ESSAY |
Landet hadde vært gjemt under flere kilometer tykk is. Da isen trakk seg tilbake åpnet nye arealer seg. Opportunistiske lavarter fylte de nakne bergene, og et beskjedent jordsmonn bygde seg opp. De karrige forholdene la livsgrunnlag for villreinen. Hakk i hæl, for å jakte på dem, migrerte de første menneskene til Norge. Vi oppmurte buestillinger i fjellene, der gjemte vi oss til reinen var nær nok til å felles. Villreinen la fundamentet for den menneskelige eksistens her oppe i nord. I dag er den utryddet fra nesten alle europeiske lokaliteter, foruten noen lommer i Norge. De tidligere sammenhengende populasjonene er sterkt fragmentert. Leveområdene er oppstykket av jernbaner og veinettverk, hyttefelt og kraftledninger. Genflyten er opphørt, og reinen er nå sårbar for innavl. I dag står den i fare for å dø ut på sikt.
Fortellingen om andre, vilkårlige arter kunne blitt fortalt istedenfor villreinen; de ville illustrert det samme poenget. Villreinens tilbakegang er ikke unik, men en del av et globalt mønster. Dyr og planter som en gang var tallrike, er nå sjeldne. Jordas biologiske mangfold minker år etter år, som følge av menneskelig arealendring. En av verdens mest anerkjente biologer, Edward O. Wilson, foreslår et radikalt og kontroversielt naturvernsgrep for å kunne snu trenden.
En hel halv jord.
Kun ved å avsette et areal tilsvarende 50% av jorda til vernede områder, kan vi håpe å sikre den langsiktige overlevelsen til 80% av jordas biodiversitet, hevdes det i boka hans «Half Earth – Our Planet’s Fight for Life». Kanskje er ideen like svevende som den er nødvendig.
Arealer og masseutryddelse
Særlig én faktor skiller seg ut som er den virkelig store pådriveren for arters tilbakegang, både globalt og i Norge. Endring av habitat er en negativ påvirkningsfaktor for så mye som 89% av Norges truede arter. Det tilsvarer 2 456 rødlistede arter. Til sammenlikning er forurensning en påvirkningsfaktor for 377 truede arter, mens klimaendringer er beregnet å være det for 211.
Arters leveområder endres og fragmenteres bit for bit. Ofte rettferdiggjøres hvert enkelt naturinngrep med at det har lite direkte påvirkning på naturen. Det er først når inngrepene summeres at den totale naturbelastningen blir synlig. Som konsekvens forandres noen grunnleggende egenskaper ved planeten radikalt i vår levetid. Alle arter er evolusjonært tilpasset en spesifikk økologisk nisje. Storsalamander er tilpasset et liv i små, lyse fiskeløse dammer. For å opprettholde populasjonene er de avhengig av kontinuitet i dammens kvaliteter over tid. Selv om endringen av hver enkelt dam foregår uten storslått dramatikk, for eksempel med drenering av et våtmarksområde, er den totale skaden på salamanderdammer så stor at storsalamanderen du trolig vokste opp med, nå er nær truet. Det avgjørende i salamanderens fremtid, så vel som alle andre arters fremtid, er at de økologiske nisjene som utgjør leveområdene deres bevares.
Ingen vet hvor mange arter menneskeheten deler jorda med, men trolig ligger tallet et sted rundt 8 millioner. (Wilson selv har gjennom sin karriere oppdaget og beskrevet rundt 400 av disse). Menneskeheten opptar mer plass enn noen annen art. Sett verdens mennesker og husdyrene våre på den ene siden av en vekt, og plasser alle de resterende pattedyrene på den andre siden. Vekten av mennesket og våre husdyr er 24 ganger så mye som alle ville pattedyr til sammen. Det vil si at vi opptar 96% av den totale pattedyrbiomassen i verden.
En del geologer og biologer mener det er på sin plass å omdøpe vår geologiske epoke. Fra holocen til antropocen, menneskets tidsalder. Istedenfor Antropocen, foreslår Wilson et nytt navn på vår geologiske epoke; Eremocen, ensomhetens tidsalder.
En hel halv jord kan virke svevende. Men dersom Wilsons forslag fremstår som naivt, fremstår forestillingen om menneskehetens rett til å ødelegge biosfæren som grenseløst arrogant.
Louis Alexander Rosenquest
Forhistoriske og fremtidens neshorn
Så langt har menneskehetens utfoldelse vært på bekostning av de andre artene. Slik har det vært lenge. For lenge siden fantes det et dovendyr på størrelse med en varebil i Amazonas, og samtidig jaktet det huleløver i Skandinavia. Da mennesker spredte seg til deres leveområder, tok det kort tid før de døde ut. Da vi oppdaget de polynesiske øyene møtte vi en rekke nye fuglearter. De manglet naturlige fiender, og kunne jaktes med klubber. I løpet av en kort periode tok noen få av oss mennesker livet av 10% av verdens fuglearter, hevder Wilson.
