I dag har jeg vært i Oslo tingrett, den første av mine to dager i retten.
Jeg er tiltalt for ordensforstyrrelse fordi jeg har vært med på aksjoner hvor jeg har vært sivilt ulydig. Jeg fikk fremført forklaringen min som jeg hadde forberedt. Jeg har pratet med andre aktivister og det er visst ingen selvfølge at retten tillater dette. Det var viktig for meg å fortelle retten hvorfor jeg har gjort det jeg har gjort. Det fikk jeg altså, derfor er jeg godt fornøyd med dagen.
Her er forklaringen min for de som vil lese:
– Tiden går. Vi kjemper vår livs kamp. Og vi taper. Klimagassutslippene fortsetter å øke. Globale temperaturer fortsetter å stige. Og planeten nærmer seg raskt vippepunkter som vil gjøre klimakaos irreversibelt. Vi er på full fart mot klimahelvete, med foten fremdeles på gasspedalen.
Dette er sterke ord, men de er ikke mine. Det er fra talen til FN’s generalsekretær António Guterres under åpningen av klimatoppmøtet i Egypt.
Klimatoppmøtet ble avsluttet i helgen, og resultatet ble, nok en gang, en avtale med minimale framskritt.
Jeg har stoppet trafikken på Karl Johan. Jeg har låst meg fast til en tankbil med bensin. Jeg har stoppet drivstofftoget til Gardermoen. Jeg har nektet å flytte meg når politiet har bedt meg om det.
Dette har jeg gjort. Det innrømmer jeg.
Likevel erklærer jeg meg ikke skyldig. Jeg mener jeg har en moralsk rett til å si fra. Og jeg mener jeg har en moralsk plikt til å si fra.
Norske myndigheter lytter ikke til FN’s generalsekretær eller til klimaforskerne.
Arild Nøkland
Samfunnet er på feil kurs, og det haster å snu.
FN’s generalsekretær har også sagt:
– Klimaaktivister opplever av og til å bli fremstilt som farlige og radikale. Men de farlige radikale er de som øker produksjonen av fossil energi.
Norske myndigheter lytter ikke til FN’s generalsekretær eller til klimaforskerne. Norge leter fremdeles etter mer olje og gass. Det er en farlig og radikal politikk.
Jeg har protestert mot denne politikken, og derfor har jeg blitt arrestert. Staten, som har ansvaret, har gått fri. Da klimasøksmålet var oppe i høyesterett, ble staten frikjent. Oljestaten Norge fikk lov til å fortsette som før.
Vi som bor i Norge har både ytringsfrihet og demonstrasjonsfrihet. Vi har et politi og rettssystem som behandler folk med respekt. Det er jeg takknemlig for. Det er ingen selvfølge.
Likevel mener jeg at retten til å demonstrere ikke går langt nok. Å protestere er en viktig del av demokratiet, når urettferdigheten blir stor. Som aktivister har vi kun rett til å demonstrere, så lenge vi ikke forstyrrer noen.
Aksjonene jeg har vært med på har hatt som mål å forstyrre trafikk og fossil infrastruktur. Det ser jeg på som nødvendig. Det er gjennom å forstyrre at vi kan legge press på myndighetene.
Som aktivister har vi ingen maktmiddel innenfor loven. Dersom vi går over den streken samfunnet har satt, blir vi arrestert og bøtelagt.
I mars 2019 demonstrerte 40.000 ungdommer for klimahandling rundt om i landet. De krevde radikale endringer, men de forstyrret ingen. De vant dessverre ikke fram.
Det finnes nok av krefter i samfunnet som ikke ønsker endring. I oljelandet Norge er dette ekstra tydelig. For å vinne klimakampen trengs det motkrefter.
Det som skjer nå er at rettssystemet tar fra aktivister denne makten. På grunn av straffenivået vil færre være villige til å bli med i kampen. Det er kanskje rettssystemet sitt mål. Men det er det motsatte av det Norge nå trenger.
Jeg mener retten til å demonstrere må utvides. Denne retten bør også inkludere forstyrrende aksjoner. Uten et slikt maktmiddel, taper vi klimakampen. Uten et slikt maktmiddel, taper vi kampen for ei levelig framtid.
Samtidig med veiblokkaden i Oslo 21. september 2020, som jeg var med på, var det busstreik. 4000 sjåfører var tatt ut i streik. Alle busser i Oslo var innstilt. Den forstyrrelsen var langt større enn den vi forårsaket.
Bussjåførene streiket for høyere lønn, vi demonstrerte for ei levelig framtid. Sjåførene hadde rett til å streike, vi ble arrestert.
Aksjonene jeg har vært med på har hatt som mål å forstyrre trafikk og fossil infrastruktur. Det ser jeg på som nødvendig.
Arild Nøkland
Streik er et maktmiddel som legger press på arbeidsgiver eller myndigheter. Som arbeidere har vi rett til å streike, selv om det går utover en tredjepart. Som aktivister har vi kun rett til å demonstrere, så lenge det ikke går ut over noen andre.
Ingen av aksjonene jeg var med på har satt liv eller helse i fare. Vi har skapt forstyrrelse, men ingen farlige situasjoner. Vi hadde sluppet gjennom ambulanse og brannbil, om det hadde kommet noen.
Ifølge FN’s klimapanel må vi gjennomføre raske og gjennomgripende endringer i alle deler av samfunnet, for å nå 1,5 gradersmålet.
Jeg ser få tegn til raske og gjennomgripende endringer i det norske samfunnet. Vi har et politisk system og et rettssystem som er innrettet på å holde stø kurs, selv om det nå er katastrofalt.
Norge kutter hverken utslipp eller oljeproduksjon. Land som Sverige og Danmark kutter utslipp mye raskere enn Norge. Disse landene viser at det er mulig å kutte mye raskere, og at det nå er viljen det står på.
Norsk politikk gir liten grunn til håp. Jeg mener vi trenger en sterk, grønn folkebevegelse for å få samfunnet til å endre kurs.
Ikke-voldelige sosiale bevegelser har endret samfunnet flere ganger opp gjennom historien. Et eksempel er arbeiderbevegelsen som har kjempet fram streikeretten, og som har gitt oss sosialdemokratiet vi har i dag.
Det kan skje igjen. Denne gangen står kampen om retten til ei levelig framtid.
Extinction Rebellion er en bevegelse som benytter ikke-voldelig sivil ulydighet for å legge press på myndighetene. Jeg er stolt av å være en del av den bevegelsen.
Jeg håper at vi blir mange flere fremover. Og jeg håper at politi og rettsvesen ikke tar fra meg og andre aktivister den lille makten vi har.
