Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
(KOMMENTAR)
I det siste har debatt om nedbygging av natur skutt fart i Norge. Det fremstilles ofte som en debatt mellom økonomiske verdier og mer uhåndgripelige ‘naturverdier’ – naturens egenverdi, eller følelsen av tilhørighet og velvære som en levende natur kan gi.
Dette er perspektivet til Landbruksminister Geir Pollestad (Sp) når han sier at norske bygder og distrikter ikke skal være «parker for ferierende NRK-journalister», og konkluderer med at «vi må bygge ned enda mer norsk natur! (…) Alle inngrepene har vært verdt det. De har vært til gode for samfunnet.»
Dette perspektivet går igjen i hundrevis av lokale debatter om natur: De som vil bygge ned natur til hytter, kraftverk eller veier snakker om arbeidsplasser, samfunnsutvikling og økonomisk aktivitet. Å la naturen stå blir derimot oppfattet som et slags avlat: Penger man gir avkall på, jobber som ikke blir skapt.
Å la naturen stå blir derimot oppfattet som et slags avlat: Penger man gir avkall på, jobber som ikke blir skapt.
Even Dessau
Denne uka la Naturrisikoutvalget fram sin rapport, NOU 2024:2, «I samspill med naturen». Den bringer inn et annet perspektiv i debatten: Tap av natur utgjør en økonomisk risiko.
Med andre ord: Ved å bygge ned natur risikerer man ikke bare å tape naturen selv, men også penger.
«Naturtapet rammer alle, men fattige og sårbare rammes hardest, og det vil kunne gi alvorlige konsekvenser for dagens unge og kommende generasjoner. Utviklingen med tap av natur skaper samfunnsrisiko, inkludert for økonomiske beslutninger i offentlig og privat sektor», heter det blant annet i utvalgets rapport.
Dette er selvfølgelig ikke noe Naturrisikoutvalget har funnet på av seg selv. Den økonomiske risikoen ved naturtap er godt beskrevet blant annet av Naturpanelet, og er et viktig grunnlag for naturavtalen som ble inngått i Montreal i 2022. Det er også et vesentlig poeng i regjeringens politiske grunnlag. Naturen er jo bokstavelig talt det vi lever av. Vi både spiser natur, bygger hus av natur og lager alt mulig ræl vi ikke trenger av natur. Men vi kan ikke spise den opp eller bygge den vekk. Da blir det bare rester til middag neste uke.
«Primærnæringene jordbruk, skogbruk, fiske, akvakultur og reindrift er, sammen med reiseliv, de næringene som gjennom sin avhengighet av både regulerende og materielle bidrag fra naturen er mest utsatt for risiko knyttet til tap og forringelse av natur i Norge», sier Naturrisikoutvalget.
Naturen er jo bokstavelig talt det vi lever av. Vi både spiser natur, bygger hus av natur og lager alt mulig ræl vi ikke trenger av natur. Men vi kan ikke spise den opp eller bygge den vekk. Da blir det bare rester til middag neste uke.
Even Dessau
Også hva som skjer med naturen internasjonalt har økonomiske konsekvenser for Norge, som importerer både mat og råvarer fra hele verden.
«Når naturens forsynende og regulerende kapasitet svekkes mens behovene øker, svekkes vår evne til å brødfø befolkningen globalt, som er antatt å være på ni milliarder mennesker i 2050», leser vi videre. Verdt å tenke på hvis man synes maten er i dyreste laget.
Naturen har en egenverdi. Sopp og mark, villrein og jerv bryr seg lite om budsjettbalanse og profittmargin.
Men for mennesker som driver med samfunnsplanlegging, er det verdt å merke seg at også økonomien foregår innafor rammene som økosystemet setter. Det kan jo Pollestad lese i sin egen regjeringserklæring, dersom han ikke gidder å bla seg gjennom NOUen.
Så kan kanskje også debatten komme seg videre fra en forståelse av at natur uten videre kan veksles om i penger.