De færreste vet at det fantes arktiske neshorn, men det gjorde det en gang i tiden. Vi mennesker malte stiliserte silhuetter av dem på innsiden av huler. I dag finnes det fem neshornarter igjen. Alle disse er rødlistet. Av sumatraneshorn finnes det rundt 50 ville individer igjen. Av nordlig stumpneshorn finnes det kun to individer. Begge er hunnkjønn.
For hver art vi mister, blir jorda et mer ensomt sted.
Det aller største av dyrene som noen gang har fantes, finnes heldigvis fremdeles. Blåhvalen. Men det er ikke noe vi skal ta for gitt. Et øyeblikk i jordas historie så det dystert ut for blåhvalen. Etter norske Svend Foyn hadde oppfunnet granatharpunen sank bestandene faktisk så mye at Svend selv fryktet at han hadde vært med på å ta livet av den aller siste.
Om fremtidens biosfære (og Nordre Follo)
Samfunnsviteren Slavoj Žižek sa en gang at det er lettere å forestille seg jordas undergang, enn det er å forestille seg kapitalismens undergang. Å avsette en hel halv jord for å bevare jordas biomangfold for fremtiden, er også vanskelig å forestille seg. Det er et mål som tester menneskeheten, og et mål som strekker seg langt ut over partipolitisk tilhørighet. En liknende målsetting var førende da Norge forpliktet seg til å verne 30% av arealet, både på land og i havet, gjennom Naturavtalen. Signering av dokumenter alene redder ikke landets biologiske mangfold. Avtalen til tross: naturtapet i Norge fortsetter i et alarmerende tempo.
Half Earth er et globalt og radikalt prosjekt, men i praksis avgjøres naturens tilstand ofte i langt mer hverdagsnære prosesser. Veien til masseutryddelse er brolagt med små og store naturinngrep, ikke av ondskap. Følgelig er veien til en hel halv jord, der menneskeheten opprettholder en stabil sameksistens med jordas biosfære, bygget på små og store prioriteringer av natur.
Den største trusselen mot jordas biologiske mangfold kan i prinsippet møtes med forbausende enkle virkemidler. Der klimapolitikk inngår i et nettverk av internasjonale uforutsigbare hva-hvis-scenarioer, er vern et tiltak det er mulig å gjennomføre lokalt. Norge står i full autonomi til å avsette egne arealer til natur og friluft, og til å gi spesielt sårbar natur juridisk beskyttelse, nå og i fremtiden. Når landet bygges ned bit for bit, er det de små debattene som utgjør den faktiske samtalen om biosfærens fremtid.
I dagens Norge forvaltes arealer i hovedsak av kommunene. Viljen, kompetansen og prioriteringen av naturverdier varierer mye mellom kommunene. Mens Lørenskog kommune i praksis er arealnøytral, og satser på tilgjengelighet til nærnatur, topper Sokndal listene på planlagte inngrep både i strandsonen og i spesielt sårbar natur. Arealnøytralitet er noe kommunene selv kan vedta, slik som Nordre Follo har gjort. Heder til Nordre Follo for det.
For hver art vi mister, blir jorda et mer ensomt sted
Samtidig er det en åpenbar svakhet ved dagens system at det skal være opp til små kommuner, kommunevalg etter kommunevalg, å prioritere bevaring av natur, veid opp mot økonomiske insentiver i en skranten kommuneøkonomi. Her kommer Wilson med en klar oppfordring: Å tenke større og bredere om naturforvaltning. Det finnes åpenbare helhetlige rammeverk som hadde latt seg innføre om vi hadde den politiske viljen. Tyskland har for eksempel vedtatt nasjonale lover om økologisk kompensasjon, som innebærer krav om naturrestaurering ved nye arealinngrep. Det er også påfallende at England har lovfestet nasjonale føringer om arealnøytralitet. Det finnes altså store og konkrete tiltak Norge kan fatte som helhet. Det handler ikke først og fremst om å innskrenke selvstyreretten til kommunene, men om hvordan vi velger å organisere samfunnet vårt for å sikre overlevelsen av vår naturarv.
En hel halv jord er et stort, og et åpenbart hårete mål. Et mål om en fremtidig sameksistens med andre arter. Et ønske om en rik verden, der det finnes plass til villreinen, neshornet, blåhvalen, salamanderen og mennesket. Å oppnå det ville vært menneskeheten på sitt aller beste, konkluderer Wilson.
En hel halv jord kan virke svevende. Men dersom Wilsons forslag fremstår som naivt, fremstår forestillingen om menneskehetens rett til å ødelegge biosfæren som grenseløst arrogant.
