Om beitedyr og rovdyr; Hvem, om noen, skal ut?

Delt stamme betyr delt ansvar

(KRONIKK) Denne uken hadde rovviltnemda møte på Gardermoen, og vedtok rammene for det som kan bli neste vinters jakt. Som nemdsleder ledet jeg møtet hvor flertallet vedtok å øke jakten til rundt 30 ulv, inkludert mange inne i ulvesonen. Fylkesmannen hadde foreslått 12, og da kun utenfor ulvesonen. Sammen med SV fremmet MDG, ved undertegnede, at det ikke burde være ordinær lisensjakt på ulv i året som kommer, men at skadefellingskvoten burde være tilstrekkelig – sekundært at lisensfellingskvoten ble satt noe lavere.

Den svensk-norske ulvebestanden har gått betydelig ned det siste året – blant annet på grunn av illegal jakt, ifølge svenske myndigheter. Sverige har derfor sagt nei til lisensjakt på ulv i år, siden ytterligere fall kan true bestandens overlevelse. Dermed kan en eventuell jakt være lovstridig og i strid med Bern-konvensjonen, også i Norge.

Da tingretten i vår kjente fjorårets norske jaktvedtak lovlig, på tross av et svært lavt antall ulv i Norge, begrunnet de det blant annet med at den norske bestanden må sees i sammenheng med den svenske. Når nå den svenske bestanden har gått betydelig ned, og de mener den må styrkes, så har vi et ansvar for å styrke vår bestand. I motsatt fall skyver vi ensidig verneansvaret over på Sverige, noe som fremstår som svært urimelig. En felles bestand bør sees i sammenheng, og forvaltes deretter.

På rovviltnemdas møte fikk vi også fersk informasjon fra Statens Naturoppsyn om at 35% av alfa-dyrene, lederulvene, har forsvunnet i året som har gått. I Akershus var tallet 50%, mens normal dødelighet er rundt 5%. Dette er en alvorlig indikasjon på betydelig illegal jakt, og da  fremstår det som ytterligere uforsvarlig å igangsette en ny jakt på samme størrelse som sist vinter. Svært høy grad av innavl skaper også stor sårbarhet når det gjenstår så få ulveindivider.

Dette er et vedtak som garantert blir påklagd, og jeg kan vanskelig se for meg at dette vedtaket vil bli opprettholdt av departementet.

Hvilken bærekraft?

Stortinget har vedtatt en todelt målsetting om at vi skal ha bærekraftige bestander av rovdyr, samtidig som vi skal ta vare på lokalsamfunn og utmarksbeiter. Likevel har vi i dag verken reelt bærekraftige bestander av rovdyr – eller et bærekraftig landbruk som gir oss reell mattrygghet. I rovdyrspørsmålet står beitenæringen steilt mot naturvernere, og ulv fremstilles som den største utfordringen for norsk landbruk. Men stemmer det?

For få uker siden kom dommen fra WWFs rettsak mot staten angående lovligheten av vinterens rekordstore ulvejakt. I dommen argumenteres det mot at vi skal behøve å ha en bærekraftig ulvestamme. Det skal holde at ulven ikke er direkte utrydningstruet når vi ser den i sammenheng med svensk ulv. I Norge var det etter vinterens jakt bare rundt femti helnorske ulv, pluss en del grenseulv. Alle med foruroligende høy innavlsgrad. Retten virket ikke bekymret for dette, eller at mange alfapar, lederdyr, har forsvunnet uten kjent årsak. Derimot mente retten at det at ulv begrenset mulighetene for elgjakt med løs hund måtte regnes som en vesentlig samfunnsinteresse, og tilsvarende – at ulvefrykt for noen ga redusert livskvalitet. For å dømme ulvejakten lovlig trakk man altså inn andre grunner enn konflikt med beitenæringen. De fleste sauer dør tross alt av andre årsaker, og det er også en rekke mulige tiltak som kan få ned tap av beitedyr. Nå er dommen anket, så det blir spennende å se hva høyere rettsinstanser sier.

Mer kjøtt, men mindre får

For få uker siden falt også årets jordbruksoppgjør på plass. Et viktig element for å skape enighet var tiltak for å dempe overproduksjon av sau – og andre kjøtt- og meieriprodukter. Dette kan synes litt underlig, da det stadig argumenteres mot rovdyr fordi de hindrer beitenæringen. Likevel er det altså i dag uansett ikke marked for mer fårekjøtt, så det kunne ikke vært flere beitedyr. Snarere har vi overproduksjon – selv om vi spiser dobbelt så mye kjøtt som for noen tiår siden.

Dette er en pussig utfordring, siden Norge bare er 40% selvforsynt på landbruksprodukter. Vi importerer også mye kraftfôrmed til dels stort klima- og miljøavtrykk, og er dårlig rustet om verden møter en handels- eller matkrise. Dette gir en uforsvarlig lav selvforsyningsgrad. Vi har nasjonal interesse av større trygghet i møte med globale omstendigheter vi ikke kan kontrollere. Likevel ønsker tydeligvis ikke stortingsflertallet å øke selvforsyningsgraden.

