Å gjøre ingenting er den beste klimaløsningen, framholder NINA, Norsk institutt for naturforskning.
Det kan bety at vi lar tareskogen, bakevja eller skogen stå i fred. «For ikke å snakke om den mest opplagte av dem alle, myra», heter det i en pressemelding fra instituttet.
NINA viser til to nye rapporter fra Naturpanelet IPBES , som viser at vi er i ferd med å bruke opp mange av de ville artene vi er avhengige av, og som ser på hvordan vi bør verdsette natur for å stoppe naturkrisen og nå bærekraftsmålene.
– Myra inneholder så mye karbon, at å begynne å grave i den er egentlig galskap, sier Magni Olsen Kyrkjeeide (innfelt i bildet), som er forsker i NINA.
Myrene fungerer som karbonlager ved at plantene som dør blir en del av et stadig voksende lag av torv i myra. Vannet utgjør et hermetisk lokk, som hindrer planterestene i å brytes ned og CO2 i å lekke ut. Dersom myra grøftes eller det bygges en vei over den, begynner nedbrytningen, og karbonet begynner å lekke ut.
Karbonlageret i myra tilsvarer 60-70% av det som allerede finnes i atmosfæren, ifølge NINA.
– Det er virkelig en sparekonto vi ikke vil stikke hull på, for i atmosfæren er det mer enn nok, sier Kyrkjeeide.
Skog og skogbunn
Skogen blir sammenlignet med en investeringsbank.
– Skogen binder enorme mengder karbon. Både globalt, og sannsynligvis også i Norge, så er det skogen som aktivt binder mest karbon. Mye bindes selvfølgelig i trærne når de vokser, men 80 % av karbonet som er lagret befinner seg under bakken, sier NINA-forsker Rannveig Jacobsen.
Når trærne hogges, stoppes ikke bare opptaket av karbon fra trærne, men hogst fører også til mer utslipp av karbon fra jordsmonnet.
– Det å la skogsjorda være uforstyrra er faktisk kjempeviktig – så den burde definitivt få stå i fred, sier Jacobsen.
Ved planting av nye trær vil karbonopptaket begynne igjen, men det tar lang tid før man får kompensert for det man har sluppet ut.
Det er den gamle skogen som har mest karbon. Samtidig har den gamle skogen også flest arter, noe som er en god grunn i seg selv til å la skogen stå, synes Jacobsen.
NINA skriver:
«Ettersom skogen blir eldre, får vi større variasjon, med både unge trær, gamle trær og døde trær. Det gir mange ulike leveområder som forskjellige arter kan trives i. Faktisk finnes flertallet av alle artene i Norge i skogen, og omtrent halvparten av de rødlista artene er tilknytta skog.
Å la mer skog stå i fred er derfor både en god klimaløsning og en hjelpende hånd til våre truede arter.»
– Vi må endre måten vi driver samfunnet på
NINA peker på problemet med at natur ikke blir verdsatt på samme måte som andre goder i samfunnet, og at både IPBES og IPCC sier vi må ha «gjennomgripende endringer» (transformative change) hvis vi skal redde vår egen tilgang til rent vann, mat og luft.
Naturhensyn kan bli satt opp mot bygging av vei, sykehus eller skoler, men et naturtap reflekteres ikke i budsjettene. Det kan til slutt koste oss dyrt, advarer NINA.
Vi må endre måten vi driver samfunnet på, mener NINA-forsker Håkon Stokland. Han forsker på hvilke tiltak vi må gjøre i samfunnet for å faktisk legge til rette for, og oppnå, bærekraftig bruk av naturen.
– Vi må se på hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Det er der vi må begynne å tenke endringer. For eksempel må vi se på hvorfor politiske prosesser og beslutninger i dag ofte ikke evner å ta hensyn til stemmene som verdsetter natur, og hvordan sektorer som i dag jobber mot separate mål kan bli mer samkjørte, sier Stokland.
