Beslutningen som det norske selskapet Equinor har tatt om å droppe sin plan for å bore etter olje i Australbukta, overrasket både kritikere og støttespillere.
Equinor sier at selskapet forlot prosjektet utenfor den avsidesliggende sør-australske kysten fordi det ikke var «kommersielt konkurransedyktig».
Men planen var mangelfull fra starten av. Den var i utakt med investeringssamfunnets reduserte appetitt på leting etter fossilt brensel, og med en økende bekymring for økonomisk eksponering for karbonrisiko. En stor del av sektoren motsatte seg planen av miljøhensyn, iberegnet potensialet for et mulig katastrofalt oljesøl.
Equinor er det tredje store oljeselskapet som forlater planene om å bore i bukten, etter BP og Chevron. Men selskapet vil forbli aktivt i Australia, og peker på en letetillatelse utenfor kysten av Vest-Australia. Det spekuleres også på om et annet selskap kan komme til å overta Equinors lisens i Australbukta.
Equinors avgjørelse er en viktig seier for mange australiere, men vi kan ikke hvile på laurbærene. En reform av Australias petroleumslovgivning til havs er påkrevd for å beskytte vårt dyrebare marine miljø på permanent basis.
Et risikabelt engasjement
I mai i fjor sendte en gruppe tverrfaglige eksperter, inkludert forfatterne av denne artikkelen, en betenkning til National Offshore Petroleum Safety and Environmental Management Authority (NOPSEMA), der man understreker risikoen som ligger i Equinors forslag.
Leteboring har funnet sted i Australbukta siden 1960-tallet. Men Equinors forslag innebar boring 370 km utenfor kysten på opptil 2500 meters dyp, noe som medførte ekstra teknisk kompleksitet og gjorde forslaget veldig dyrt og miljømessig risikabelt.
Equinors miljøplan la også for optimistiske forutsetninger til grunn, og planen var mangelfull på mange måter, inkludert følgende:
-
Miljørisiko
Equinor sa at de forpliktet seg til en økologisk bærekraftig utvikling og at de ville overholde relevante miljøforskrifter.
Vi mener imidlertid at selskapet ikke på en omfattende måte viste hvordan de ville dempe påvirkningene på truede arter som finnes i boreområdet.
Mange truede arter kunne ha blitt påvirket av boreaktivitetene. Dette inkluderer totalt 28 vandrende arter, 20 marine arter (inkludert den truede sørlige retthvalen, sjøløver, delfiner, sørlig blåfinnet tunfisk og hai) og fem andre listede hvalarter.
En av manglene i miljøplanen var at den ikke skisserte hvordan boring indirekte og direkte ville påvirke evnen til å gjenopprette en truet artsbestand, slik det kreves etter miljølovgivningen i Commonwealth.
The Conversation kontaktet Equinor for å få et svar på denne kritikken. Equinor svarte at miljøplanen deres ble «akseptert av den uavhengige reguleringsmyndigheten i desember 2019. Planen som ble sendt inn og godtatt, demonstrerte vår evne til å bore i letebrønnen på en god og trygg måte.»
-
Offentlig høring
Equinor gjennomførte bare en begrenset offentlig konsultasjon – innenfor en radius på 40 kilometer fra brønnstedet. Dette utelot mange relevante parter med en felles bekymring for nærmiljøet.
Høringsmetoden så også bort fra det faktum at hvis en betydelig ulykke skulle inntreffe, med et worst case-oljesøl, ville det innebære fare for skade på lokalsamfunn tusenvis av kilometer unna.
Det var spesielt alvorlig at Equinor ikke klarte å konsultere urfolksorganisasjoner, til tross for mange krav fra urfolk om rettigheter knyttet til hav- og landområder som kunne ha blitt påvirket av et utslipp.
Equinor ekskluderte også 18 rådsorgan for kysten fra konsultasjon, samt vernegrupperinger.
Som svar på denne kritikken sa Equinor at de «engasjerte seg bredt i samfunnet for å gi informasjon om selskapet og våre planer for letebrønnen Stromlo-1, med mer enn 400 møter med interessenter». De sa at konsultasjonsprosessen var i samsvar med relevant lovgivning.
