Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
Den 8. mars 1924 trykket Aftenposten «en kraftig dikterprotest fra Theodor Caspari». Det var første gangen diktet «Stå vakt om naturen» sto på trykk, og det har senere kommet i bokform flere ganger, og i litt forskjellige utgaver.
Diktet viser oss at også for snart 100 år siden opplevde noen at naturen var under press. I dag står vi både i en natur- og klimakrise. Areal er helt sentralt i begge krisene, noe NRK har vist på en eksemplarisk måte både i artikkelen «Norge i rødt, hvitt og grått» og i TV-serien Oppsynsmannen.
Casparis dikt på forsiden av Aftenposten gikk slik:
Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner! –
La fjellvidda hvile i soldagens fred
i dryss av de evige stjerner! –
Slå døgnets urolige røster med bann
lys fred på de fattige lier! –
gi Norge et lysende «ingenmannsland»,
hvor skapningens herre tier! –
Et rike hvor rypa kan duke sin disk
i fred for den lurende snare,
hvor rygda kan tiske med vier og brisk
og orren fortro seg til hare. –
Hvor sneppa kan rede sin lønnlige seng,
når avskjedens time er nære,
og heilo kan stemme sin sorgfulle streng
og te ham den siste ære. –
Hvor fjellvannet drømmer i glitter og glans –
og gjøken kan lyse til messe,
hvor tranene treder sin sælsomme dans,
og elgen kan fredelig gresse. –
Og slipp så den ærlige bamse til fjells,
og ens ikke bondens besværing. –
Og liver han opp med sin gråbrune pels,
så gi ham en sau til fortæring. –
Det kommer en dag, da den syge kultur
Vil fylde al verden med vånde,
en dag da maskinenes dunster og dur
vil knuge og kvæle din ånde.
Den dag vil du hilse det lukkede land
og signe de fredede flyer
med rykende storm over ensomme vand
og sol gjennom drivende skyer.
Stå vakt om naturen! Slå angrepet ned!
Dem opp mot de hissige hjerner! –
La fjellvidda hvile i soldagens fred
i dryss av de evige stjerner! –
Da fanger du stillhetens lydhøre sinn
og drømmer med alt hva som lever,
da hører du Guds, den allmektiges trin,
så tyst over vidden han svever.
I løpet av disse 100 årene er det ikke blitt færre «hissige hjerner!». De siste årene har mengden nedbygget natur økt betraktelig. Særlig hyttebygging har stått for en stor del av nedbyggingen, men også byspredning og i den siste tiden: grønn energi/næringer. Veibygging har også skutt fart etter etableringen av Nye veier A/S.
Innlegget fortsetter under bildet.
Naturrisiko-utvalget (NOU 2024:2) gjør det klart at vi er helt avhengige av natur, samtidig som vi ødelegger den. Hvis vi skal fortsette å ta for oss av naturen i samme tempo – hvordan vil det da se ut i 2124? Altså om nye 100 år?
Caspari var ikke alene om å kjenne på dette. Også «vår egen sørlandsdikter» Gabriel Scott skriver sterkt om naturen i 1920-årene, og undertegnede har flere ganger kalt ham «Sørlandets første naturverner». I boka Alkejegeren (1933) skriver han:
«Mennesket har … innrettet sig kunstig og lever et kunstig liv, det har mere og mere skilt lag med naturen og forskanset sig mot den på alle måter og stengt den ute så godt det kan. Det har gjort sig avhengig av tusen ting, og det har mistet tilpassingsevnen og er forunderlig hjelpesløst når det kommer ut i naturen og ikke har sine remedier med sig.»
Da diktet til Caspari sto på trykk fylte Gabriel Scott 50 år, og han har altså 150-årsjubileum i dag. Både Caspari og Scott er fortsatt høyst aktuelle!
Og det er mange flere vi kan høste fra. I teksten «Den levende stillhet» skriver Hans Børli:
«For i framtida vil teknikken og mekaniseringen skru sin jernjomfru sammen og kvele mennesket langsomt.»
Rolf Jakobsen er inne på det samme i diktet «Landskap med gravemaskiner», der det blant annet står:
De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?
Naturødeleggelsene er i all hovedsak «lovlige» – bestemt av flertallet. Dette viser frem et demokratisk underskudd der andre arter, landskaper, folk andre steder, urfolk og det ufødte liv ikke blir tillagt særlig vekt. Dette så den norske filosofen Peter Wessel Zapffe for mange tiår siden, og i teksten «Farvel Norge»5 skriver han:
«… de ufødte vil alltid være i flertall. Summen av de føde og de ufødte vil alltid være uendelig, uansett hvor mange som fødes.»
Slik kunne vi fortsatt. Forfattere, poeter og kunstnere som er opptatt av det kvalitative har vært langt foran sin tid, og nå viser kvantitative målinger at de har fått rett. Og det i et stadig raskere tempo.
Vi trenger et nytt natursyn, der mennesket også blir sett på som natur. Der vår sårbarhet og avhengighet av annen natur er mye mer tydelig, slik at vi blir mye mer ydmyke i vår livsførsel. Menneskers behov har overskygget alt, mens alt annet enn menneskers behov har kommet i skyggen. Dette må vi nå betale en høyere og høyere pris for, og da tenker jeg ikke bare på penger.
Vi må få et videre verdibegrep. Den instrumentelle verdien viser bare verdien naturen har for oss, men all natur har også egenverdi. Sigurd Hverven har i sin doktoravhandling også innført «ville verdier», som skal beskrive at det også finnes verdier/samspill der ute som er utenfor vår kontroll. Naturen er kompleks, og livsveven henger sammen på både overraskende og forunderlige måter. Tenk på alt vi ikke visste i 1924, og hva vi vil finne ut frem til 2124! Eller som @ludensvitalis på Instagram sier det:
«Naturens egenverdi vil alltid være uendelig mye større enn summen av alle økosystemtjenestene den samme naturen produserer.»
Økologi og økonomi må bytte plass. Naturrisikoutvalget sier at natur- og klima må få en mer sentral plass i beslutningsgrunnlaget. Vi er i ferd med å gå over fra politikk til eksistens. Dette handler i økende grad om vår eksistens her på denne planeten – om menneskehetens overlevelse.
Vi må omfavne livskvalitet i stedet for levestandard. Kjærligheten til oss selv må utvides til en økologisk kjærlighet – til alt annet levende, der også stedet har en naturlig plass. Både nå, og fremover i tid. Dette er store oppgaver, og de blir mer og mer tydelige. Hvis vi ikke tar grep, vil vi gå fra krise til krise. Forandringer blir det uansett. Her må alle bidra med det de kan – alt fra kunstnere til økonomer, og forhåpentligvis er ikke politikken død enda.
Faksimiler fra Aftenposten, med dikt av Theodor Caspari:
