoretikeren, sosiologen) Bruno Latour snakker om når han snakker om den delen av jorden og atmosfæren der det finnes liv. Det er summen av økosystemer som utgjør denne kritiske sonen, og denne sonen er i krise. Latour snakker om gjenoppdagelsen av naturen: Før vasket vi frontruter for insekter, det gjør vi ikke lenger, for antall insekter i verden har sunket som en stein i havet. Ungdom vet jo ikke at dette er nytt, for de har aldri opplevd frontruter fulle av insekter, sier Latour.

I mitt arbeid som journalist med denne type tematikk er jeg dessverre fullstendig klar over tyske, amerikanske og norske forskningsrapporter om dette temaet. Men til tross for at vi har den Brageprisvinnende NMBU-professor Anne Sverdrup-Thygeson til å lære oss om dette, er det likevel godt å løfte samtalen opp et hakk, til noen som forbinder flere fagdisipliner og forskningsfelt sammen.

Dunkers samtale med tyske Ursula Heise løfter frem en veldig viktig tematikk. Den handler om nytte. Hva er naturens nytte? Trenger alt å ha en nytte? Natur har nytte som medisin: Ja. Nytte som ulike økosystemer: Ja. Men trenger natur også ha nytte for å være verdifull? Nei, er vel det kjappe svaret. Men i et kapitalistisk verdensbilde er det jo ikke slik at natur, økosystemer og arter, blir vernet i kraft av at de er?  Reis til et hvilket som helst norsk hytteområde, eller område som bygges ut for vindkraft, så får du kjapt svar på hvordan norske myndigheter, både nasjonal og lokale, tenker om disse spørsmålene.

For ikke lenge siden satte man i gang et forskningsprosjekt som hadde som ambisjon å kartlegge alle arter i havet, forteller Heise.

Tusenvis av nye arter ble funnet – arter som var så merkelige og vakre at de tok pusten fra dem som oppdaget dem. Arter som altså inntil i går var ukjente for oss mennesker. Hvem er vi til å utrydde dem?

Heise snakker om etikk, juss og rettigheter knyttet til biologisk mangfold og ulike arter. Og flere steder i denne samtalen snakker hun om noe som i alle fall for meg som journalist, med miljø og klimaendringer som spesialfelt, synes er like interessant som det er problematisk, og det handler om fremmedes arter. Det syns jeg alltid er vanskelig å skrive om. Jeg forstår at det er et eget fagfelt, som handler om hvilke arter som skal få være på et gitt sted. Som at kanadagullrisen, lupinen og rynkerosen er til hinder for naturmangfoldet, og i en egen forskrift i naturmangfoldloven er de altså vedtatt svartlistet. Men som Heise sier: Økologisk orienterte miljøvernere hevder at gamle arter har forrang. Men er det egentlig holdbart?

Perioden 2021-2030 er av FN utpekt til tiåret for restaurering av tapt villmark. Les deg opp på hvorfor det handler om mer enn utsikten fra hytta, du.


Denne artikkelen ble først publisert på forfatterens blogg, Grønn Leseliste. Den er produsert med støtte fra Fritt Ord.