Bildet viser ozonhullet i fjor på denne tid, til høyre, og nå til venstre. Foto: Copernicus.
- Annonse -

Ozonhullet over Antarktis blir vanligvis synlig i august måned, for så å lukke seg igjen sent i november, eller endog i desember. Men det handler om årlige variasjoner.

Ozonhullet har i et visst omfang reparert seg igjen, etter at hullet i mange år vokste som en følge av utslipp av ozonnnedbrytende gasser (HFK, KFK) til atmosfæren. Etter at restriksjoner ble innført på utslipp av slike gasser, gjennom den såkalte Montreal-protokollen i 1987, har ozonlaget styrket seg.

Ozonlaget beskytter jordoverflaten og oss mennesker mot skadelig ultrafiolett stråling.

EUs atmosfæreovervåkingsprogram, Copernicus (CAMS), melder at ozonhullet nå praktisk talt er helt lukket, om lag en måned før det som er vanlig for årstiden. Og hullet – når det er synlig – er blitt mye mindre. Ikke siden midten av 80-tallet, da ozonhullet først ble oppdaget, har det vært så lite som i år. I 2006 var ozonhullet på det største.

Forskerne i CAMS registrerte i august i år at hullet ikke vokste så mye som det vanligvis gjør på denne tiden av året.

– En plutselig oppvarming av stratosfæren over Antarktis førte til en varmere og mer ustabil polar vortex, som resulterte i mindre ozonnedbrytning, sier forsker Antje Inness.

Ikke friskmeldt

Men Vincent-Henri Peuch, sjefsforsker ved CAMS, heller kaldt vann i blodet på de som måtte håpe at ozonlaget nå nærmer seg å være friskmeldt.

– Det faktum at ozonhullet i 2019 har vært ekstraordinært lite, og at det lukket seg tidlig, er ikke en indikasjon på at ozonhullet reparerer seg hurtigere enn antatt. Det illustrerer bare at det er stor variasjon i ozonhullstørrelsen fra det ene året til det andre. Reparasjonen av ozonlaget vil ennå ta flere tiår, og den internasjonale overvåkingen av ozonlaget og ozonskadelige gasser spiller en viktig rolle for å påse at vi er på rett spor, sier Peuch.


 

- Annonse -