-
Modellering av oljesøl
Equinor tok en veldig konservativ tilnærming til modellering av oljevern. Modelleringen av «worst case-utslippsscenariet» spådde en langt lavere oljestrømningshastighet enn modelleringen som BP foretok i 2016 for samme brønnplassering.
Men scenariene som Equinor utviklet ville likevel ha utgjort en katastrofal og enestående miljøulykke: Et utslipp på 42 387 fat per dag fram til nedstenging av brønnen etter 102 dager, eller 4 323 478 fat olje totalt. Dette tilsvarer mengden olje som er anslått å ha trengt inn i Mexicogulfen etter Deepwater Horizon-katastrofen.
Equinor svarte at deres oljesølkart “ikke viser hvordan et enkeltutslipp vil se ut, eller hvilket område det vil påvirke. For å sikre at vi har planlagt for alle eventualiteter, uansett hvor usannsynlige de måtte være, krever loven av oss at vi lager et kart som legger 100 ulike simuleringer av worst-case oljeutslipp oppå hverandre – alle synlige – med varierende værforhold.»
Hvorfor hoppet Equinor av?
Equinor sier at de droppet planene sine av kommersielle årsaker – samme grunn som BP og Chevron oppgav.
Selskapets avgjørelse kom bare uker etter at de føderale myndighetene hadde godkjent Equinors miljøplan for Stromlo-1-brønnen, etter tre mislykkede forsøk.
Etter å ha latt så mye penger og krefter tilflyte prosjektet, hvorfor skulle Equinor hoppe av nå? Vi tror andre faktorer også spilte inn.
For det første klarte ikke prosjektet å få en sosial aksept. Offentlige undersøkelser viste at 60 % av folket på nasjonal basis, og 68 % av folk i Sør-Australia, motsatte seg Equinors planer.
For det andre sto selskapet overfor pågående juridiske hindringer. The Wilderness Society hadde hadde stevnet miljøgodkjenningen for en føderal domstol, med henvisning til Equinors manglende konsultasjon av relevante parter.
For det tredje, og på et bredere grunnlag, beveger store deler av verden seg vekk fra fossilt brensel. Den europeiske investeringsbanken avvikler finansiering av fossilt brensel, og Det internasjonale energibyrået har bedt olje- og gasselskaper om å redusere utslippene, og advarer om at å ikke gjøre det «kan true deres langsiktige sosiale aksept og lønnsomhet».
Så hva nå?
Australias olje- og gassindustri forsvinner ikke. Hvordan skal vi så, sett i lyset av risikoen, beskytte livet i havet i fremtiden? Svarene kan komme fra Equinors hjemland Norge.
Den norske regjeringen eier to tredjedeler av Equinor. Regjeringens pensjonsfond har kunngjort planer om å avhende fossile aksjer verdt 17 milliarder AUS dollar, og Equinor selv har som mål å redusere utslippene fra både offshore og land i Norge med 40% innen 2030, og ned til nær null innen 2050.
I Norge drives oljebrønner etter en standard som krever at selskaper skal demonstrere «egnethet til å bore» før arbeidet begynner. Dette er ikke påkrevd i henhold til australske forskrifter, som anvender den mindre krevende standarden «god oljefelt-praksis».
I utviklingen av petroleumsressurser krever den norske petroleumsloven av tiltakshaverne at de tar ”et langsiktig perspektiv til fordel for det norske samfunnet som helhet”. Dette avkrever bidrag til nasjonens velferdssystem, sysselsetting og miljøforhold.
Australias erfaring med Equinor-saken har gjort én ting veldig tydelig: Når det gjelder å beskytte både miljøet og interessene til fremtidige generasjoner australiere fra virkningene av utvinning av fossilt brensel, har denne nasjonen fremdeles mye å lære.
Artikkelen er først publisert på The Conversation, og er republisert via CC-lisens.
Dr Madeline Taylor er Academic Fellow, University of Sydney. Hun mottar støtte fra The Sydney Environment Institute og er medlem av The Ross Parsons Centre, Australian Centre for Climate and Environmental Law og Sydney Environment Institute.
Tina Soliman Hunter er Professor of Petroleum and Resources Law. Hun har mottatt støtte fra UK AHRC.
Greg Bourne bidro til denne artikkelen.
