Verden over blir elver, innsjøer og grunnvann fylt opp med en stadig høyere konsentrasjon av medisin og farmasøytiske virkestoffer. Det er farlig – ikke bare for oss.
Den enorme mengden av dop i tilnærmet fri flyt rammer dyrelivet, oss mennesker og miljøet generelt, og dokumentasjonen på det blir mer og mer tydelig.
Som mange andre miljøgifter er mange av disse stoffene vanskelig nedbrytbare. Jo mer vi medisinerer oss selv, dyrene våre og oppdrettsfisken vår, jo høyere blir konsentrasjonen der ute i det fri, og som det meste som reiser med vannet så ender det i havet. Nå har europeiske forskere funnet en metode for å beregne omtrent hvor medisinert vannet er, og de har antydet at om dagens utvikling fortsetter så kan konsentrasjonen av farmasøytiske stoffer i vannbanene være tredoblet innen 2050. Det er drøyt 30 år til, og det er i tillegg til den belastningen andre miljøgifter og mikroplast innebærer.
– En stor del av ferskvannsøkosystemene er potensielt truet av den høye konsentrasjonen av legemidler, sa Francesco Bregoli, forsker ved IHE Delft Institute for Water Education i Nederland, og leder for det internasjonale forskningsteamet bak prosjektet, som ble presentert på EGU-konferansen i Wien denne måneden.
Elver på smertestillende
Stoffer som analgetika (smertestillende), antibiotika, hormoner, psykiatriske legemidler og antihistaminer har blitt funnet på nivåer som er farlige for dyrelivet. Hormonforstyrrelser har for eksempel ført til kjønnsendringer i fisk og amfibier. Bregoli og forskerteamet studerte et vanlig betennelsesdempende stoff som vi blant annet finner i voltarol og voltaren – diklofenak – for å anslå generell spredning av medisiner i økosystemer i ferskvann. Stoffet, som kan øke risikoen for hjerte- og karsykdommer, er svært mye brukt over lang tid, og er av både EU og amerikanske miljømyndigheter registrert som en miljøtrussel.
Utstrakt bruk i dyremedisin førte nesten til utryddelse av enkelte indiske gribbearter for noen år siden – de levde av dødt storfe, og den nye forskningen anslår at det i mer enn 10.000 kilometer av verdens elveløp er en konsentrasjon av stoffet på over 100 nanogram pr liter, som er grenseverdien i EU. Globalt bruker vi drøyt 24000 tonn i året, og over 90 prosent av dette går urenset ut i naturen. Rundt en femtedel av dette absorberes, og resten ender til slutt i havet. Dette er i hovedsak data fra Nord-Amerika og Europa. Nivået er trolig betraktelig høyere i resten av verden, hvor under en fjerdedel av avløpsvann behandles, og da i hovedsak uten teknologi som skiller ut legemidler.
Landbruk og byutvikling hovedsynderne – en fordobling på ti år
– Teknologi alene kan ikke løse problemet, sa Bregoli. – Vi trenger en betydelig reduksjon i forbruket.
– Teknologi alene kan ikke løse problemet. Vi trenger en betydelig reduksjon i forbruket.
Fransesco Bregoli
I tillegg til veterinær-, reseptbelagt- og hverdagsmedisin blir diklofenak brukt i hudpleie og andre velværeprodukter i stor skala. Andre undersøkelser som ble presentert på konferansen viste at urbaniseringen av kloden gjør at stadig flere kloakkanlegg øker mengden og konsentrasjonen ut i vannbanene, både ved flom og fordi det personlige forbruket av slike produkter øker når folk lever i by.
I 2000 var kloakkavløp forurensningskilde for om lag 50% av elvene i verden, og i 2010 var nesten alle elver over hele verden forurenset av kloakk, ifølge Maryna Strokal, en forsker ved Wageningen University og Research i Nederland.
Framskynder antibiotikaresistens
Antibiotika og kjemikalieutslipp er også en driver for utviklingen av multiresistente bakterier, varslet av UN Environment Program i en studie i desember. FN-organet, som ledes av Erik Solheim, la frem en rapport i Nairobi 5. desember i fjor som anslår en økning i antibiotikabruken blant oss mennesker på 36 %, og en økning for husdyrholdet på 67% innen 2030.
Opp mot 75% av antibiotikaen som brukes i landbruket går ut i miljøet igjen. 70-80% av vårt totalforbruk, tusenvis av tonn, befinner seg altså i det fri. Dette gjør antimikrobiell resistans til en av seks hovedutfordringer som er beskrevet i rapporten.
– vår uvitenhet og ignoranse kan gi grobunn for monsterbakterier –
Erik Solheim, FN
– Dette er et alvorlig varselsignal. Vår uvitenhet og ignoranse kan gi grobunn for monsterbakterier (ferocius superbugs). Tidligere studier har i tiår vist sammenhengen mellom overdreven antibiotikabruk i helsevesen og landbruk og økning i resistente bakterier, men hvordan denne forurensningen oppfører seg ute i miljøet har blitt viet liten oppmerksomhet, sa Erik Solheim.
