- Annonse -
FIVH søker fundraisere

(KRONIKK) Det norske selvbildet som en klima- og miljøforkjemper har den siste tiden fått noen kraftige riper i lakken. Det er noe vi som fellesskap må ta på alvor. Norske politikere som om noen år ser tilbake på 2020-tallet risikerer kraftige hetetokter.

En fersk rapport fra Finance for Biodiversity (F4B) gjennomgår verdens 20 største økonomier, de såkalte G20-landene. I tillegg til dette utvider de listen med ti andre land, inkludert Norge. F4B analyserer de økonomiske stimuluspakkene gitt under corona-pandemien, i lys av klima- og naturmangfoldskriterier.

«Gratis» drahjelp til strukturelle endringer

Dette er en interessant studie, fordi vi aldri før har sett en unison global enighet om å bruke så store offentlige midler til stimuluspakker i fredstid. Mange økonomer, og også Verdens økonomiske forum, har vært klare på at betydelige summer må øremerkes det grønne skiftet. Omkvedet har vært at her kan vi få «gratis» drahjelp» til strukturelle endringer de fleste er enige om at må komme.

Annonse

I følge F4B utgjør «klimapenger» ca 12 prosent av totalpotten statene har utbetalt gjennom sine krisetiltak. Hvem kommer så best ut? Jo, vårt naboland Danmark. De har knapt brukt en krone på tiltak som fører til større utslipp. Og hva med oss? Vi havner helt ned på 25. plass av de totalt 30 landene med i studien. Og noen av de bak oss på lista, er land som gjerne omtales som «klimaverstinger» (Tyrkia, Russland, og Saudi-Arabia). 

EU, ifølge rapporten, har øremerket 37 prosent av krisepengene til det grønne skiftet, Tyskland 33 prosent og Frankrike 30 prosent. Og vi? 2 prosent! Vi har til ogmed egentlig bidratt til et dårligere klima.

Nasjonale særegenheter

Vi må selvfølgelig behandle slike studier med en viss kritisk distanse. Det er vanskelig å sammenlikne over landegrenser, og mange ting ved det grisgrendte landet vårt gjør at vi har andre utfordringer enn våre naboer. I rapporten får vi «stryk» fordi vi har gitt støtte uten miljøforbehold til flyselskapene. Der skårer et land som Frankrike høyt, ettersom myndigheten satte krav til at Air France må bestrebe seg på å slutt med innenlandsfly der tog er et raskt alternativ. Der er noe vanskeligere her på berget.

Men uansett, ifølge rapporten, kommer vi ikke unna det faktum at vi gjennom corona-krisepakkene bruker ca fire milliarder kroner på det grønne skiftet, og ca 90 milliarder til olje og gass-næringen. Argumentet har selvsagt vært å sikre arbeidsplasser. Og at det på sikt vil innebære god konkurransekraft når leverandørsiden av dette industrikomplekset skal begynne å produsere deler til havvindmøller, for eksempel. 

Vi kommer likevel ikke utenom det faktum at store deler av de krisepengene staten har gitt går til en næring som er en stor bidragsyter til global oppvarming.

Kritikken som ikke vil stoppe

Pandemien vil forsvinne og vi vil være tilbake i et «business as usual» modus igjen. Men kritikken mot Norge vil ikke forstumme. I en stor artikkel i CNN den 17.02.2021 blir Norge gitt merkelappen «klimahykler» (sammen med Canada og Storbritannia).  Vi liker å fremstille oss som en klimaleder, ikke minst når det gjelder elektrifisering av bilparken og andre deler av samfunnet. Men, skriver CNN, vi er en klimaversting fordi vi eksporterer olje og gass, og ergo er med på å underminere Parisavtalen.

Denne avtalen skal sørge for at vi holder oss under en 2 graders gjennomsnittlig temperaturøkning på kloden. For å klare det må vi kutte ned på produksjonen av fossile energibærere med ca 6 prosent i året frem mot 2030. Foreløpige estimat tilsier at verden faktisk øker produksjonen med ca 2 prosent årlig. 

Som nasjon spyr Norge ut ca 53 millioner tonn klimagasser. Men ifølge UN Emission Gap Report fra 2017 er klimagassutslippene fra den oljen og gassen vi selger til utlandet ca 470 millioner tonn, skriver CNN.

Tør vi å ta de første skrittene ut av oljealderen?

Ifølge Paris-avtalen har vi vårt på det tørre; vi står nemlig bare ansvarlig for våre innenlandske utslipp av klimagasser og ikke det andre land forbrenner av det vi selger dem. Det gjenstår likevel et stort moralsk dilemma, når vi nå vet at verden ikke ligger an til å nå klimamålene vi har satt oss som globalt fellesskap. Vi vet at om ikke andre tar ansvar vil vår solgte olje og gass forverre klodens klima. Skal vi allikevel fortsette å dele ut nye letelisenser? Skal vi likevel starte å borre der vi per i dag ennå ikke er i gang?

For politikerne våre som deler ut krisepakker i koronatiden er dette et voldsomt paradoks. Mye har gått til fossilindustrien – det redder arbeidsplasser på kort sikt. Og sørger for fortsatt økt norsk letevirksomhet. Og andre land, som Canada er ikke noe bedre. For ikke å snakke om Russland, Saudi-Arabia og Tyrkia. Så hvorfor skal Norge ta større skritt enn andre ut av oljealderen?

Men i mellomtiden stiger temperaturen. Når dagens politikere om 30 år ser tilbake på 2020-tallet kan de fort komme til å lide av hetetokter.


- Annonse -
FIVH søker fundraisere