Internasjonalt forskningsprosjekt skal studere hvordan olje brytes ned av mikroorganismer i havet.
– For å vite hvilke tiltak som egner seg best, trenger vi å vite mer om oljens naturlige nedbrytningsprosess. Dette er komplisert fordi det er mange faktorer som påvirker hvordan oljen brytes ned, som sol, vind, temperatur og lokale bakterier, sier SINTEF-forsker Ida Beathe Øverjordet til SINTEF-nettstedet Gemini.
Nordområdene mest interessante
Hun deltar i et internasjonalt forskningsprosjekt der man på forskjellige steder i verden skal studere hvordan olje brytes ned av mikroorganismer i havet. Svarene skal forhåpentlig bli til nytte når man skal vurdere hvilke tiltak man bør benytte ved oljesøl i fremtiden.
Forskningen skal skje flere steder langs norskekysten, på Svalbard, Grønland og i Canada. Nordområdene blir regnet som mest interessante fordi man regner med at risikoen for oljesøl vil øke her på grunn av mer trafikk i form av oljeaktivitet og transport som følge av mindre is i arktiske strøk. I tillegg skal man forske i brasilianske farvann.
Er fortynning lurt i nordområdene?
Fortynning – faguttrykket er dispergering – er en metode der man tilsetter såpe i oljesøl i sjøvann. Dette får oljen til å løse seg opp i små dråper. Metoden ble brukt under oljeutslippet i Mexicogulfen i 2010, og SINTEF Ocean har arbeidet mye med denne metoden.
Fordelen med denne metoden er at man får bort oljen fra overflaten, noe som ifølge SINTEF reduserer på skader på fugl og pattedyr, samtidig med at risikoen for at oljen driver til land, minker. Men en bakside er at metoden fører til økt oljekonsentrasjon i vannmassene, og dermed kan komme til å skade fisk og plankton.
Ifølge Gemini brukes dispergeringsmidler her i Norge bare når dette er det som best reduserer miljøeffektene av et oljeutslipp. Nå skal det innhentes mer kunnskap om metoden.
– Det har vært mye diskutert om vi bør benytte dispergering i nordområdene. Resultatene fra feltprosjektet vårt vil være med på å gi oss et bedre datagrunnlag for å si noe mer om metoden, sier SINTEF-forsker Odd Gunnar Brakstad, til Gemini.
Deepwater Horizon-katastrofen
Det var BP som drev oljeplattformen Deepwater Horizon som sank i Mexicogolfen i 2010, etter en eksplosjon. Elleve mennesker omkom, og råolje og gass strømmet fra borehullet i 87 dager. Oljeutslippet regnes som det største uforutsette i historien, med lekkasje av anslagsvis 4,9 millioner fat råolje. Selv om brønnen ble forseglet 19. september 2010, viste undersøkelser i 2012 at det da trolig fortsatt lekket ut olje.
I oppryddingsarbeidet ble det blant annet benyttet dispergering. Dette, sammen med at oljen kom fra store dyp, førte til at mindre olje enn fryktet – trolig mellom fire og femten prosent – kom inn til strendene. Dette har kommet fram i en kunnskapsoversikt laget av norske og amerikanske forskere, på bakgrunn av mer enn 500 miljøforskningsartikler som er produsert om ulykken.
Mange former for liv ble likevel rammet av oljesølet fra Deepwater Horizon. Nettstedet Forskning.no skriver at oljen var giftig for mange slags organismer, inkludert plankton, virvelløse dyr, fisk, fugler og sjøpattedyr. Forurensningen har også forårsaket en rekke negative effekter som redusert vekst, sykdom, nedsatt reproduksjon, nedsatt fysiologisk helse og dødelighet, rapporterer Forskning.