Han er klar i sin advarsel:
– Dette krever øyeblikkelige og prioriterte tiltak, ellers løper vi risikoen for at fienden kommer inn bakdøren, og det kan medføre skremmende konsekvenser.
Norge; begrenset problem langs kysten, mer usikkert på innlandet.
Heller ikke i Norge har medisinforurensning i åpne miljøer fått særlig oppmerksomhet før i det siste. I en rapport som ble publisert i Water Science and Technology tidligere i år tok et NIVA-forskerteam for seg renseanleggenes evne til å fange opp antibiotikaresistente bakterier. De tok for seg hvordan én utvalgt bakterietype (den enkleste å identifisere og kvantifisere rimelig spesifikt) med resistens mot fire av de vanligst brukte antibiotikaene ved norske sykehus ble holdt tilbake ved de to største og mest avanserte renseanleggene i Norge; Bekkelaget (BEVAS), og Vestfjorden avløpsselskap (VEAS), begge ved Oslo.
-Vi så ikke på hvordan de spesifikke resistensgenene, som gjør at bakteriene har mulighet til å utvise resistens mot akkurat disse antibiotikaene, ble fjernet. Det betyr at det kan være mange andre bakterier med den samme resistensen som ikke ble identifisert. Det kan også tenkes at resistensgener, som av ulike grunner befinner seg utenfor bakteriene (som plasmider eller andre gensekvenser) slipper gjennom renseanleggene, skriver NIVA-forsker Christian Vogelsang.
VEAS er landets største, og mottar avløpsvann fra over 600.000 personer i Oslo og Akershus, deriblant fem sykehus. BEVAS renser vannet til rundt 300.000, og har i tillegg endel næringsmiddelindustri, men ikke sykehus. Vannet gjennomgår en rekke prosesser i renseanleggene etter litt forskjellige prinsipper, og mye blir fjernet underveis, men det er en viss fare for at uønskede substanser skilles ut med organisk slam som blir gjenbrukt i landbruket. Forskerne gjorde grundige laboratorieeksperimenter med forskjellige rensemetoder, og klarte med ultra- og nanofiltrering å fange opp nær 100 % av de resistente bakteriene i tillegg til andre forurensende miljøgifter, men kunne ikke forutsi hvordan gener vil oppføre seg. Dette må det forskes videre på.
I tillegg er de fleste av landets renseanlegg langt mindre avanserte enn disse to. Renset vann fra Osloanleggene blir sluppet ut i fjorden på mellom 40 og 70 meters dyp, og utslipp kan blant annet påvirke det marine livet.
Blir ikke fanget opp – forskerne advarer
Slike metoder er imidlertid ikke utviklet eller implementert for generell bruk pr i dag, og i tillegg er de fleste av landets renseanlegg langt mindre avanserte enn disse to. NIVA-forsker Pawel Krzeminski poengterer i en mail;
– langs norskekysten er avløpsbehandlingen stort sett svært enkel, og begrenser seg til enkle mekaniske og eller kjemiske prosesser. Dette fjerner i liten grad farmasøytiske bestanddeler.
Det er derfor sannsynlig at en stor del det som måtte finnes av både medisinrester, resistente bakterier og genmateriale ikke blir fanget opp, og relativt høye konsentrasjoner av E koli som er resistente mot de fire antibiotikatypene som NIVA testet fortsetter videre ut i havet. Tromsø er en av de i norsk målestokk større byene som har et svært enkelt mekanisk renseanlegg, hvor det meste av uønskede stoffer nok passerer uhindret ut i havet.
– Jeg tenker at vi må være forsiktige med stoffer som virker på det
endokrine (hormonelle, red.anm) systemet, da de er kjent for å være virksomme på svært lave nivåer -, og vil spesielt tidlig i livet kunne ha langsiktige konsekvenser, skriver NIVA-forsker Kevin Thomas i en e-post. – Her vet vi for lite, og behovet for videre forskning er stort.
Renset vann fra Osloanleggene blir sluppet ut i fjorden på mellom 40 og 70 meters dyp. Dette blander ut utslippene i mye større grad, og vi vil ikke finne de konsentrasjonene som de internasjonale prøvene fra elver viser, noe som gir dekning for at dette langs kysten så langt er et begrenset problem. I fjorder vil utslippene imidlertid kunne påvirke det marine livet lokalt, samt vannaktiviteter som bading og fisking.
