Concerned Artists Norway har gitt ut boken «Naturtro. Om å dekolonisere naturen». Den er god og tankevekkende.
Jeg rakk å småirritere meg over bokens undertittel «om å dekolonisere naturen» før jeg kom ordentlig i gang med lesingen. Akademisk og kompliserende. Men den er selve fundamentet for boken, så da er det bare å gi slipp. Og man tvinges til refleksjon helt fra start.
Klimakrisen og naturkrisen er det bakenforliggende temaet for boken, som ble til som et resultat av at den påtenkte 24-timers festivalen «Decolonizing Nature» måtte avlyses grunnet koronapandemien. Festivalen skulla ha samlet folk og kunstnere ute i naturen, med fellesskap og sansing som mål (en avkortet festivalutgave ble holdt på Nesodden). I funderingene på hva som skulle erstatte fullversjonen av festivalen landet man på en bok, fordi den kunne gi en taktil tilnærming til krisen, som redaktør Nina Ossavy skriver. Marius Kolbenstvedt er den andre redaktøren.
Det var i alle fall et vellykket valg. Det er mye viktig og godt innhold her, og i svært varierte former. Boken spiller faktisk også opp til festivalkonseptet på en fin måte.
En rekke kunstnere, forfattere, poeter og forskere bidrar i den mangfoldige antologien. Noe er sakprosa, noe er fotokunst eller billedkunst, noe er poesi og noe er filosofi. Noe kan sies å være journalistikk. Fra mye av innholdet kan man ta og føle på «økosorg», den smertefulle erkjennelsen av at det har gått altfor langt i gal retning for natur og miljø. Noe vil uansett være tapt, selv om vi skulle være så heldige å unngå en totalkollaps.
Maktesløsheten har rammet mange av oss. Fordi menneskene ikke evnet å innse i tide at naturen slår tilbake når vi behandler den skjødesløst. Forfatter Erland Kiøsterud snakker i sitt essay tidlig i boken om den vitenskapelige rasjonalismen, og menneskets (feilaktige, red. anm.) tro på at vi har full kontroll med alt.
«Som rasjonalist tror jeg meg i stand til å kontrollere det organiske livet, jeg skaper en ekvivalent til det, pengeverdien, slik at alt kan omsettes. Den som kontrollerer penge- og begjærstrømmen i dette samfunnet, kontrollerer verden. I min særstilling, på toppen av nærings- og vitenspyramiden, er jeg som rasjonalist overbevist om at jeg i lengden vil greie meg bedre enn dyrene. Det er slett ikke sikkert«, sier Kiøsterud og går over til å sitere antropologen Philippe Descola:
«Ved å viske ut mitt biologiske opphav, skille meg fra naturen, objektivere den og instrumentalisere mitt forhold til omverden, kan jeg ha gitt fra meg redskapene jeg trenger for å overleve i lengden».
Slik settes det ord på hvordan mennesket har tapt kontrollen, en kontroll det aldri var meningen vi skulle ha.
Pella Thiel, svensk økolog, spør seg hvorfor ikke den destruktive utviklingen kan snus, gitt flere tiår med kunnskap, rapporter og FN-konvensjoner. Kanskje det er fordi selve forutsetningen for det vi kaller utvikling, hviler på en feilslutning, foreslår hun selv:
«Samfunnssystemene i den vestlige verden, de juridiske, økonomiske og politiske systemene, er basert på et menneskesyn som fullstendig frakobler mennesket fra naturen. Det er derfor vi kan kalle det utvikling når vi bryter ned biosfæren for å bygge opp teknosfæren: bygninger, veier og tekniske systemer. Det er derfor vi kan si at en bedrift går med overskudd samtidig som de negative konsekvensene i form av klimaendringer, snauhogde skoger og rovfiskede hav kalles «eksternaliteter», og mangler i totalregnskapet.»
Tapsfølelsen løper side om side med protestene, og kampen for håpet, slik vi blant annet vi ser det kommer fra miljøorganisasjoner og aktivister. Som heller ikke har monopol på sannheten. I et intervju med kunsthistorikeren T. J. Demos, blir Extinction Rebellion kritisert for kravet om å erklære klimaunntakstilstand, som Demos mener er naivt og og politisk farlig. I hendene på autoritære regjeringer «som ikke svarer for noen» mener han at XRs krav om erklæring av klimakrise kan bli en gavepakke «av enorm politisk makt, som kan bli misbrukt på alle mulige måter».
Økosorg er nevnt. Det er også sinne, fortvilelse, hardnakkethet, forbannelse, undring, kjærlighet, håp og en og annen optimistisk tanke å spore i boken. Mange tekster å bli klokere av, finne mening i, få ny energi, stridslyst og forsvarsvilje for naturen av. Poesi som passer akkurat. Nydelig fotomateriale.
Av og til er det litt langt inn. Noen av skribentene forlater leseren, i alle fall meg. Et eksempel: Filosof Arne Johan Vetlesen er en av våre viktigste stemmer i miljøkriseordskiftet. Men i essayet «Å berøres av det vi møter» blir han så teoretisk og vanskelig tilgjengelig at det glipper. Jeg gav meg halvveis.
Men dette er en fin bok. Den setter ord på følelser mange av oss har i disse tider.
