Av Naturvernforbundet Troms, Naturvernforbundet Nordland og Naturvernforbundet Finnmark.
FN har nå erklært både klimakrise og naturkrise. Naturen og vår sivilisasjon er i stor fare og det er tid for handling.
Likevel ser vi at det overveiende satses på en kur mot problemene som bare vil bidra til å forverre dem: Det grønne skiftet skal basere seg på såkalt grønn vekst ved hjelp av «grønne» energikilder. Denne satsingen er dømt til å mislykkes – med naturen og fremtidige generasjoner som tapere.
Vi kan ikke ofre natur for å redde klimaet
I en helt ny rapport skrevet av 50 ledende eksperter på klima og naturmangfold, et samarbeid mellom FNs klimapanel og FNs naturpanel, er hovedbudskapet at man må redusere klimautslipp og samtidig bevare mer natur. Det er ikke mulig å se de to krisene uavhengig av hverandre – man må enten løse begge eller ingen av dem.
I en fersk kronikk i Dagens Næringsliv forklarer professor Vigdis Vandvik at naturen er en uunnværlig komponent i klimasystemet: Intakt natur motvirker klimaendringene ved å binde CO2 og bremser også de negative konsekvensene av endringene som nå uansett vil komme (som hetebølger, flom og ras). Å ta vare på naturen og å motvirke klimaendringene er derfor to sider av samme sak. Vandvik trekker særlig frem hvordan arealtap til eksempelvis vindkraft, hyttebygging og mineralutvinning er en trussel mot naturen og dermed også mot klimaet.
Vår mening er derfor at den pågående nedbyggingen av natur for å erstatte fossile energikilder med grønne energikilder et stort feilgrep og et slående paradoks: Hverken vindkraft, vannkraft eller solenergi i industriell skala er utslippsfrie eller «grønne», siden de forutsetter massive naturinngrep – både der slik industri bygges og der man utvinner materialer man trenger for å kunne gjøre dette. Ødelegger man natur for å stoppe klimaendringene ødelegger man samtidig effekten av klimatiltakene. Vi kan også stille spørsmålstegn ved selve tankegangen som ligger til grunn for å hevde at vi trenger å bygge ned natur på denne måten.
Den økonomiske veksten er årsaken til både klima og naturkrisen
Man hører ofte at vi «trenger» mer energi for å opprettholde den økonomiske veksten. I en artikkel fra 2020 «Biodiversity policy beyond economic growth», viser en stor gruppe internasjonale eksperter at det er sterk vitenskapelig støtte for at økonomisk vekst i seg selv alltid gir mer naturtap. Selv ved mer effektiv produksjon og bruk av energi, vil det totale energibehovet i en vekstøkonomi over tid likevel være økende, og dermed øker også presset på arealer, råvareuttak og artsmangfold.
Økonomisk vekst medfører altså stadig høyere forbruk av ressurser som i prinsippet er begrensende – og dette vil også være tilfellet for såkalt grønn vekst. Forfatterne av artikkelen finner det derfor alarmerende at det meste av eksisterende politikk som skal danne grunnlag for en bærekraftig utvikling forutsetter fortsatt økonomisk vekst. De foreslår en annen tilnærming: Vi må først sette oss klare mål for bevaring av natur, og så vurdere hvilken økonomisk strategi som er best egnet til å nå målene. Vi trenger en perspektivendring: Økonomi må tilpasses natur, ikke omvendt.
Paradigmet om økonomisk vekst hindrer oss i å se alternativer til det
Noen sier at å kritisere økonomisk vekst er å ønske seg tilbake til en tid med lav levestandard og dårlig livskvalitet. I kronikken «Tilbake til fortiden?» påpeker professor Dag O. Hessen at denne konklusjonen ikke følger:
«Svaret er ikke en utopisk reversering, men en fremtid som er både smart og teknologisk, men rammene for en slik utvikling MÅ være satt av planetens bæreevne»
Vi i Naturvernforbundet Nordland, Troms og Finnmark ønsker oss heller ikke tilbake til fortiden – vi ønsker en bedre fremtid. Vi hevder ikke å sitte på alle løsningene, men et første skritt mot å finne bedre løsninger er å forkaste de som ikke fungerer. Begrepet paradigme brukes om tenking innenfor bestemte rammer som ikke selv diskuteres kritisk. I et paradigme der økonomi må være basert på vekst, vil løsninger på klima og naturkrisen begrense seg til hva som er mulig å tenke innenfor dette paradigmet.
