Både det romerske imperiet og andre fortidssamfunn rundt i verden har tross alt blitt undergravd av jorderosjon fra helt kjemikaliefrie dyrkingsjorder.
Andre jordbruksmyter hindrer oss i å se potensialet som ligger i å restaurere ødelagt matjord slik at den kan brødfø verden ved å benytte færre kjemiske sprøytemidler.
Da jeg dro ut på en seks måneders reise for å besøke gårder rundt om i verden og drive forskning i forbindelse med min kommende bok, “Growing a Revolution: Bringing Our Soil Back to Life,” viste nytenkende bønder meg hvordan deres regenererende form for landbruk kan gjenoppbygge verdens dyrkingsjord. Både i den industrialiserte verden og i utviklingsland klarte disse bøndene raskt å gjenoppbygge fruktbarheten i de utpinte dyrkingsjordene sine, som deretter gav dem høye avlinger over tid med bruk av langt mindre gjødsel og færre sprøytemidler.
Erfaringene deres, og resultatene jeg fikk se på gårdene deres i Nord- og Sør-Dakota, Ohio, Pennsylvania, Ghana og Costa Rica, gir en overbevisende dokumentasjon på at nøkkelen til å holde oppe et høyproduktivt jordbruk ligger i å bygge sunt, fruktbart jordsmonn. Reisen gjorde også at jeg stilte spørsmålstegn ved tre bæresøyler i den konvensjonelle kunnskapen ved dagens industrielle kjemikalielandbruk: At det brødfør jorda, at det er en mer effektiv måte å produsere mat på, og at det vil være nødvendig i framtiden.
Myte 1: Storskala landbruk brødfør verden i dag
Ifølge en fersk rapport fra FAO, dyrker familiegårder over tre fjerdedeler av verdens mat. FAO, FNs matvareorganisasjon, anslår i tillegg at nesten tre fjerdedeler av alle gårder er på mindre enn ett hektar – omlag 6,1 mål, eller typisk som størrelsen på et bykvartal.
Bare omlag 1 prosent av amerikanerne er i dag bønder. Men ennå er det slik at de fleste av verdens bønder arbeider for å fø seg selv og sine familier. Mens det konvensjonelle industrialiserte jordbruket metter den utviklede del av verden, arbeider flesteparten av verdens bønder på små familiegårder. En miljøstudie gjort av en arbeidsgruppe i 2016 viste at nesten 90 prosent av landbrukeksporten fra USA gikk til industrialiserte land med få sultne mennesker.
Naturligvis behøver verden det profesjonelle landbruket, ellers ville vi alle måtte bo og leve på våre egne gårder. Men er store industrigårdsbruk virkelig det beste, eller den eneste vei framover? Det spørsmålet leder oss inn i den andre myten.
Myte 2: Store gårder er mer effektive
Mange høyvolums industrielle prosesser utviser en storskala-effektivitet som reduserer innsatsmidlene pr produsert enhet. Jo flere dingser du lager, desto mer effektivt kan du lage hver og en av dem. Men med jordbruk er det annerledes. En nasjonal (USA, red.anm.) studie fra 1989 konkluderte med at «veldrevne alternative gårdssystemer brukte nesten alltid mindre syntetiske kjemiske sprøytemidler, kunstgjødsel og antibiotika pr produsert enhet, enn konvensjonelle gårder».
Selv om mekanisering kan sørge for bedre effektivitet og lavere kostnader på store gårder, produserer de ikke nødvendigvis mer mat. Ifølge en landbruksstudie fra 1992 produserte små, allsidige bruk mer enn dobbelt så mye mat pr mål enn det store gårder gjorde.
Til og med Verdensbanken støtter synet om at mindre gårder er veien å gå for å øke landbrukseffektiviteten i utviklingsland der matsikkerhet fortsatt er et presserende tema. Mens store bruk er best på å dyrke mye av én spesiell sort – som mais eller hvete – produserer små allsidige gårder mer mat og flere slag per hektar generelt.
Myte 3: Konvensjonelt landbruk er nødvendig for å fø jordens befolkning
Vi har vel alle hørt forkjemperne for konvensjonelt landbruk hevde at økologisk jordbruk er oppskriften på global hungersnød fordi det produserer mindre avlinger. Den mest omfattende avlingssammenlikningen til nå, en 2015 meta-analyse av 115 studier, fant at økologisk produksjon i gjennomsnitt var nesten 20 prosent lavere enn konvensjonelt dyrkede vekster, et funn i overenstemmelse med tidligere studier.
