(LESERINNLEGG) Valget 2021 vil bli stående som prøven der Norge strøk på muligheten til å vise internasjonalt lederskap i klimapolitikken.
Men en ny regjering har fortsatt sjansen til å ta inn over seg det selvfølgelige, at naturens tålegrense må være rammen for all politikk.
Norge, anno 1890: Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Telemark, har fremmet forslag om stemmerett for kvinner i Norge. Forslaget blir sett på som både latterlig og farlig, men blir til slutt tatt opp til behandling. Debatten er sirlig nedtegnet i protokollene og motstanden kan grovt sett grupperes under følgende argumenter:
a) Stemmerett vil være skadelig for kvinnen selv, hun må skånes for å bli dratt inn i det politiske liv.
b) Forslaget vil gå ut over de svakeste i samfunnet, barna. Kvinnen blir distrahert, barnet vil skrike i vuggen og grøten svi seg.
c) Enig i prinsippet, men den radikale måten kvinnesaksforkjemperne går fram på gjør det umulig å støtte forslaget.
Ullmann nekter å godta argumentasjonen og sier at alt til sjuende og sist handler om frykten for å miste makt. Forslaget faller med 44 mot 70 stemmer. I årene som følger skal liknende forslag enten bli avvist eller nedstemt, fram til stemmerett for kvinner endelig blir vedtatt over 20 år senere.
Norge, 2021: «Ja visst gör det ont när knoppar brister.» Vi står på terskelen til en ny stor erkjennelse, lik den om at mennesker uavhengig av kjønn og rase har de samme grunnleggende rettigheter. Nå gjelder det erkjennelsen av at all vår virksomhet, all politikk, må forholde seg til naturens tålegrenser. Befolkningseksplosjon og forbrukskultur er i ferd med å undergrave selve livsgrunnlaget vårt. Jordsmonnet utarmes av industrielt landbruk, havet fylles av plast. Og klimaendringene seiler opp som det mest alvorlige uttrykk for et menneskesamfunn som lever over evne. Norges befolkning fører an med et forbruk som tilsvarer tre-fire ganger det jordkloden makter å tilveiebringe. Vi er verdens sjuende største eksportør av klimagassutslipp. Nye motorveier og en halv million fritidsboliger krever sitt, vi bygger ned natur som aldri før.
Like fullt presterer lederne våre å dreie klimadebatten dit hen at det handler om å måtte endre minst mulig, særlig for oss i lille Norge. Politikere og redaktører hamrer i vei om «ansvarlig og rettferdig klimapolitikk», omkvedet som har vist seg å være en virkningsfull omskrivning av å si nei til klimatiltak som monner. Dette er like troverdig som at motstanden mot stemmerett for kvinner var motivert av genuin omtanke for kvinner og barns ve og vel.
Dessverre viser de fleste i praksis større omtanke for mektige næringsinteresser enn for de fattige og framtiden til barna våre. Valget 2021 vil bli stående som prøven der Norge strøk på muligheten til å vise internasjonalt lederskap, med det resultat at både renommé og velferd settes i spill. Forsiden til den danske avisen Information etter valget oppsummerer det hele: «Kjære Norge. Hvis ikke dere med 12.000 oljemilliarder kan gjennomføre et raskt grønt skifte, så kan ingen»
Valgresultatet i Norge endrer ikke virkeligheten. FNs generalsekretær sier fortsatt «kode rød» når han beskriver kriser som rammer økosystem og balansen i naturen. Den siste perioden bør ha lært oss noe om krisehåndtering. Donald Trump valgte å møte koronapandemien ved å sette helseekspertisen på gangen, kjøre «business as usual» og håpe det beste. Det gikk ikke spesielt bra. De som nå feirer at vi har sikret såkalt ansvarlig klimapolitikk gjennom å bremse et grønt gjennomslag, må kanskje tenke om igjen.
Trass i langvarig og hard debatt, var Norge tidlig ute med å innføre stemmerett for kvinner (1913) sammenliknet med for eksempel Sverige (1921) og Frankrike (1944), for ikke å snakke om Saudi-Arabia (2015). Nå er det å håpe at vår nye regjering kan legge bort de vikarierende argumentene og begynne å forholde seg til vår tids viktigste erkjennelse; at vi må stifte fred med naturen og stanse virksomhet som ødelegger framtida vår.
Kronikken ble først publisert på Varden.no.
