(KRONIKK) Perioden 2021–2030 er verdens tiår for restaurering av økosystemer. Kan vi stole på myndighetens forsikringer om at vi kan reparere oss ut av den destruktive livsstilen vi har lagt oss til, der natur forsvinner i et forrykende tempo?
Vi drenerer, bygger og ødelegger. Verdens dyre- og fuglebestander fortsetter å minke. Over halvparten er tapt i din levetid dersom du er en godt voksen mann eller kvinne. Verdens naturkapital synker. Det er en utvikling som nødvendigvis må snu, det skjønner alle. Men det skal helst ikke merkes, ser det ut til. Når vi styrker naturlige funksjoner i økosystemene, kaller vi det restaurering, og det kan kanskje se ut som en plausibel løsning. Er det virkelig slik at vi kan fortsette å ødelegge natur, så lenge vi reparerer noe et annet sted?
I januar i år arrangerte Miljødirektoratet og Norsk institutt for naturforskning (NINA) en konferanse om restaurering av natur, som markerte startskuddet for tiåret for naturrestaurering.
«Det er ikke lenger nok å bevare natur – vi må også restaurere. Naturmangfold og alt som naturen gir oss er livsgrunnlaget vårt, men i dag er 75 % av verdens landarealer forringet eller ødelagt av menneskelig påvirkning og 20 % av alle verdens arter er truet av utryddelse», skrives det på konferansens nettside.
Rekken av kunnskapsrike foredragsholdere var lang.
Mer enn noen gang trenger vi begeistring for mulighetene naturvern gir. Arter kan reddes. Bestandene øker ofte igjen dersom vi slutter å forfølge dem, ikke overbeskatter naturressursene de lever av og gir dem leveområdene tilbake. Men ikke all natur rehabiliterer seg selv – den er ofte så ødelagt at man må gi den et kraftig dytt i riktig retning. Å se hvordan naturmangfoldet kan komme tilbake, nesten som et under, er fantastisk. Vi trenger mer restaurering, og potensialet er enormt.
En artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Nature slo i oktober 2020 fast at dersom 15 % av forringet natur blir restaurert, kan det hindre 60 % av den forventede utryddelsen av arter. Forutsetningen er at de riktige områdene prioriteres.
At restaurering av natur aldri må brukes til å legitimere naturødeleggelser ble nevnt igjen og igjen gjennom de to dagene den nevnte konferansen varte. Presiseringen er på sin plass. Men elefanten i rommet, nemlig alle beslutningene om å ødelegge verdifull natur, ble i liten grad nevnt. Dette passet ikke inn i narrativet om at utviklingen snur her og nå, og i hvert fall i løpet av det neste tiåret.
Det er og blir uansvarlig og særdeles paradoksalt at vi skal bruke store summer på restaurering samtidig som vi legger hugger naturskoger, legger boliger og hyttefelt til myra og plasserer industri i våre mest produktive gruntvannsarealer. Vegetasjon, insekter, fugler og naturlige funksjoner kommer tilbake ved restaurering. Men det motsatte skjer når dreneringsgrøftene lages.
Mye er uavklart ved inngangen til restaureringstiåret (2021–2030). Hvilken natur skal restaureres, til hvilken pris, og hvem skal betale?
For det er ikke bare våtmark og vassdragsnatur som er kraftig forringet. Skog, som har den aller dårligste naturtilstanden, må også få sitt. Elvedeltaer landet rundt er ødelagt eller kraftig forringet. Mange norske byer og tettsteder er lagt til steder der elver møter havet, og elvedeltaene her har blitt utnyttet til industri, småbåthavner osv. Og hva med strandsonen, som Sivilombudsmannens nye rapport om dispensasjoner avslører behandles særdeles skjødesløst?
Like uavklart er kostnadene ved å fortsette å ødelegge natur. At det er fryktelig dyrt er det likevel ingen tvil om, selv om profitt kan innkasseres nå og regningen skyves frem i tid. Samtidig er det ikke lett å gjenskape natur, og kvaliteten blir sjelden like god.
Håpet ligger i at politikerne nå tar grep for å stanse ødeleggelsene av viktig natur. Da trengs flere verneområder og statlige planretningslinjer. Kostnadene for arealbruk må være så høye at arealgjerrighet stimuleres. Det kommunale apparatet må være utstyrt med ressursene og kompetansen som trengs for å takle oppgavene det er satt til. Systemet rundt konsekvensutredningene må endres, slik at man ikke belønner dem som finner minst naturverdier.
Enn så lenge mangler de konkrete tiltakene, og mye ser ut til å gå i feil retning. Istedenfor å styrke naturens stilling har regjeringen de siste årene gjort strukturelle grep for å minske norsk naturs sikkerhet. Flere av endringene de siste åtte årene er et angrep på det organisatoriske rammeverket for norsk naturvern som har blitt bygget opp gjennom flere tiår, og berører arealsaker eksplisitt.
Hvor mye skal gå tapt før noen setter foten ned? Når fugler og dyrs leveområder forsvinner, har de ingen andre steder å rømme. Det har ikke menneskene heller. Vi må slutte å ødelegge vårt eneste hjem. Restaurering må ikke bli en hvilepute i naturvernarbeidet, men være et supplement.
