Illustrasjonsfoto: Maria Victoria Portelles / Unsplash.
Annonse

(DEBATTINNLEGG) I et innlegg i Naturpress påstår Sabima med flere at Viken Skog sier nei til kunnskap om artene som lever i skogen.

I likhet med miljøorganisasjonene er vi naturligvis tilhenger av kunnskap. Det som tydeligvis skiller oss, er at vi ønsker at den skal være kvalitetssikret og etterprøvbar.

Artsobservasjoner kan gjøres av hvem som helst og hvor som helst. Alt man trenger for at artsfunn i norsk natur blir tilgjengelige i den offentlige karttjenesten Artskart, er innlogging i Artsobservasjoner.no. Sistnevnte er Artsdatabankens rapporteringssystem, mens Artskart er Artsdatabankens digitale karttjeneste med stedfestet artsinformasjon.

Gjennom den norske skogstandarden, Norsk PEFC Skogstandard, har Viken Skog forpliktet seg til å undersøke kilder med miljøinformasjon, blant annet Artskart og Naturbase, før det gjøres arbeid som hogst og vedlikehold av en skogsbilvei. I Naturbase, Miljødirektoratets karttjeneste, er det strenge krav til hvem som får legge inn data.

Annonse

I Artskart er det derimot ikke strengt. Og karttjenesten inneholder flere feil. Det vet vi som bruker denne tjenesten til daglig, og det vet også miljøorganisasjonene. Feilene kan skyldes at noen har lagt inn gal art eller gal kartposisjon. Sånt skjer – alle kan gjøre feil. Men det er opp til brukerne, i dette tilfellet grunneieren, å oppdage feilene. Dette er en kostnad grunneieren må ta for egen regning ved at en ekspert hyres inn for å vurdere observasjonene, også når det er snakk om feil. Er det rimelig?

Ville vi godtatt at for eksempel kommunale plankart var basert på informasjon fra personer som ikke nødvendigvis hadde fagkunnskapen som trengs for å legge inn og redigere slike kartdata?

Innlegget «Samfunnets og frivillighetens gave til skogen og skogbruket» i Naturpress er signert av sju lærde ledere av sju viktige organisasjoner som jobber for økt kunnskap om artene våre. Det er et tilsvar på Viken Skogs artikkel om at de fleste artsregistreringer i skogen ikke blir kvalitetssikret.

I innlegget i Naturpress beskrives det hva som gjøres med tanke på kvalitetssikring i dag. Denne er i stor grad basert på frivillighet, og på prinsippet «publisering først og kvalitetssikring etterpå». Det gis i innlegget ingen informasjon om hvor stor andel av registreringene som faktisk blir kvalitetssikret. Det henvises også til filtreringsløsningen som finnes i Artskart, noe vi selvfølgelig kjenner godt til og bruker aktivt. Gjennom Norges Skogeierforbund jobber vi i tillegg med å etablere egne filtreringsløsninger tilpasset våre behov, men dette løser ikke problemet.

Vi legger ellers merke til at de sju lederne i sitt innlegg bevisst unngår å nevne flere av poengene i artikkelen som ble publisert på Viken Skogs nettside 22. april:

  • Vi er naturligvis enige i at sjeldne arter skal bli ivaretatt på en god måte, for eksempel med vern dersom det er nødvendig for at en art skal overleve. Men når hvem som helst kan registrere hva som helst og hvor som helst, oppstår det ofte feil. 
  • Det er urimelig at skogeierne ikke blir involvert eller informert.
  • Både Viken Skog og skogeierne er opptatt av å drive skogbruk med respekt for natur og mangfold. Kartlegging er nyttig for skogbruket, og det er konstruktivt for vår næring å ha en ordning som fanger opp kunnskap om sårbare og truede arter.
  • Noen av disse observasjonene er viktige. De er lagt inn av dyktige folk som vet hva de observerer og som legger inn nøyaktige GPS-koordinater. Det er nyttig å vite hvor vi som skogeiersamvirke kan unngå hogst der det er sjeldne planter og naturtyper, eller i hekkeområder for sjeldne fugler eller yngleområder for sjeldne rovdyr. Slik områder skal vi holde oss unna.
  • Økt kunnskap på dette området går dessverre hånd i hånd med økt desinformasjon og uhåndterlig mye informasjon.
  • Kartgrunnlaget må bestå av verifiserte observasjoner. I tillegg må kartene holdes à jour.
  • Skogeierne vil bidra til å sikre miljøverdier og biologisk mangfold. Det drives et bærekraftig og regulert skogbruk i Norge, til beste for både klimaet og verdiskapingen i Norge.

Vi er altså for økt kunnskap om artene, vi også. Og vi er enige om at registreringer i Artskart er viktige bidrag når skogbrukets egne miljøregistreringer (MiS) revideres med jevne mellomrom.

Vårt krav er uansett at kunnskapen må være kvalitetssikret av folk med nødvendig fagkompetanse slik at feil kan unngås så langt det er mulig. Det bør også være mulig å gi skogeierne et varsel, for eksempel via Altinn, når det er registrerte sårbare eller truede arter på hans eller hennes eiendom. Dette bør også være i miljøorganisasjonene sin interesse!

I tillegg ber vi miljøorganisasjonene som oppfordrer til artsjakt om å varsle skogeierne før de skal gjennomføre en slik jakt. Involvering, informasjon og kunnskap er essensielt for å oppnå legitimitet og unngå konflikt.