- Annonse -
Frontrunner Publishing - enkel og effektiv avis på nett

Barn dør for våre elbiler

Vi ser starten på en elbilrevolusjon som er spennende, men også utfordrende. Den vil redusere etterspørselen etter olje globalt, noe som vil påvirke oljeproduserende land som Norge.

Dette synes jeg er gode nyheter. Klimaendringene er reelle og alvorlige og vi må jobbe for en fornybar fremtid.

Men hvor bærekraftig er elbilen?

Jeg stiller spørsmålet ikke fordi jeg vil beholde fossilbilen, eller fordi jeg er misunnelig på elbileierne med alle sine fordeler. Men på grunn av to forhold som jeg synes det snakkes alt for lite om:

  • Hvordan foregår utvinning av sjeldne og kritiske råvarer? Eksempelvis hvordan påvirker utgraving av kobolt til batterier i elbilene menneskers liv?
  • Hvordan gjenvinnes og resirkuleres disse råvarene? Har vi gode nok systemer og rammebetingelser for dette?

I denne bloggen tar jeg for meg det første.

Barn dør

UNICEF anslo i 2014 at 40.000 barn arbeider i gruver i Den demokratiske republikken Kongo, mange i småskala artisanminer for kobolt, i følge Amnesty’s rapport “THIS IS WHAT WE DIE FOR“. Både Sky News og Washington post har dokumentert og filmet grusomme arbeidsforhold med barn ned til 4 år(!) som tvinges på jobb for å hakke ut kobolt i livsfarlige usikrede smågruver.

Faksimile fra saken til Alex Crawford i Sky News der de dekker koboltutvinningsbransjen i detalj. Barn ned i fireårsalderen jobber i gruvene i Katangaprovinsen.

Alvorlige sykdommer i lokalsamfunnet på grunn av forgiftning fra kobolt i vann og luft er også en konsekvens av denne utvinningen.

Alt for at vi skal få elbiler med enda bedre rekkevidde. Kobolt har nemlig gjort Lithiumbatteriet mer effektivt og det inngår fem til ti kilo kobolt i en vanlig elbil. Til sammenligning så er det ti gram i en smarttelefon.

Kongo leverer mer enn 50% av all kobolt til verdensmarkedet og har 60% av verdens kjente fosforreserver. Sky News har i hemmelighet filmet kinesiske oppkjøpere som ikke bryr seg med hvordan utvinningen foregår. Glencore, et selskap som det norske oljefondet eier 3% av, er også dypt involvert i gruvevirksomhet med kobolt i Kongo. De siste årene har selskapet blitt beskyldt for barnearbeid, skatteunndragelse og brudd på menneskerettighetene, i følge NRK og paradis-dokumentene offentliggjort av Aftenposten.

«Slave-tomater» og barnearbeidere i Kongo

Nylig så jeg nyhetene om tomatprodusentene Mutti og Conserva Italia som har kjøpt tomater fra en gård italienske myndigheter mener har utnyttet afrikanske migranter. Uutholdelige arbeidsforhold der omtrent alle arbeidslover brytes og lønninger ned mot 10 kr per dag.

–Vi er sjokkert, sier norsk importør.

Når kommer nyheten om en sjokkert importør av elkjøretøy produsert med kobolt fra gruvene i Kongo med umenneskelige og dødelige arbeidsforhold med utstrakt bruk av barnearbeid?

Ansvarlige innkjøp?

For hva slags ansvar har elbilprodusenten, importøren, vi som forbrukere, bedriften eller offentlig sektor som anskaffer elektriske kjøretøy?

Når jeg har tatt opp spørsmålet i diskusjonstråder på sosiale medier; så svares det bl.a. — kobolt brukes jo i så mange produkter, ikke bare elbiler, — alt forbruk medfører en viss belastning på miljøet — dessuten så er det viktigste nå å skape et marked for elbilen. Underforstått; vi får ta tak i disse problemene etterpå. — Vi legger til grunn at produsentene og deres underleverandører har kontroll.

En gruvearbeider fra Kamatanda, en av utvinningsprovisene i Katangaprovinsen sørøst i DR Kongo. Det er dokumentert at flere tusen barn også jobber i gruvene. FOTO: MONUSCO/Myriam Asmani

Elbilen: “Nullutslipp” og unntatt bærekraftkriterier

Mens elkjøretøy av norske myndigheter defineres som “nullutslipp” så stilles det strenge bærekraftskriterier for ikke-fossilt biodrivstoff. Er det på tide å stille krav til bærekraft i batteri- og elbilproduksjon også?

Den nye anskaffelsesloven fra 1. mai 2017 inneholder flere bestemmelser som vektlegger og pålegger offentlige innkjøpere å ta hensyn til miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold ved anskaffelser. Det er et stort forbedringspotensial knyttet til hvor ofte krav og kriterier for miljø og samfunnsansvar stilles og hvor ambisiøst og hensiktsmessig kravene på disse områdene er utformet.

Det holder ikke å “legge til grunn at produsentene og deres underleverandører har kontroll”.

Problemet har en løsning

I jakten etter de gode løsningene må vi erkjenne at vi kan ta feil. Vi må erkjenne fakta og ikke ofre grunnleggende menneskerettigheter, miljø- og ressursspørsmål på klimapolitikkens alter.

Vi må starte med å spørre: Hva kan vi gjøre for at elkjøretøy skal kunne bli mer bærekraftig?

Be om dokumentasjon på bærekraft og sosial ansvarlighet!

Vi må begynne stille krav til forsvarlig utvinning av kobolt og andre råstoff som brukes i elbilene. Hvis det ikke finnes troverdig dokumentasjon fra leverandøren, så velg en annen. Her har offentlige anskaffelser et særlig – og lovpålagt – ansvar.

For noen år siden var jeg selv med og leverte et biogassanlegg til Gøteborg energi med komponenter produsert i Kina. De hadde omfattende krav til “due diligence” dvs kontroll av produksjonen i Kina med hensyn til sosialt ansvar og barnearbeid. Det var selvsagt skjerpende for oss og vår underleverandør. Barnearbeid er definert i FNs ILO-konvensjon og bør følges opp i anskaffelser.

Og som med alle andre råvarer med negative miljøbelastninger, så må vi presse på for å etablere internasjonale systemer som faser ut verstingene fra markedet og ta i bruk bærekraftige materialer og verdikjeder. Det hjelper lite at et kjøretøy er fossilfritt mht drivstoff, hvis utvinning av materialene og produksjonen ikke er bærekraftig og/eller har store utslipp.

Produsenter av mobiler og PC’er er også store aktører i bruken av kobolt. Apple har tatt et prisverdig initiativ til etisk handel med kobolt. De definerer kobolt som et konfliktmineral og vil slutte kjøpe kobolt fra artisane miner.

Elkjøretøy, med stadig større batterier og rekkevidde, krever altså store mengder kobolt. Selv om man kjøper forsvarlig utvunnet kobolt, så vil den kraftige veksten drive etterspørselen etter både “ansvarlig” og “ikke-ansvarlig” kobolt. Derfor må vi også tilstrebe bruk av mer bærekraftige materialtyper.

Norge tok ledertrøya og ble verdens testlaboratorium for en offensiv elbilpolitikk. Nå er det på tide at vi tar ledertrøya på vårt sosiale ansvar.


Denne kommentaren er først publisert på Avfall Norge sin bloggside på Medium.com. Publiseringen på Naturpress er gjort med artikkelforfatterens tillatelse.

Hovedfoto: Collage/Naturpress/Flickr/Pixabay

- Annonse -