Til tross for tilbakegangen, er fiskemåken en vanlig hekkefugl mange steder. Flest er det langs kysten, som her på Karlsøy i Troms. Foto: Martin Eggen.

Beskrivelsene fra noen av byene våre er som tatt ut av en Hollywood-film: Angrepene kommer uventet og raskt, og fienden må tilintetgjøres. Skildringene er voldsomme, nesten utenomjordiske. Hver sommer fråder media i beskrivelsene av «måkeplagene». 

Nøkterne stemmer i både by og land, fra dem som fint fikser samlivet med måker og andre fugler, kommer sjeldent til orde. At natur av og til kan være slitsomt, det vet alle som har sittet ute på en myr full av klegg og mygg. Og når man skal nyte et bedre måltid passer det ikke med svevende måker nært hodet. De lure av oss tar med brødskiva inn fra terrassen dersom telefonen ringer inne, for måkene ser ikke alltid forskjell på søppel og mat. På samme måte kan en restauranteier servere pilsen ute og maten inne dersom måkenes tilstedeværelse oppleves problematisk.

Byhekking er et vennlig klapp på skuldra

Situasjonen for måkene og sjøfuglene er alvorlig, og de er blant de mest truede dyregruppene i verden. Sjøfuglbestanden i Norge er halvert siden 80-tallet. Den mest marine måken av dem alle, den vakre krykkja, har fått sine bestander redusert med rundt 75 % på få tiår. Fortsetter trenden er den borte i løpet av noen tiår. Fiskemåka sliter også, her har tilbakegangen «kun» vært på 20-30 %. Heller ikke gråmåkene lever så fett. I 2006 ble bestanden estimert til 233 000 par. I 2014 var den estimerte bestanden kun 72 000 par. I perioden 1988-2013 minket bestanden med 72 % i Troms og Finnmark. Dette er bakteppet for diskusjonene om «måkeplagene». De aller, aller fleste måkene i Norge hekker utenfor byene. Når noen likevel finner trygge hekkeplasser på de flate takene vi har laget i byene, får vi se det som en vennlig håndsrekning – et klapp på skuldra. Likevel tar noen til ordet for å gjøre livet enda surere for måkene. 

Annonse

Måkene er tilpasningsdyktige skapninger, og de fleste artene har sin hovedutbredelse i kystsonen. I tider da havet bugner av fisk og rikdom har måkene gode tider. Slik er de en god indikasjon på livet i havet, og synet av måker er ikke bare estetisk skjønnhet for blikket, men også balsam for alle som er opptatt av den pågående natur- og klimakrisa. Videre kan tjenestene måkene gjør som renovasjonsvesen knapt måles i kroner og øre. Neste gang du ser en måke kan du tenke: Her kommer oppryddingen! Både i naturen og i byer fjerner måker effektivt organisk avfall og spiselig død materie. Uten den kunne vi raskt fått problemer, også med rotter.

Kronikkforfatter Martin Eggen, naturvernådgiver i Norsk Ornitologisk Forening. Foto: Jon Olav Larsen.

Måker og mennesker kan godt sameksistere i byene

Enkelte hevder at måker i byene er et dyreetisk problem, blant annet fordi ungene «faller» ned fra takene. Måkene er såkalte reirflyktere, det vil si at ungene forlater reirene kort tid etter de er klekt ut av egget. At ungene hopper ned fra takene og ned på bakken er helt normalt. Som regel går dette greit, selv om det nok finnes eksempler på det motsatte. Foreldrene fortsetter å mate dem, og finner dem igjen selv om de vandrer litt. Måker er dessuten blant fuglene som oftest blir utsatt for grusomme handlinger av empatiløse mennesker, men vi bør ikke fjerne måkeungene fra byrommet av den grunn.

Måker i byene er kommet for å bli. Byen er ikke et lukket rom der vi kan stenge ute naturen. En måke, uavhengig av hvor den hekker, kan fiske ute på fjorden kl. 13, beite på et jorde kl. 14 og ta seg en bytur kl. 15. En time senere er den på krabbejakt. Himmelen, fjorden og landskapet er dens sfære, en tilværelse den kjenner godt. Måker er smarte fugler, og sitter ikke og venter på maten. Når sjøfuglene likevel sliter med å opprettholde bestanden på grunn av sviktende reproduksjon, bør vi være på vakt og forsøke å forstå hva som skjer.  

Naturen kan ikke velges bort

Begrep og merkelapper som «terror» og «farlig» er ikke velegnet til å beskrive måker eller andre fugler. Slike begrep bør reserveres til spesielle situasjoner. At noen opplever møte med natur som skremmende skal vi likevel ha respekt for. Det er stort sett to grunner til at måker kan bli nærgående, og det vanligste er at de forsvarer unger. Trekker du deg unna med en hånd i været (fuglen bøyer da raskere av) senkes pulsen både hos foreldre og forbipasserende. Andre er mer opptatt av enkelt tilgjengelige kalorier. Dersom man skjønner dette, blir slik adferd mindre skremmende. 

Dypest sett handler dette om oss selv. Hvordan ser vi egentlig på oss selv og vår plass, når ting vi noen ganger kan oppleve som stressende eller ubehagelig, skal fjernes samtidig som vi overtar mer og mer av planetens naturlige levesteder? Hvorfor ikke gjøre de små grepene som i denne tematikken opplagt vil minke ubehageligheter og irritasjon, samtidig som vi aksepterer fuglenes tilstedeværelse? Vi deler denne planeten med et utallige andre arter. Vi må være på vakt. Menneskeheten bør ikke reduseres til noe vi ikke vil vedkjenne oss. Også vi fungerer best i et samspill med omgivelsene og alle artene som skaper opplevelser, fungerende økosystem, velferd og økonomi, skjønnhet, kultur og identitet.

I år 2020 skulle vi fly rundt i hvert vårt flyvende fartøy. Istedenfor går vi rundt med munnbind. Natur- og klimakrisen er her, men nyhetsbildet fylles opp av forargelse over måker på bybesøk. Når vi glemmer naturen, skaper vi problemer for oss selv. Man kan gjerne la seg underholde av medias sensasjonspregete vinklinger, men den virkelige nyheten er det økologiske lavtrykket i det nordøstlige Atlanterhavet og flere andre steder på kloden. Vi kan ikke la oss underholde av mindre bagateller mens skuta tar inn mer og mer vann.  

Behovet for å forklare sammenhengene i naturen synes større enn noen gang tidligere. Vi lever av og med naturen. Den er overalt, på alle nivå og som en grunnmur. Biologi og økologi er basis for verdiskapning, helse og velvære. En slik erkjennelse må ligge til grunn for all menneskelig aktivitet. Naturen kan og bør ikke fjernes verken i reguleringsplaner, byer eller mentalitet.