For å komme videre og faktisk svare på problemene som konfronterer oss er det nødvendig å utfordre selve vekstparadigmet. Vi kan ikke lenger svare med løsninger som opprettholder årsakene til problemene vi forsøker å løse: Ved å fortsette å forbruke ressurser som vi låner fra fremtidige generasjoner skyver vi samtidig ansvaret over på dem for å finne reelt bærekraftige løsninger på problemer som vi har skapt gjennom vårt overforbruk. Vi må unngå at de unge om 20-30 år spør om hva i alle dager det var vi tenkte på når vi la naturen under betong for å produsere «grønn» kraft – på samme vis som de unge nå lurer på hvordan noen kunne tro at det å brenne opp enorme mengder fossilt karbon dannet over millioner av år kunne være en god idé?
Økonomi må bygge på og anerkjenne verdien av intakt natur
I en tale i 1962 sa USAs president Kennedy at vi velger å dra til månen ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Vi trenger en tilsvarende innovasjonsvilje og kreativitet nå.
Vi kjenner allerede noen av ideene som det nye paradigmet bør inneholde:
(a) Økonomien må være i likevekt med prosessene i jordas økosystemer akkurat som Dag O. Hessen uttrykker i sitatet over.
(b) Vi må anerkjenne verdien av intakt natur. Slik natur er verdifull i seg selv, men det er også slik den kan være mest verdifull for oss. Vi må forlate ideen om at naturen bare har verdi når den er omformet av mennesker: Når vi gjør store naturinngrep bryter vi samtidig ned økosystemene slik at de blir mindre effektive til å produsere tjenester som hver dag er gratis og tilgjengelige. Uberørt natur er dessuten mer ikke mindre økonomisk nyttig. Tenk bare på den enorme mengden fisk havet produserer og alle avlingene som innsektene pollinerer.
(c) Når vi får naturen til å jobbe for oss, kan vi jobbe mindre og leve bedre. I fremtidssamfunnet vil tid frigjort til å utforske livet og verden rundt oss få en større verdi.
(d) Teknologi er en god ting når den spiller på lag med naturen, en dårlig ting når den ødelegger naturen.
(e) Vi må øke annerkjennelsen av naturbaserte næringer som eksempelvis småskala landbruk, tradisjonelt kystfiske og tradisjonelle former for reindrift. Disse aktivitetene er utviklet over lang tid i sameksistens med naturens økosystemer og er derfor allerede eksisterende eksempler på hva en bærekraftig økologisk likevektsøkonomi kan være – og smarte og fremtidsrettede næringer i ordets rette forstand.
Det haster med å gjennomføre disse endringene. Når natur gradvis forsvinner, vil vi ikke lengre huske hvordan den engang var. Professor Anne Sverdrup-Thygeson kaller dette fenomenet for endringsblindhet: Hver eneste generasjon opplever en natur stadig mer endret av menneskelig aktivitet, og derfor flytter også referanserammen seg slik at stadig mer ødelagte økosystemer oppfattes som normaltilstanden. Vi mister derfor ubønnhørlig forståelsen av hvordan naturen kan være og stiller derfor for moderate krav til hva som må gjøres for å beskytte den.
Å bevare natur og bevare kunnskap om natur er to side av samme sak. Den virkelige verdien av naturen mistes av syne jo mindre vi har av den. Før vi blir for blinde til å erkjenne hva vi er i ferd med å miste må vi gjøre som vitenskap og fornuft allerede forteller oss: Stoppe den økonomiske veksten og utforske mer realistiske økonomiske modeller som bygger på naturens egne varige løsninger. Og, som Dag O. Hessen også påpeker, vil en fremtid der vi er mindre styrt av presset til å delta i den materielle veksten for de fleste av oss oppfattes som en gevinst og ikke et offer.
Når du først er her: Naturpress har ingen millionærer i ryggen, og vi er helt avhengig av støtte fra våre lesere. Å bli abonnent koster kun 83 kroner i måneden hvis du kjøper for ett år. Pengene går direkte til mer og bedre miljøjournalistikk. DU får tilgang til alt innhold (+sakene).
