Havnivåstigning, erosjon, plast. Påkjenningene på marine miljøer er universelle. Slik sett kan Karibia ha likheter med Hvaler.
Problemene langs verdens kyster har ikke endimensjonerte fysiske løsninger, de trenger sosiologisk og kulturell forankring, mener forsker Camille Parrain fra Frankrike, som gjennom sine lange sjøreiser har sett hvordan kystmiljøene presses.
Reisen til Camille har vært lang og er på ingen måte avsluttet. At hun i sommer kom til Norge og blant annet havnet på samme lag som både HKH Kronprinsesse Mette Marit, Nina Jensen og Bård Vegar Solhjell, ved å bli ambassadør for Håpets Katedral i Fredrikstad, var nok ikke med i planleggingen. Men slik gikk det.
Camille er geograf og førsteamanuensis ved universitetet i La Rochelle, en by nord for Bordeaux. I 4 år har hun og de to barna hennes, Anna (9) og Paola (5) seilt på de store hav, og i lange perioder hatt opphold i Karibia. Men hun har også bodd i Spania, Portugal, Kanariøyene og på Kapp Verde. I år kom hun til Norge og gjorde landkjenning i Fredrikstad og på Hvaler.
– Jeg tok permisjon fra jobben min for å gjøre dette, forteller hun om sine valg. Naturpress møtte henne både på Isegran i Fredrikstad, og på strandrydding på en øy i Ytre Hvaler nasjonalpark.
– Jeg tok doktorgraden min på konseptet «high seas», eller det som også kan beskrives som internasjonale havområder uten nasjonal jurisdiksjon. Sett gjennom mine seilaserfaringer. Det startet i 2018, og min hensikt var i tillegg å gi barna mine en annen utdanning enn den vanlige – gjennom å leve, og ved å bli inspirert av havet.
Reportasjen fortsetter under bildet.
En kobling hun opprettet i arbeidet var den mellom hennes havekspertise og de lokalsamfunnene hun har møtt, noe som også innbefatter de lokales oppfatning av miljøendringer som skjer. Andre ting hun ønsker å se er forbindelsene som går fra vitenskap via utdanning til samfunn, og den som går fra vitenskap via filosofi til kunst. I sin observasjon av sjølandskapene har hun sett etter integrasjon mellom kulturelle og miljømessige aspekter.
Karibia har ikke unnsluppet
– På reisene mine til sjøs har jeg sett mange sosio-miljømessige problemer. I Karibia for eksempel – plastforsøpling, endring av habitater, kysterosjon som følge av havnivåstingning, og konsekvenser av orkaner og menneskelige aktiviteter, sier Camille.
– Plast ser man på så mange strender, spesielt der hvor ingen går og derfor heller ikke blir ryddet. Det er også stor forskjell på strender på vind- og lesiden. Mye av plasten sitter fast og finnes i det tykke laget av sargassotang i sanden. Når du ser sargassotangen til havs kan du også observere mengder med rusk som sitter fast på dem og driver med vind og strøm, forklarer hun.
– Det finnes noe organisert strandrydding, sier hun om de karibiske strendene. – Men løsningen er ikke å komme etterpå og reparere på det som har skjedd, vi må kanskje heller endre vår måte å leve og konsumere på, og reflektere over hvor produktene våre kommer fra.
Bildet av strandforsøplingen i Karibia likner mye på det vi ser i Norge. Mye som flyter i land kommer langt borte fra, men noe er lokalt også.
– Folk kaster flasker i sjøen, og mangrovene er ofte fulle av plast fordi de ikke anses som verdifulle. Noen etterlater gummibåtene sine eller båtvrak der. Men søppel har alltid vært et tema på små steder med lite plass, sier Camille.
Hun har sett mange forskjellige konsekvenser av hvordan det kontinuerlige menneskelige trykket på naturen kommer til syne.
– Korallbleking, forsøpling, for eksempel av fiskegarn og liner, sjøgressenger som skades av charterkatamaraner som ankrer opp – det er bare noe av det jeg har sett, forklarer hun.
Et annet problem er manglende kontroll med gråvann fra husholdninger og sigevann fra landbruk. Det siste har særlig vært merkbart på Martinique. Økende byggeaktivitet nær sjøen øker presset på kystnaturen.
I løpet av bare 3 år har kysterosjon og havnivåstigning blitt merkbart.
– Jeg har vært i Windward i Carriacou (Grenada, journ. anm.) og snakket med folk i lokalsamfunnene der. De forteller om sandbanker som alltid har pleid å være tørre, men som nå alltid er under vann. En kirkegård er slukt av vannet. Innbyggerne setter opp bildekk som forskansing mot vannet, eller lager andre former for vern. Skjærgården beskytter mindre enn før på grunn av høyere havnivå.
Reportasjen fortsetter under bildene.
Har havet som et alter-rom
Da hun seilte til Kapp Verde så hun motsetningene som oppstod mellom utenlandsk industrifiske av tunfisk, på bekostning av lokalsamfunnenes levende ressurser, gjerne steder der noen fortsatt fisker med egenlaget fiskeutstyr, og under seil. Kapp Verde, en liten øystat, er sterkt avhengig av sine maritime ressurser, og samtidig av internasjonal bistand, forklarer Camille.
En annen bekymring i Karibia er at mangrovene kan bli påvirket av menneskelige aktiviteter og urbanisering. Mange som har et hus ved kysten vil ikke ha mangroven fordi den tiltrekker seg insekter og mygg, så de erstatter dem med gress.
