Den siste tiden har vi kunnet se noen fantastisk flotte skyer på himmelen – såkalte perlemorskyer. Men skjønnheten har en bakside.
De vakre, fargerike skyene befinner seg høyt oppe i atmosfæren – og der kan de ofte bidra til kraftig ozonnedbrytning.
Seniorforsker Tove M. Svendby ved NILUs (NILU er Norsk institutt for luftforskning.) avdeling for atmosfære og klima, forklarer at perlemorskyer er en form av såkalte PSC-er (Polar Stratospheric Clouds), det vil si skyer som befinner seg i høydeområdet 15-30 km (stratosfæren).
– Det er omtrent dobbelt så høyt som vanlige troposfæriske isskyer, og perlemorskyene opptrer som regel om vinteren i polare strøk, forteller Svendby. – Ettersom perlemorskyene befinner seg så høyt på himmelen, kan sola skinne på dem fra under horisonten ved soloppgang og/eller solnedgang. Solstrålene blir brutt i iskrystallene på samme måte som som lysstråler brytes i et prisme, og det er da det imponerende fargespekteret oppstår, sier hun.
Klorforbindelser på overflaten av perlemorskyer
Den videre forklaringen er at perlemorskyer dannes ved svært lave temperaturer i stratosfæren (under -80°C). Slike isskyer er forholdsvis sjeldne i Arktis, men i Antarktis er de atskillig mer utbredt. De er også en viktig årsak til at den massive ozonnedbrytningen, det vi kjenner som ozonhullet, oppstår i Antarktis hver vår. Rollen som ozonskurk får perlomorskyene fordi det på overflaten av skyene skjer kjemiske reaksjoner mellom passive klorforbindelser, slik at det dannes klorgass. Klor er nøkkelordet. KFK-gassene som inneholder klorfluorkarboner ble for flere tiår siden identifisert som stoffene som ødela ozonlaget.
Ozonhullet er et faktum vanligvis midt på høsten. I slutten av november vil normalt polarvirvelen over Antarktis brytes opp, og ozonhullet lukker seg igjen med ozonrik luft fra ekvatorområdet.
Klimaendringene kan gjøre det verre
Oppi det hele spiller nå klimaendringene inn, i negativ retning også for ozonlaget. Som følge av økende CO2-konsentrasjoner vil troposfæren bli varmere, mens temperaturen i stratosfæren forventes å synke. Dette kan føre til at forekomsten av perlemorskyer blir hyppigere, og at ozonhull blir mer vanlige, også i Arktis.
Men de klimatiske vekselvirkningene er mange, og framtidige perlemorskyer er vanskelig å predikere, ifølge forskerne ved NILU.
Faktaboks:
Allerede på 1930-tallet startet systematiske ozonmålinger i Norge: Først i Tromsø og noen år senere på Dombås. Meteorologen Kaare Langlo, som var ansvarlig for de norske ozonmålingene på 1940-tallet, oppdaget at perlemorskyer ofte var forbundet med lave ozonverdier.
Langlo fant ingen god forklaring på dette fenomenet, men konkluderte på følgende måte i en publikasjon fra 1952: «We have found justifications for publishing these preliminary results in the hope that they may be of some value for continued research in this field». Langlos observasjoner var et resultat av «heterogen ozonnedbrytning», men det skulle gå flere tiår før fenomenet lot seg vitenskapelig forklare.
