Våren 2020 ble bærekraftig utvikling løftet inn i norsk læreplan som tverrfaglig tema. Nå kommer bøkene som skal diskutere hvordan det bør skje. Hvordan bør man best implementere bærekraft i alle fag?
Julie Messel er journalist og litteraturviter. Hun produserer journalistikk om konsekvenser av klimaendringer for norske og internasjonale medier. Messel driver Grønt pressekontor og Grønn leseliste, og mottar støtte fra Fritt Ord. For Naturpress skriver hun omtaler og kritikk av litteratur og tekstuttrykk som omhandler naturen og jordas bæreevne.
Først en liten omvei: En varm juni-uke ble jeg invitert inn i en facebook-gruppe som het “Foreldre- og beboergruppe mot stengningen av Kongsveien”. Tema for gruppa handler om en relativt trafikkert vei her jeg bor, som altså er vedtatt rushtidsstengt av MDG-byrådet i Oslo, for å sikre myke trafikanter.
I løpet av fem dager hadde gruppa fått 3000 medlemmer. De fleste raste over et offensivt byråd, som vil Oslos biltrafikk til livs. Et tastetrykk på google, og jeg fant at gruppas administrator selv bodde i en tilliggende gate, hvis trafikk kom til å øke betraktelig ved stengning. Personlig ligger jeg veldig lavt i sånne tråder. Ikke bare er jeg konfliktsky, jeg er i tillegg redd for å lese hva naboene mine egentlig mener. En stakkars trikkesjåfør prøvde å komme med noen betraktninger knyttet til hvorfor stengningen muligens kunne være vellykket. Han har nok slumra gruppeinnleggene nå, særlig velkomment var hans innlegg ikke.
Men det fikk meg til å tenke: Innleggene i denne gruppa bør brukes i undervisningsopplegg i lokal undervisning, ja, det kan brukes overalt, egentlig. De er utmerkede utgangspunkt for å snakke om samfunnsfag, politikk, medbestemmelse, retorikk (!), nettvett, byutvikling, meningsytring og grønn byutvikling: Alt innenfor temaet bærekraft.
Å snakke om bærekraft kan på mange måter være altoverskyggende. Hvordan trekke denne tematikken inn i alle fag uten at det blir påtvunget og rart? I denne sammenhengen handler det altså (forhåpentligvis) om å kunne se det store bildet (global oppvarming som et faktum), men også å kunne dekonstruere det store bildet å se hvilke konsekvenser det gir (åkeren tørker opp, flommen tar huset, snøen forsvinner og regnskogen krymper) Bør vi unngå å kjøre bil?
Dette temaet, og i fagbøkene som nå vokser frem rundt det, handler forhåpentlig om hvordan man i klasserommet kan gjøre eleven bedre i stand til å delta i et samfunn der bærekraftig tenkning kanskje bør gjennomsyre alt – som en slags ny normal.
Fagbokforlagets “Bærekraftdidaktikk”, redigert av Ole Andreas Kvamme og Elin Sæther, har som uttalt ambisjon å vise skolen hvordan de kan støtte opp om barn og ungdoms klimaengasjement, uttaler de i forordet.
Visuelt ser boka ut som om den er pensum på pedagogikk på Utdanningsvitenskapelig Intitutt på Blindern.
Trolig blir den/er den også det, all den tid mange av bidragsyterne er tilknyttet fakultetet. Den har en akademisk fremtoning, og er kanskje mer egnet til å diskutere mulighetene i “bærekraftsdidaktikk” for menigheten, enn å veilede læreren i klasserommet. Men den er fullt ut lesbar for flere enn studenter og kolleger på UV!
Redaktørene har satt sammen ei bok på ti kapitler, som undersøker sammenhengene og mulighetene som ligger i fag som matematikk, naturfag, samfunnsfag, engelsk, fremmedspråk, norsk, geografi.
Det er solide og engasjerende kapitler, også for en som ikke underviser i skolen, men som er interessert i temaet forøvrig- dog uten å ha vekttall i verken pedagogikk eller samfunnsfag. Dét burde være en fjær i hatten for enhver fagbokforfatter.
Juvelen i kronen etter mitt skjønn Kari Anne Rødnes’ kapittel om norskfaget. En av tekstkritikkens frukter er at leseren kan, som Rødnes skriver, leve seg inn i andres liv, eller forestille seg alternativer. Denne evnen gjør at at norskfaget og kritisk lesning av skjønnlitteraturen kan åpne opp for å snakke om bærekraft!
Pedlex bok “Bærekraftig utvikling i skolen” er ført i pennen av Judith Klein. Judith Klein er samfunnsgeograf og lektor, og har sittet i en tverrfaglig gruppe på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet, hvor hun hadde særlig ansvar for integrering av temaer på tvers av fag.
Hun forsker på bærekraftig utvikling og globalt medborgerskap i ulike lands læreplaner, ved Høgskolen i Innlandet. Klein har jobbet med å bygge opp fagfeltet utdanning for bærekraftig utvikling både nasjonalt og internasjonalt, blant annet i utforming av FNs bærekraftsmål på utdanning, og er sånn sett ganske godt egnet til å skrive anbefalinger til hvordan lærere kan gripe dette emnet an.
Boka Klein sender med læreren inn i klasserommet til høsten, er mer en håndbok enn et verk som åpner for diskusjon, slik “Bærekraftdidaktikk”gjør. Kleins metode er mer slik: Her er tips og triks: Bruk dem! Sammen skal vi endre verden (litt sånn, “bare ring om du lurer på noe”). Men det funker for denne leseren! Jeg tipper lærere liker konkrete tips og anbefalinger. For selv om læreren antakeligvis skulle ønske hun hadde tid til å sette seg inn i bærekraftdidaktikken på et overordnet nivå (med studiefri to dager i uka, og det hele) så skulle jeg kanskje tippe at det ikke alltid er tid til det, og at en lett tilgjengelig guide, med konkrete anbefalinger til hvordan dette nye emnet kan implementeres i alle fag er svært velkomment!
(…og hvordan det gikk med stengingen av Kongsveien etter 5000 innlegg fra sinte oslofolk om hvorfor det var en dårlig idé å legge til rette for sykler? Det gikk som det måtte gå: Byråden trakk forslaget..)
Artikkelen ble først publisert på bloggen Grønn leseliste.
