(DEBATTINNLEGG) Natt til tirsdag ble det rødgrønne stortingsflertallet et faktum, og siden er det særlig to spørsmål som har blitt diskutert. Hvordan vil ny regjering se ut? Og ble årets valg det klimavalget vi hadde trodd?
Bare én ting er sikkert, den neste stortingsperioden må bli fire år med sterk klimapolitikk skal vi sikre menneskers liv, naturen og følge anbefalingene fra FN.
Jonas Gahr Støre og flere med han har sagt klart at å kutte utslipp vil være en av hans viktigste oppgaver de neste årene. Samtidig har partiet pratet med to tunger i innspurten av valgkampen, og flere av oss sitter med en stor usikkerhet rundt hva som er sannheten. 9.september var APs egen rådgiver Jo Heinum på trykk i VG med overskriften “oljefornektarane og verdas fattige”. Hans analyse og argumentasjon tilsier en direkte videreføring av den blåblå-regjeringa.
Heinums enkle konklusjon er at norsk oljeproduksjon er medisin mot fattigdom og sult. I virkeligheten vet vi at de som rammes hardest av klimaendringene er nettopp verdens fattige hvor nettopp småbonden er overrepresentert. Kronikken inneholder en rekke feil som ikke kan stå uimotsagt nå som partiet skal fremforhandle en plattform som vil avgjøre om vi sikrer dagens unge ei trygg framtid.
Feil nummer én: Heinum påstår at knapt noen mennesker dør av sult i verden i dag. Enten har han svært liten kunnskap om situasjonen i verden, eller så inkluderes kun den vestlige rike delen av jordkloden i hans “verden”. Realiteten er nemlig at hele 811 millioner mennesker lever i sult, og omtrent 9 millioner dør av sult hvert år. Dette tilsvarer at et barn dør av sult hvert tiende sekund. Omfanget av sult og feilernæring er bakgrunnen for at FN arrangerer et eget toppmøte om matsystemet i New York neste uke.
Feil nummer to: Heinum skriver “Folk flest her lever ikkje lenger «liv», der ein må hakke i jorda frå tidleg til seint for så vidt å overleve”. Det er hårreisende at Heinum skriver liv i hermetegn som om et liv hvor man må jobbe hardt for å overleve ikke er et liv verdt å leve. Dessuten er det mange mennesker i verden som fortsatt må jobbe beinhardt fra morgen til kveld for å få nok mat på bordet, men det betyr kanskje ikke noe så lenge det er utenfor Norges landegrenser? Det eneste som skiller en nordmann fra en jemenitt i sult er om hvor hen ble født.
Feil nummer tre: “Den fossile epoken er det beste som noen gang har skjedd oss”. Kanskje for foreldregenerasjonen i Norge som har tjent seg stadig rikere og levd, generaliserende sett, velstående liv. Men Arbeiderpartiet må tenke et litt bredere når de snakker om “vi”. Vi er også unge bekymret for egen og hverandres framtid med stadig mer ekstremvær og utrygge forhold. Vi er også fattige i Norge som ikke har fått vært med på pengefesten. Og vi er mennesker verden over som lever i sult, fattigdom og konflikt om naturressurser.
Den fossile epoken har bidratt til å øke forskjellene i verden, både økonomisk og gjennom at klimaendringene igjen forsterker ulikheten. Nå er vi nødt til å sikre en ny epoke der faktisk alle skal med. Vi kan sikre et bedre samfunn hvor miljøsikkerhet, natur- og artsmangfold, luftkvalitet og trygge liv er viktigere enn penger og profitt. Et samfunn som gagner ikke bare oss, men også de som bor i mer sårbare områder.
Hvis Heinums innlegg reflekterer holdninger Arbeiderpartiet har tenkt til å bygge politikken sin på skal vi se lenge etter en løsning på klimakrisa. Det er derfor helt avgjørende at de interne miljøkreftene i både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke tillater at partiene deres blir (u)rene fossilparti. Samtidig må SV, Rødt og Mdg stille tøffe krav for å få gjennom helhetlige og samstemte klimatiltak. De neste fire årene er kritiske dersom Norge skal ta sitt rettferdige ansvar for klimakrisa. Vi har ikke tid til at politikere sår tvil i befolkningen og driver lobbyvirksomhet for oljenæringa. Nå er tiden inne for å gjøre ord om til handling.
