Tirsdag var siste dag i Høyesteretts behandling av ankesaken mellom staten og WWF Verdens villmarksfond.
Begge parter hadde anket dommen fra Borgarting lagmannsrett. WWF anket fordi dommen etter deres syn ikke svarte på viktige spørsmål om naturens rettssikkerhet i et større perspektiv, og på hvilket ansvar staten har for å ta vare på alle truede arter som hører hjemme i Norge.
– Naturrettssaken handler om truede arters rettssikkerhet i Norge, i en tid hvor naturen settes under stadig mer press. Jeg mener vi har en god sak, og at vi gjennom rettssaken har vist at norsk ulveforvaltning bryter med både naturmangfoldloven, Bernkonvensjonen og Grunnloven, sier Karoline Andaur, generalsekretær i WWF Verdens naturfond, etter at partene har gått hver til sitt.
Mener myndighetene i praksis bryter loven
Ifølge Andaur er sakens kjerne at myndighetene, gjennom å skyte ulvebestanden ned til et politisk bestemt bestandsmål, i praksis bryter med lovverket som skal sikre levedyktige bestander.
– Dette handler om jus, ikke om politikk. Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven er der nettopp for å sikre at truet natur har et vern mot skiftende politiske oppfatninger og signaler. Det er jo det som er formålet med lovverket og våre folkerettslige forpliktelser, sier Andaur.
Til Dagsavisen sier hun i dag at følgen av et eventuelt tap i Høyesterett er at ulven og de andre store rovdyrene er dømt til å være evig utrydningstruet, og aldri kunne komme til det nivået som en sunn bestand trenger.
– Det vil også sette en farlig presedens for andre land som så langt har tatt vare på sine ville dyrebestander, men som også har krefter som vil redusere dem, enten det er snakk om ulver i Spania eller elefanter i Tanzania. Det vil gi et signal om at det er OK å holde en bestand på et absolutt minimumsnivå slik at dens overlevelse er avhengig av delbestander i nabolandene. Da kan alle land fraskrive seg ansvar for å ta hensyn til sin natur, sier Andaur.
Vil ha svar på hvilket ansvar Norge har
I retten har staten argumentert med at Artsdatabankens Rødliste for arter, som kategoriserer ulven som kritisk truet, ikke er relevant for å vurdere hvor mye ulv som lovlig kan skytes. Det reagerer Andaur på.
– Staten mener altså at det er riktig at rødlisten brukes for å vurdere hvor alvorlig det er når én enkelt ulv felles ulovlig, men samtidig at den ikke er relevant når staten åpner for omfattende jakt på flere titalls ulv hvert år, inkludert hele familiegrupper. Rødlisten er den mest faglige og grundige vurderingen vi har av artenes tilstand i Norge. Hvis ikke den skal ha betydning for forvaltningen av våre truede arter – hva er da poenget med å ha en rødliste? spør Andaur.
Andaur mener denne saken er viktig å ta til Høyesterett for å få svar på hvilket ansvar Norge må ta.
– Det skal være tungtveiende grunner for å tillate felling av en fredet og kritisk truet art som ulv. Slik felling skal være unntaket, ikke hovedregelen. Selv om flertallet i Norge ønsker ulv i norsk natur, har det selvsagt også ulemper for noen at vi har rovdyr. Det er en av de viktige grunnene til at de trenger et vern. Denne saken gjelder nettopp hva dette vernet innebærer av forpliktelser for staten.
Dommen fra Høyesterett er ventet i slutten av april.
