Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til kf@naturpress.no.
Vi har nå opplevd enda en vinter med kontroversiell ulvejakt innenfor ulvesonen, der 14 individer av en kritisk truet ulvebestand har blitt skutt. En av disse var også en genetisk viktig ulv som staten har sagt skal beskyttes. Den bittelille norske ulvebestanden lider sterkt under innavlsproblematikk og trenger både å bygges opp og få nye gener inn. En av forutsetningene for at staten hvert år kan tillate storstilt ulvejakt her til lands er at man sikrer overlevelsen til genetisk viktige individer.
Forvaltningen av ulv drives med mikropresisjon der man har oversikt over alle familiegrupper og deres revir.
Dagens regjering mener at bestandsmålet på 4-6 årlige ynglinger er et maksimumsmål, noe som ikke er forenlig med at alle viltbestander skal forvaltes for å sikre levedyktighet.
Slike små populasjoner har stor risiko for å dø ut på grunn av genetiske utfordringer, og årets ulvejakt føyer seg inn i rekken av statlige tiltak som underslår grunnleggende biologiske kriterier for en bestands levedyktighet. Problemene blir større jo færre individer populasjonen består av, jo mer isolert populasjonen er og jo færre antall dyr som ligger til grunn for populasjonen. For alle disse tre faktorene har den norske ulvebestanden svært dårlige forutsetninger, slik staten utøver forvaltningen. At det årlig skytes ut stabile ulveflokker innenfor ulvesonen og at det ble skutt en genetisk viktig ulv under årets lisensjakt er et sterkt bevis for at forvaltningen av ulv i Norge har feilet. Grunnleggende viltbiologi og spesifikk ulveforskning viser at det hverken er faglig forsvarlig, eller moralsk akseptabelt, å forvalte ulv på denne måten.
Det viser seg at lisensjakten er viktigere for staten enn en forsvarlig ulveforvaltning, uansett hvor mye lidelse det fører til og hvor mange feil forvaltningen og jegerne gjør.
Sånn kan vi selvsagt ikke ha det, hvis vi skal oppfylle våre forpliktelser. Som et overordnet mål med alt man foretar seg innenfor ulveforvaltningen så ligger det noen ufravikelige prinsipper. Vi skal sikre ulvebestandens overlevelse, de skal ikke utsettes for skadeskyting og lidelser, og det er avgjørende at man tar vare på genetisk viktige individer. Alle disse ufravikelige prinsippene har blitt brutt de siste årene, til tross for at kunnskapen har vært tilgjengelig i årevis.
Mange ble sjokkert av å se dokumentaren «Ulvekrigen» som kom på Viaplay denne uken. Her dokumenteres ulvejegernes holdninger og forvridde syn på natur og dyreliv. Vi får se store ansamlinger av jegere i «krigsmodus» reise ut i øde skogsområder for å skyte kritisk truede ulver, som det er under 40 igjen av i Norge. Bare det å tillate jakt på Norges mest utrydningstruede pattedyrart, innenfor den lille sonen som er satt av til dem, er ikke forenlig med Norges forpliktelser når det gjelder natur- og miljøforvaltning.
I dokumentaren får man se at jegernes motivasjon for denne jakten bygger på et natursyn som et flertall har tatt avstand fra for lenge siden. De er overbeviste om at ulven er satt ut av mennesker i Norge, at de umulig kan ha kommet hit på egne ben og at de derfor ikke hører hjemme her.
«Ulven er en terrorist i skogen, som må fjernes» uttaler lederen for jaktlaget. Det kommer også påstander om at ulvene ser rare ut og trolig er hybrider. Alt dette er grundig motbevist gjennom forskning de siste tiårene. Det er ingen norske fagmiljøer eller myndigheter som anerkjenner disse grunnløse teoriene. Derfor er det også uforsvarlig at myndighetene tillater at jakt utøves av jegere som drives av motbeviste konspirasjonsteorier, som igjen gir et foraktelig syn på ulv. Med i dokumentaren er også en jeger som bedriver organisert ulovlig jakt på ulv i Norge. Forskning har vist at så mange som halvparten av alle ulvene som dør i Skandinavia dør som en følge av ulovlig jakt. Dette er kriminelle miljøer som opererer langt på siden av forpliktende juridiske, etiske og moralske rammer som ligger til grunn for naturforvaltningen.
«Ulven er en terrorist i skogen, som må fjernes» uttaler lederen for jaktlaget.
I disse dager sitter to menn fra Elverum på tiltalebenken i en sak fra fjorårets ulvejakt som omhandler alvorlig skadeskyting og dyremishandling. En ung ulvetispe ble påskutt fra 5 ulike poster under jakten og ble skadeskutt med 16 skudd før hun døde. Det ble skutt fra avstander på mellom 150 og 200 meter. Statens naturoppsyn (SNO) sa i retten at dette selvfølgelig er grov uaktsomhet. Fire jegere ble anmeldt av SNO etter denne jakten. Dette viser tydelig hvordan holdninger til jakt på ulv er i disse miljøene. Det er beviselig grunn til å mene at skyteferdighetene er for dårlige i forhold til de situasjoner som oppstår under slike jaktmetoder. Ingen sinte og «triggerhappy» menn med dårlige skyteferdigheter og en konspiratorisk oppfatning av virkeligheten bør få adgang til denne type jaktutøvelse.
På den andre siden av denne (u)kulturen har vi ulvene. Disse kloke og sky dyrene som vi har et ansvar for å ta vare på og som gjennom vårt lovverk skal beskyttes mot de reelle farene knyttet til innavl og kritisk lav bestand. De kjenner selvsagt ikke våre usynlige grenser og er, til tross for at noen føler frykt for dem, den svake part her som trenger beskyttelse. Måten vi forvalter og behandler ulven på her til lands kan ses på som en test på vår evne til å endre oss i bærekraftig retning.
Faktum er at ulv i Norge er til lite bryderi for utmarksnæring og friluftsliv. Hvis vi ikke snart klarer å innta en kunnskapsbasert og forsvarlig ulveforvaltning, så er det ikke mye håp om å løse langt større utfordringer som ligger i biomangfoldkrisa.
Myndighetenes behandling av ulven har, gjennom kontroversielle politiske vedtak, tilrettelagt for et system som kommer i økende konflikt med både moralen, lovverket, fagbiologisk kunnskap og det som flertallet i befolkningen ønsker.
