En ny studie viser at de små samfunnene i Arktis er en stor kilde til denne typen fremmede partikler i det sårbare miljøet.
– Det er ikke fordi innbyggerne på Svalbard vasker klærne sine annerledes enn andre steder, forklarer seniorforsker Dorte Herzke ved NILU – Norsk institutt for luftforskning. – Det er fordi avløpsvannet i deler av Norge, særlig i nord og på Svalbard, slippes mer eller mindre urenset rett ut i havet.
Det er NILU som står bak den nye studien.
Det blir mye mikrofiber på avveie fra klesvask. Ifølge NILU fører én vask av et par med jeans til at rundt 56 000 mikrofibre slippes ut.
Data fra studien viser at hver innbygger i Longyearbyen årlig sender omtrent 7,5 millioner små mikrofibre ut i Adventfjorden. NILU har beregnet at de om lag 2 400 innbyggerne i Longyearbyen dermed slipper ut like mange mikrofibre i havet som de 1,3 millionene som bor i storbyen Vancouver i Canada.
Sammen med seniorforsker Claudia Halsband fra Akvaplan-niva og Jan Sundet fra Havforskningsinstituttet i Tromsø har Herzke i en ny studie fra Adventfjorden utenfor Longyearbyen sett på avløpsvann som kilde til mikrofibre. Slike fibre er opp til 5 millimeter lange, og kommer blant annet fra klær laget av kunststoffer som akryl og polyester eller naturfibre som ull og bomull.
– En god del mikrofibre som havner i havet kan også stamme fra dopapir og våtservietter, sier Sundet. – Vi ønsket å begrense oss til fibre fra klær, og derfor utelukket vi hvite og transparente fibre fra denne studien.
Spises av bunnorganismer?
I arbeidet ønsket forskerne å finne ut nøyaktig hvordan mikrofibre beveger seg når de slippes ut i miljøet om sommeren. Ved hjelp av simulatormodellering ble dette mulig.
– Ikke uventet fløt de letteste mikrofibrene, som stort sett er laget av polyester, lenger enn de tunge ullfibrene, sier Herzke. – Vi kunne også se at mesteparten av fibrene beveger seg opp langs den nordlige strandlinjen (vestsiden) av fjorden. Lette mikrofibre føres ut av Adventfjorden ganske raskt, i løpet av timer eller dager, mens tyngre fibre blir igjen i fjorden og hoper seg opp nær sjøbunnen.
Forskerne er bekymret for hvorvidt mikrofibre – i likhet med mikroplast – blir spist av hoppekreps, plankton og andre vann- og bunnlevende organismer. Modellen viste at en del av mikrofibrene havnet i områder der tidligere studier har vist at disse organismene forekommer i løpet av sommeren.
– Modellresultatene viser at det er stort potensiale for at organismene vil treffe på mikrofibre i bestemte fjordområder, særlig langs vestsiden av fjorden. Men foreløpig er det få studier som viser en klar sammenheng mellom mikrofibre og organismene som lever i vannet og på bunnen av fjorden, sier Halsband.
Venter på renseteknologi
– Som privatperson er det dessverre lite du kan gjøre, sier Dorte Herzke. – Det hjelper selvsagt å lufte ullklær i stedet for å vaske dem, og bruke en bukse en dag eller to ekstra før den går i vaskemaskinen, men alt i alt handler dette om infrastruktur.
Teknologi som kan fjerne store andeler av mikrofibre og mikroplast finnes allerede, og brukes i vannrenseanlegg blant annet i Vancouver og de større byene i Norge. På Svalbard, og i mange andre små og mellomstore byer rundt om i landet, er slik renseteknologi langt unna, påpekes det fra NILU.
– Vi håper denne studien kan bidra til å øke fokus på behovet for bedre infrastruktur i små samfunn og sårbare områder, sier Claudia Halsband. – Potensialet for skade på det arktiske miljøet er høyt.