Men undersøkelsen gikk et skritt lenger, og sammenliknet avlinger på konvensjonelle gårder med avlinger på økologiske gårder der dekkvekster ble dyrket og der vekstskifte ble gjennomført for å bedre helsestatusen på jorda. Disse teknikkene minsket gapet til under 10 prosent.
Forskerne konkluderte med at det faktiske gapet kan være enda mye mindre, ettersom de i metadatasettene sine gjorde funn som pekte i retning av overrapportering på de konvensjonelle avlingene. Med andre ord, grunnlaget for påstandene om at økologisk jordbruk ikke kan brødfø verden er like mye avhengig av dyrkingsmetodene som det er av type gård som det dyrkes på.
Ta også i betraktning at omlag en fjerdedel av all maten som produseres i verden aldri blir spist. Hvert år kastes det rundt regnet 60 millioner tonn med mat, mer enn nok til å mette de nesten 50 millioner amerikanere som regelmessig går sultne. Avlingsgapet mellom økologisk og konvensjonell dyrking som det så ofte argumenteres med, er mindre enn den mengden mat vi rutinemessig kaster.
Å bygge opp sunn matjord
Konvensjonelle dyrkingsmetoder som degraderer jordsmonnet underminerer menneskehetens evne til å fø seg selv i det lange løp. Regenererende metoder som eksempelvis brukes på de gårdene og ranchene jeg besøkte viser at vi lett kan forbedre fruktbarheten i jorda både på store gårdsbruk i USA, såvel som på små selvbergede bruk i tropene.
Jeg ser ikke lenger på diskusjonen om framtidens jordbruk som bare et spørsmål om konvensjonelt versus økologisk. Etter mitt syn har vi overforenklet kompleksiteten ved jorda, og vi har ikke utnyttet bøndenes kunnskapsnivå. Nå ser jeg dyrkingsmåter komme opp som bygger sunn dyrkingsjord, og som er selve nøkkelen til et stabilt og robust landbruk. Og bøndene som jeg besøkte hadde knekket koden, ved å dyrke uten å vende jorda, og ved bruk av dekkvekster og komplekst vekstskifte tilpasset sin egen spesielle jordtype, og sine miljømessige og sosioøkonomiske forhold.
Uansett om de var økologiske eller fortsatt brukte litt kunstgjødsel og sprøytemidler, rapporterte alle gårdene som jeg besøkte – og som hadde tatt opp i seg disse transformerende praksisene – om avlinger som jevnt over matchet eller var større enn konvensjonelt drevet nabogårder, etter en kort overgangsperiode. En annen melding var like kort som den var klar: Gårder som restaurerte jorda si benyttet færre innsatsmidler for å produsere større avlinger, som igjen gav seg utslag i høyere lønnsomhet.
Uansett hvordan man ser på det kan vi være sikker på at landbruket snart vil stå overfor en ny revolusjon. For landbruket i dag drives på en overflod av billig olje til drivstoff og til produksjon av gjødsel, og vår tilgang til billig olje, vil ikke vare evig. Til enhver tid har vi mindre enn ett års forbruk av mat på lager for den globale befolkningen. Dette enkle faktum innebærer alvorlige implikasjoner for samfunnet.
Så hvordan setter vi opp farten på overgangen til et mer robust landbruk?
Å skape demonstrasjonsgårder ville bidra, det ville også forskning på systemskalanivå for å evaluere hva som virker best når det gjelder å oppta spesifikke metoder, og bruke generelle prinsipper i ulike settinger.
Vi trenger også å legge nye rammer for landbrukspolitkken og subsidiene. Det gir ikke mening å fortsette med insentiver til konvensjonelle metoder som bygger ned fruktbarheten i jorda. Vi må begynne med å støtte og belønne bønder som tar i bruk regenererende metoder.
Når vi ser gjennom mytene knyttet til moderne jordbruk, vil metoder som bygger opp jordas helse bli den linsen vi bruker når vi skal vurdere strategiene for å fø oss på lang sikt. Hvorfor er jeg så sikker på at regenererende jordbruksmetoder kan vise seg å bli både produktive og økonomiske? Fordi bøndene jeg møtte viste meg at de allerede er det.
Kronikkforfatteren David R. Montgomery er professor ved Washington University, USA (Earth and space sciences). Artikkelen ble først publisert på nettstedet The Conversation, og publiseres på Naturpress under Creative Commons lisens.
