Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
Av Hege O’Wiidt og Ida Skjerden, styremedlemmer i Aktivt Rovdyrvern – ARV
Den 8. januar møttes NOAH/FVR og Staten ved Klima- og miljødepartementet (KLD) i Oslo tingrett for å avgjøre om lisensjakten på 12 ulver innenfor ulvesonen kan fortsette. Det er oppsiktsvekkende at frivillige dyrevernorganisasjoner må gå til rettssak mot staten for å beskytte en kritisk truet art. Saken handler ikke bare om ulvene, men om Norges internasjonale forpliktelser og Bernkonvensjonens prinsipper.
I desember 2024 åpnet Bernkonvensjonen en sak mot Norge. Kritikken er skarp: Norges forvaltning bryter med Berns krav om vern av truede arter. Konvensjonen trekker særlig frem Norges misbruk av unntaksvilkårene i naturmangfoldloven §18 c, hvor «offentlige interesser av vesentlig betydning» har blitt tolket altfor vidt. Bern omtaler Norges praksis som «aggressiv og ekstrem» – en sterk reaksjon som understreker alvoret.
En truet bestand under press
I dag har vi bare 34 ulver i Norge, men staten ønsker å skyte 39 – inkludert 12 ulver innenfor ulvesonen. Bestandsmålet er politisk fastsatt, ikke faglig forankret, og brukes som et maksmål snarere enn et minstemål. En kritisk truet art holdes dermed med vilje på et nivå som kan føre til utryddelse.
Staten hevder at jakt er konfliktdempende, men virkeligheten viser det motsatte. Rettssaker, protester og spente situasjoner mellom jegere og rovdyrvernere vitner om økende konfliktnivå. Troféjakten fremstår som en kortsiktig løsning som forsterker splittelsen i samfunnet.
Genetiske utfordringer og feilgrep
Ulvebestanden er allerede hardt rammet av innavl, noe som svekker artens langsiktige overlevelse. Likevel fortsetter staten å tillate jakt på genetisk viktige individer. På 20 år er 20 genetisk verdifulle ulver skutt, og bare én har overlevd og fått avkom. Denne situasjonen krever tiltak for å la bestanden «recover», slik Bern etterspør, men staten velger å overse dette.
Staten hevder også at bestanden må reguleres for å unngå «ukontrollert vekst». Dette er feil. Ulver regulerer seg selv gjennom naturlige mekanismer. Når bestanden er lav, kan kullene midlertidig bli større, men på sikt fører innavl til færre valper og reproduksjonssvikt – en situasjon Norges ulver allerede står i.
Internasjonale forpliktelser neglisjeres
Statens argumenter er ikke bare svake, men ofte feilaktige. KLD hevder at Bern «må ha misforstått», og at årets jaktkvoter ikke vil true bestanden. Dette er en farlig gambling: Vi har allerede for få ulver til å sikre en bærekraftig bestand. Når staten samtidig påstår at ulver får valper i mars/april – mens det egentlig skjer i mai – vitner det om mangelfull kunnskap om arten de ønsker å forvalte.
Staten virker mer opptatt av å bevare suvereniteten over norsk ulveforvaltning enn å ta Bernkonvensjonens kritikk på alvor. Denne arrogansen fører oss tilbake til 1800-tallets utryddelsespolitikk – en tid vi trodde vi hadde lagt bak oss.
Tid for endring
Norge har forpliktet seg til å beskytte truede arter gjennom internasjonale avtaler som Bernkonvensjonen. Staten må nå besinne seg, stoppe troféjakten og legge om kursen i rovviltforvaltningen. Alt annet er en fallitterklæring for norsk naturforvaltning.