– Det folk ikke skjønner er at mangrovene er en beskyttelse mot havnivåstigning og tilbyr le under orkansesongen, sier Camille.
Når hun bor i båt, forstår hun havet på en annen måte. Havet er det hun kaller et alter-rom, et annet rom der et territorialt konsept ikke nødvendigvis kan brukes. Det krever en ny måte å tenke på, et nytt paradigme som fokuserer på «mobilitet», dynamikk og tilkobling, samt forståelse av det imaginære knyttet til det rommet.
– Hva betyr det?
– Det jeg mener å si er at havet er i bevegelse, og menneskene beveger seg også på det. Det er trolig mer dynamikk på havet enn på land, eller det er i alle fall mer komplekst. Alt endres og er i bevegelse. Det motsatte av tilkobling er fragmentering, og vi har en tendens til å fragmentere når det gjelder infrastruktur, gjøre skade på habitater, og skape lydforurensing under vann, for eksempel. Dette bryter havet opp – og her er vi ved kjernen. De som lever på fastlandet og aldri har opplevd havet vil ikke oppleve eller forstå havet på samme måte som de som er havvante. Jeg erkjenner at når jeg prøver å fortelle om mine erfaringer med havet, er det få som forstår meg helt.
Reportasjen fortsetter under bildet.
Medvirkning gir forståelse
Camille Parrain mener at miljøledelse trenger en integrert og helhetlig tilnærming om man skal lykkes. Man kan ikke bare ta hensyn til de biofysiske komponentene. Sosiale aspekter og forståelsen av marin bruk er også viktig; virkningene (som er det som hovedsakelig studeres), men også de kulturelle verdiene og manifestasjonene av havet. Forståelse av sosiokulturelle aspekter gjør det også mulig å bevisstgjøre folk og involvere dem i alle miljøforvaltningsprosesser, mener hun. Folk kan endre vanene sine ved å ha en klar visjon om konsekvensene av deres aktiviteter. Et eksempel er et marint verneområde. Hvis lokalsamfunn blir tatt med i prosessen og deres verdier blir forstått, er det større sjanse for at verneområdene blir akseptert og respektert senere. Da kan verneområdene bedre defineres og være en del av en bærekraftig dynamikk i lokalsamfunnet, hevder Camille.
En måte å informere folk på, men samtidig få folk til å oppleve havet, er gjennom ulike aktiviteter og maritime tradisjoner. Ved å oppleve får man en annen måte å se på havet på, lese det, lese miljøet, lese endringene.
I praksis gjør Camille dette for eksempel ved å prøve å gjenopplive båtbyggertradisjoner, slik hun har gjort i Carriacou. Båtbygging var den opprinnelige hovedaktiviteten i Carriacou, og kunnskapen om det er i ferd med å forsvinne siden det mangler dokumentasjon.
Båtbygging, la de lokale barna lære å seile, lære å observere og føle på havet, vise dem at man kan fiske mens man seiler, leve livet mellom øyene med en seilbåt, snorkle – dette er andre viktige sider ved sjølivet som Camille vil fremme.
Reportasjen fortsetter under bildene.
Havet forbinder mennesker og steder
Den direkte foranledningen til at Camille satte kursen mot Norge var at Gunnar Elseth fra Fredrikstad dukket opp i Karibia, og hørte på et foredrag som Camille holdt om båtbygging. Han foreslo at hvis hun kom over til Europa igjen måtte hun komme til Fredrikstad og besøke Isegran og Håpets Katedral.
– Og det gjorde jeg. Jeg ble inspirert av Norge, og det endte med at jeg ble ambassadør for Håpets Katedral. Jeg har forsøkt å knytte meg opp til ulike miljø- og kulturprosjekter. Under alt sammen ligger ønsket mitt om å koble lokal båtbygging, hav og samfunn sterkt sammen.
– Fordi kunst, og ikke bare vitenskap, kan bringe inn et nytt budskap, sier en engasjert Camille.
– Hvordan vil du være en ambassadør for Håpets Katedral?
– Jeg vil spre ordet om katedralen hvor jeg enn måtte gå, så kanskje andre kan inspireres i samme retning. Jeg vil spre verdiene til Håpets Katedral, og den positiviteten den bringer for framtiden, svarer hun.
Hun er opptatt av å integrere mennesker fra ulike kulturer. Det handler om å bryte ned grenser ved å respektere hverandre.
– Havet er en metafor for livet. Jeg håper at livet i og på havet, og verdien ved det, kan hjelpe mennesker som strever i livet. Kanskje det kan gi unge mennesker en positiv visjon. Dette vil jeg også formidle som ambassadør.
Hun glemmer ikke den praktiske siden.
– Jeg skal rydde strender, eller kanskje til og med skape nye ting av plasten. Og jeg skal holde foredrag i katedralen, fortelle historier, kanskje holde workshops. Bare hjelpe med det de behøver, egentlig.
Camille har funnet opp et nytt ord, en parallell til ordet territorie, og hun har omtalt det i sin doktorgradsavhandling.
– Maritorie. Slik kan vi definere et område i internasjonale farvann. Da handler det ikke om juridiske rettigheter, men mer om en sosial konstruksjon: Å observere, å identifisere seg med et sted, hvordan man gjenkjenner noe.
Camille Parrain identifiserer seg med havet.
Denne reportasjen er laget med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.
