Artikkelforfatteren Alette Sandvik. Foto: Privat.

I alle møter og seminarer jeg har deltatt på så har jeg med meg stemmen fra skogen og naturen.

Det er både fortvilt, spennende og fint å møte mennesker som jobber med det samme som meg. Fortvilt fordi jeg opplever at mange har et veldig fjernt forhold til naturen og forholder seg til ville dyr utelukkende som tall i en statistikk. På et møte jeg nylig deltok i ved Klima – og miljødepartementet så uttrykte statssekretæren fra Senterpartiet stolt at departementet nå fører en «restriktiv rovviltpolitikk» som har som hovedmål å få alle de store rovdyrartene ned på, eller aller helst under, bestandsmålene som Stortinget har satt.

Under det 5 timer lange møtet ble det ikke brukt et eneste ord om viser at landets øverste organ for håndtering av natur og miljøspørsmål forstår alvoret i naturmangfoldkrisen som vi er midt i.

Det Norges Klima – og miljødepartement har fokus på nå for tiden er mer skyting av trua arter, lengre fellingsperioder, reduserte bestandsmål og mer bruk av uetiske metoder (som plotthunder og hiuttak) ved jakt på rovdyr.

Håndteringen av miljøkrisen har så langt vært alt for fragmentert, og tapet av naturmangfold er den delen som har fått minst oppmerksomhet. Vi lever i ekspertenes tidsalder, der hver og en ser seg blind på sitt eget problem, men ingen ser helheten.

Vi blir påtvunget en natur som skal være ufarlig og tilrettelagt. Det ville og rå skal gjemmes bort, skytes, fjernes og ufarliggjøres.

Hvorfor godtar vi en forvaltning av natur og arter i landet vårt som bare så vidt klarer seg? Vi som kunne huset fjell fulle av kaklende ryper, villrein og jerv i intakte økosystemer og urskoger fulle av liv.

Tilbake på småbruket i Meråker nyter jeg det som finnes av liv. Det har vært langt mellom møter med ville dyr og fugler den siste tiden, men når det skjer så er gleden så stor at den knapt kan beskrives.

Her om dagen møtte jeg noen spillende orrhaner på ei myr med høstens farger. Man skulle nesten tro at de stakkars fuglene var forvirra, men det er egentlig en vanlig hendelse at de møtes på denne måten også om høsten. Hvis de får være i fred for hagleskudd og gps-merka fuglehunder så spiller de på myra si.

Det er så godt å være del av det språkløse livet i skogen. Høre rådyrenes forsiktige vandring gjennom vått gress og granmeisens vare høstlyder. Mange som tar del i de ville dyrenes liv på denne måten kan ikke annet enn å se på dem med omsorg og respekt som individer med egenverdi. Jo større forståelse vi har for vårt samliv med andre vesener, jo større omhu vil vi vise.

Menneskenes brutale fremferd har vist seg å ha fatale konsekvenser over hele jorden. Vi befinner oss nå i en skjebnetime der tapet av dyr og natur er hurtig eskalerende og må stanses før det er altfor sent. Naturen er ikke uendelig, den er sårbar og vi har som mennesker et stort ansvar for å ta vare på den.


Teksten er først publisert på skribentens Facebook-side, og er gjengitt med tillatelse.

- Annonse -