I oppstrøms vannsystemer som Mjøsvassdraget er imidlertid situasjonen en annen, hevder Pawel Krzeminski. Dette er en annen gråsone som har fått for liten oppmerksomhet. Innsjøer som dette er både inntakskilde for rent vann og utløpskilde for renset
spillvann, og kan slik oppleve en ytterligere konsentrasjon av de stoffene som ikke blir skilt ut. Her vil konsentrasjonen kunne øke nedstrøms, slik at disse stoffene vil kunne finnes allerede i inntaket til for eksempel Hamar og Gjøvik. Disse vassdragene belastes ofte i tillegg av avrenning fra store landbruksområder, så mulighetene for økt forurensning er absolutt til stede.
Tiltak i sentralanleggene mest effektivt
Undersøkelser viser at konsentrasjonen av farmasøytiske stoffer ikke er markant større fra avløpsvannet i anlegget som dekker sykehusene, noe som styrker antakelser fra tidligere analyser av avløpsvann fra sykehus om at at de største utslippene av legemidler skjer i husholdningene. Nye målrettede tiltak for å begrense disse utslippene behøver derfor ikke rettes spesifikt mot de store helseinstitusjonenes avløp, men bør rettes mot de store felles renseanleggene.
Vi kan gjøre en forskjell – også globalt
NIVA-forskerne var engasjert i et lignende prosjekt i Brasil i tiden rundt OL, og ikke uventet viste det seg at der det ikke finnes noe avløpsbehandling, der er også nivåene skyhøye. Dette er karakteriskisk for utviklingsland.
– Jeg mener at rike land som Norge bør prioritere å hjelpe disse nasjonene til å utvikle infrastruktur som kan behandle avløp bedre
– Jeg mener at rike land som Norge bør prioritere å hjelpe disse nasjonene til å utvikle infrastruktur som kan behandle avløp bedre, skriver Kevin Thomas, og fortsetter: – jeg vil også gå så langt som å si at legemidler er et stykke ned på prioritetslista når det gjelder forurensningen i disse elvene, – Det er en hel rekke patogener og kjemikalier som er av enda større viktighet med tanke på befolkningens helse, avslutter han.
Nestleder i organisasjonen Framtiden i våre hender, Christoffer Ringnes Klyve, kommenterer saken slik i en e-post til Naturpress:
– Globalt er noe av hovedproblemet et produksjonssystem for matvarer, og da spesielt kjøtt, som er altfor intensivt. Industriell produksjon av kjøtt etter denne modellen forutsetter blant annet bruk av store mengder antibiotika, noe som truer global folkehelse. Norsk landbruk og husdyrhold er restriktive i antiobiotikabruken, så det kjøttet vi spiser, kan med fordel være norsk. Men siden kjøtt og dyrefôr er globale handelsvarer, kan også norske forbrukere bidra til å redusere dette problemet ved å spise mindre kjøtt, sier Christoffer Ringnes Klyve, nestleder i Framtiden i våre hender.
– Industriell produksjon av kjøtt etter denne modellen forutsetter blant annet bruk av store mengder antibiotika, noe som truer global folkehelse.
– Generelt har vi også gode systemer for oppsamling og forsvarlig behandling av legemidler i Norge, men det forutsetter at folk ikke skyller ned ubrukte legemidler i do, men leverer dem inn til apoteket, avslutter han.
Lite blir gjort – mange kommuner har ingen rensing
Et raskt søk på Mat- og landbruksdepartementets hjemmesider viser et stort fokus på antibiotikaresistens. Vi blir presentert som ledende i Europa på området, men for å finne noe om denne problemstillingen må man følge en lenke til NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi), som summarisk nevner det i en introduksjon;
– I dag brukes antibiotika i store mengder i både helse-, industri-, husdyr- og oppdrettsnæringen. Det betyr for eksempel at gjødsel som blir brukt på jordene våre kan inneholde antibiotika. Også gjennom kloakk og avløp vil antibiotika bli spredd til norsk natur.
I 2015 avslørte NRK at svært mange kommuner, deriblant byområder som Stavanger, Fredrikstad, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Kragerø, Førde, Steinkjer, Levanger, Narvik, Bodø og Tromsø på det tidspunkt ikke fulgte reglene. Mange små kommuner pumpet kloakken helt eller delvis urenset ut i havet, og det er lite som tyder på at situasjonen har bedret seg vesentlig.
– Kloakk er i hovedsak næringssalter som fosfor og nitrogen, som i lukka fjorder som Oslofjorden kan gi kraftig algeoppblomstring og dødt bunnvann. I åpent hav er dette ikke noe stort problem, sa marinbiolog og forsker ved Universitetet i Oslo, Kjetil Hylland, til NRK, og fortsatte;
– Det er masse miljøgifter i kloakkvannet, som PCB, kadmium og bly. Det er også fullt av bakterier, virus, patogener og plastpartikler. Dette er stoffer som ikke blir borte selv om de vannes ut.
Daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen startet på denne tiden en kartlegging av situasjonen, men Naturpress har ikke funnet hvor dette arbeidet har ledet så langt. Vi vil følge opp dette videre.
