Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.


Europas «ulveproblem» er raskt i ferd med å bli en kilde til sosial og politisk spenning. Et relativt vellykket vern av ulv over hele kontinentet har ført til oppfordringer fra bekymrede politikere, landbruksinteresser og jaktinteresser. Og EU-kommisjonen har nå foreslått en endring i ulvens internasjonale status, fra «strengt beskyttet» til «beskyttet», hvormed folk i det siste tilfellet kan tillates å jakte ulv.

Imidlertid er det kanskje ikke den beste løsningen å endre vernestatusen nå, særlig ettersom bare tre av de ni ulvebestandene i EU har nådd en gunstig vernestatus.

I stedet er kanskje tiden moden for et fornyet fokus på igjen å lære å leve med ulv. Utprøvde forebyggingsstrategier, som inngjerding og bruk av vakthunder, spiller en avgjørende rolle i dette.

Men spørsmålet kan være grunnleggende filosofisk. Det koker nemlig ned til hvordan man kan sameksistere – og dyrking av etiske prinsipper og verdier som ligger til grunn for en vellykket sameksistens.

The Conversation

«Dypøkologi» og lik rett til å eksistere

Arbeidet til den norske miljøfilosofen Arne Næss (1912-2009) kan være til hjelp. Næss er kjent som opphavsmannen til «dypøkologi», en etisk teori som hevder at alt liv har egenverdi. Næss hevdet at alle vesener, enten menneskelige eller ikke-menneskelige, har samme rett til å eksistere og blomstre, et prinsipp han kalte «biosfærisk egalitarisme».

Hva gjelder ulv, var Næss tydelig: Ulv har like stor rett til å være her som oss.

Næss skrev sammen med biolog Ivar Mysterud et essay der de blant annet sa dette:

«Ulvens velbefinnende, som en del av menneskelig og ikke-menneskelig liv på jorden, har verdi i seg selv!» Som et resultat av det, hevdet de, at «mennesker har ingen rett til å redusere denne rikdommen og dette mangfoldet, ulvehabitater og arter inkludert, bortsett fra å tilfredsstille vitale behov!»

Til tross for denne tilsynelatende radikale utfordringen av menneskesentrerte etiske normer, demonstrerte Næss en pragmatisk tilnærming til hvordan prinsippet om biosfærisk egalitarisme kunne anvendes i praksis. For eksempel vurderte han de viktige kontekstuelle faktorene ved lokale ulv-menneske interaksjoner, og skrev:

For noen saueholdere er behovet for å beskytte sauene sine mot ulv, eller å få kompensasjon på en eller annen måte, i dag avgjørende. Det betyr å beskytte grunnlaget for deres økonomi og hjem der de har bodd i generasjoner.

Arne Næss

I tillegg til de menneskelige interessene tok han også på alvor den moralske forpliktelsen til å redusere lidelsene til sauer og andre husdyr. Dette er spesielt fremtredende ettersom menneskene har svekket ferdighetene disse artene har til å unnslippe ulv.

Mouflon, den ville stamfaren til tamsauer, gjør sitt beste for å unngå store rovdyr ved å flykte til fjells. Som kontrast, etter tusenvis av år med selektiv avl, har moderne husdyr i dag svekkede genetisk betingede forsvarsevner og blir overlatt til seg selv på inngjerdede jorder.

Mennesket har et hjerte, ikke bare en hjerne

Næss unngikk å gi et enkelt svar på spørsmålet om ulv (en posisjon andre forskere kritiserte ham for). Men hans fokus på å artikulere generelle etiske prinsipper som kan tjene som et bakteppe for kontekstuelle avgjørelser, kan ha betydning i den stadig mer opphetede og politisk karakteriserte, forvirrende debatten.

For eksempel brukte Næss begrepet «blandet samfunn» for å betegne steder som omfatter mennesker og de arter som spiller en klar rolle i menneskelige anliggender. Arne Næss utfordret tendensen til å definere fellesskap bare i menneskelige termer, og hevdet at denne innrammingen bidrar til å «bryte ned noen av barrierene som vanligvis er reist mellom mennesker og alle andre former for liv i vårt felles rom».

Ved å gjøre det kan det åpnes veier for økt identifikasjon og empati for ikke-menneskelige andre – en evne Næss mente at alle mennesker har – og som stammer fra en iboende kontinuitet mellom menneskelig og ikke-menneskelig liv.

Den banebrytende amerikanske naturverneren Aldo Leopold hevdet på liknende vis, at det å oppfatte oss selv i et fellesskap med andre, er en forutsetning for moralske handlinger. I dette tilfellet hjelper det å konkretisere ideen om en ulvs rett til å eksistere – de er medlemmer av fellesskapet akkurat som oss.

Det kan ha noen fordeler å bruke dette etiske rammeverket av «blandede samfunn» på aktuelle EU-overveielser. Det kan for eksempel inspirere til videre utvikling av kreative, gjensidig fordelaktige løsninger som økonomisk kompensasjon for tap av husdyr – et grep som Næss etterlyste – samt bedre forebygging av ulveangrep. Det kan også spille en effektiv rolle i å motvirke den ofte grunnløse frykten og hysteriet rundt ulver (Næss la skyld på brødrene Grimm for det dårlige ryktet ulven har blant folk flest).

Kanskje viktigst av alt er imidlertid potensialet for å koble opp til våre emosjonelle elementer. Som Næss sa: «Mennesket har et hjerte, ikke bare en hjerne.»

Skal man bevege seg mot en bærekraftig sameksistens er det ikke nok å appellere til abstraksjoner om vitenskapelige fordeler, eller utarbeide perfekt effektive kompensasjonsordninger. Dette må også komme fra en følelse av solidaritet med andre arter – en full erkjennelse av at, med Arne Næss sine ord: «Mennesket er ikke alene på denne planeten».

Interessant nok, ifølge en fersk studie, tror allerede i dag de fleste som bor i bygdesamfunn i EU, at ulv har rett til å eksistere, noe som samsvarer med Næss’ relative optimisme om muligheten for blandede samfunn. Dette er desto viktigere å huske på i lys av den bekymringsfulle politiske splittelsen i forhold til Europas såkalte ulveproblem.

Kronikkforfatter Nora Ward bor i Irland. Denne teksten ble først publisert på nettstedet The Conversation, og er gjengitt med tillatelse. Teksten er oversatt til norsk av Kjetil Aasmundsson.


- Annonse -