Foto: Hans-Jurgen Mager / Unsplash.
Annonse

(KRONIKK) I Norge har vi stor respekt for naturen og artene som finnes i norsk fauna. Vi er stolte av dyrelivet vårt, og derfor var Norge tidlig ute med å totalfrede isbjørnen, allerede i 1973. På mange måter har vi kommet langt når det gjelder vern av arter i Arktis, men hva om jeg fortalte deg at Norge bak ryggen din er med på å utrydde en art vi selv har valgt å verne?

Kommersialisert og avtradisjonalisert

Canada er det eneste landet som ikke har et forbud mot eksport av isbjørnskinn, eller jakt på isbjørn. Det betyr at alle nye isbjørnskinn i dagens marked kommer fra Canada. Jakten blir utført av urfolkene som har rett til å selge isbjørnskinn og kvoten sin til troféjegere; resultatet er at den tradisjonelle jakten på isbjørn er blitt kommersialisert og fremprovosert av et internasjonalt marked.

Isbjørnen er klassifisert som sårbar av Verdens naturvernunion (IUCN). Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) konkluderer i sin rapport om risikovurdering for isbjørn at “Vi kan ikke utelukke at internasjonal handel med isbjørn fra Canada kan true artens overlevelsesevne”. 

Annonse

Når et internasjonalt marked og troféjakt dikterer måten inuittene jakter på isbjørn, dikterer det også hvilke dyr som blir skutt. De sterkeste og største isbjørnene er også de med mest ettertraktet skinn. Det betyr at de svakeste isbjørnene blir satt opp mot klimaendringer og tap av havis, mens de sterkeste med best overlevelsesevne havner på et stuegulv.

Liten betydning for urfolket

Tilhengere av kommersiell isbjørnjakt vil ofte snakke om hvordan troféjakten er en viktig del av inntektene til inuittene. Sannheten er at internasjonal handel av isbjørnskinn kun bidrar mellom 0 til 5 prosent av økonomien til over 90% av stammene. Majoriteten får mindre enn én prosent av økonomien fra troféjakt og salg av isbjørnskinn.

Ikke bare har det liten økonomisk betydning for inuittene, men mange ønsker ikke å være del av handelen. Selv med økonomisk gevinst og ventelister velger kun rundt ⅓ av stammene å arrangere årlig troféjakt. En grunn til dette er at inuittenes tradisjoner hviler på respekt og kjærlighet for isbjørnen. Jakten skal kun utføres som et tegn på respekt, og ved å behandle isbjørnen som en vare viser jegeren mangel på respekt og risikerer å forstyrre det spirituelle forholdet mellom inuittene og isbjørnen.

Helt unødvendig

Calvin Kania, eier av FurCanada, en bedrift som selger isbjørnskinn, sier at isbjørnskinn uten tvil er et statussymbol. “Det er ikke ulikt fra å bruke en diamantring eller en pelskåpe”. I Norge går skinnene for over 100 000 kroner og på Svalbard kan et langreist skinn koste opp til 200 000 kroner stykket. Kun en brøkdel av denne summen går til inuittene som har solgt skinnet eller kvoten.

Ingen god grunn til å fortsette handelen

Norsk import bidrar til å redusere isbjørnens overlevelsesevne, og når det ikke utgjør en betydelig positiv forskjell for inuittenes økonomi er det heller ingen grunn til at Norge skal fortsette å tillate import av et luksusprodukt som ikke har noen som helst åpenbar funksjon i norske hjem.

Derfor er det på tide at Norge forbyr import av isbjørnskinn.


Kjære leser, når du først er her: Naturpress har ingen millionærer i ryggen, og vi er er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Det beste bidraget du kan gjøre er å bli abonnent. Det koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år, og pengene går direkte til mer og bedre miljøjournalistikk.