Miljøpartiet De Grønne mener Norge bør ha betydelig større bestander av ulv og andre rovdyr, og vi mener ulvesonen bør være større. Men vi ønsker oss også et sterkere landbruk, som inkluderer beitenæringen. Tross alt har beitedyr stort sett bedre dyrevelferd enn dyr som lever i fabrikker. De kan dessuten beite på steder hvor det ikke kan dyrkes menneskemat – selv om de trenger fôr gjennom en del av året. Sau bør allikevel ikke få slippes på utmarksbeite i ulvesonen, og en vil alltid kunne miste sau til streifulv også utenfor sonene. En stabil ulveflokk vil likevel primært jakte på elg. Det aller meste av ulvedrept sau er ikke tatt av ulv fra etablerte revir, men av enslige streifdyr fra Sverige. En del steder bør derfor ikke sau gå uten tilsyn, og i noen tilfelle kan omlegging til storfe være et alternativ.

Bærekraft og etikk må sette kjøttprisen

Det bør generelt være et overordnet mål at kjøttforbruket går ned. Kjøttforbruket har i løpet av noen tiår doblet seg i Norge, og med dagens forbruk virker det ganske utopisk at det skal skje innenfor en ramme av rimelig dyrevelferd. Dette legger stort press på ressurser, miljø og klima, så dagens kjøttforbruk er ikke forenlig med å skape et reellt bærekraftig samfunn. Siden vi likevel må regne med en stor etterspørsel etter kjøtt også i årene fremover, så er det derfor fornuftig at mer av dette kommer fra beitedyr. At det skal være mer akseptabelt å spise kjøtt som kommer fra dyr som aldri ser dagslys og lever sine korte liv industrihaller, og stort sett på importert fôr, er vanskelig å forstå.

Regjeringen ser likevel ut til å mene at noe av det viktigste er stadig lavere priser. For bonden betyr lavere kjøttpris at det er vanskelig å drive lønnsomt, samtidig som man tar hensyn til dyrevelferd og bærekraftig drift. Fortsatt setter likevel mange sin ære på å gjøre alt som står i deres makt for å drive bærekraftig, men hvert år kaster mange inn håndkleet, og utviklingen går mot større og mer industrialiserte bruk som ikke utnytter nisjearealene. I dyreavl er rask økning i kjøttvekt et nesten altoverskyggende tema, mens det å finne frem til raser eller egenskaper som er tilpasset utmark og bedre kan takle rovdyr, er lavere på prioriteringslisten. I stedet for å presse prisene nedover bør regjeringen fokusere på at bønder får bedre betalt, sammen med at det stilles andre krav. Tiltak som bidrar til mindre tap og økt dyrevelferd bør premieres. Dette er ikke bare bondens, men hele storsamfunnets ansvar. Trygghet for at vi har nok mat i Norge, selv om det skulle bli tøffere tider i verden, er noe vi alle bør være opptatt av, og da må vi være villige til å betale det det koster. Tilskuddsordningene må innrettes slik at bedre dyrevelferd og mer bærekraftig dyrehold premieres – og man kunne legge til: mer rovviltvennlig.

Folk flest ønsker rovdyr i norsk natur, og det har sin pris. Ikke bare som erstatning for de dyrene som tas av fredet rovvilt, men også for å begrense rovdyrtap mest mulig – selv om det aldri vil la seg gjøre å få det ned på null. Hovedsaken er at det på sikt og i en større sammenheng vil lønne seg.

Økt investering i konkrete tiltak viktig

Rovviltnemdene deler hvert år ut noen millioner til forebyggende og konfliktdempende tiltak.  Rovdyravvisende gjerder, senere slipp på utmarksbeite, tidlig nedsanking fra utmarksbeite, flytting fra utmarksbeite til rovviltsikret innmarksbeite, elektronisk overvåking, beredskapsbeiter m.m. er tiltak som bidrar konkret til å redusere tap.

Selv om den offentlige interessen for rovvilt er stor, beitenæringen strever, og enkelte grupper bruker dette til å piske opp frykt og konflikt, er disse midlene redusert fra i fjor. Nemda jeg leder, for Oslo, Akershus og Østfold, fikk i år bare fire millioner til slike tiltak, en sum som også skal dekke Fylkesmannens administrasjon og ulike akuttiltak. Det skapes et inntrykk av at beitenæringen får store overføringer, og mye knyttet til konflikt med rovdyr. Likevel disponerer altså hver rovviltnemd over relativt små beløp, og hvor ekstra midler kunne bidradd til mindre tap og lavere konfliktnivå.

De fleste i Norge ønsker rovdyr, og polariseringen har bidradd til at en del folk unngår å kjøpe kjøtt fra sau, siden de ser på det som å støtte opp under utryddelse av ulv. Jeg kan ikke se at det er i beitenæringens interesse å fortsette kampen mot rovdyr. De burde heller jobbe for å få flere til å foretrekke kjøtt fra beitedyr enn fra fabrikkhaller. Det er vanskelig når ulv og andre rovdyr er utpekt som hovedproblemet. Dette gjør det enda vanskeligere å få omsatt overproduksjonen av får i markedet til en bærekraftig pris.

Hvis beitenæringen ikke er villig til å ta denne utfordringen må man nesten lure på om bondeorganisasjonenes hovedfokus ikke egentlig er å øke omsetningen på sauekjøtt, men vel så mye et ønske om å beskytte jaktrettigheter på elg, inkludert mulighetene for å jakte med løs hund? Og når dette ikke har samme potensiale til å vekke sympati så skyver man beitenæringen foran seg? Dette kan neppe være i beitenæringens interesse. De burde gå i dialog med organisasjoner som Naturvernforbundet, WWF og andre for å endre omdømmet til norsk beitenæring. Om norsk sauekjøtt markedsføres som rovdyrvennlig og bærekraftig, og med høyt fokus på dyrevelferd, kan det hende at langt flere vil foretrekke sau og beitedyr fremfor gris, kylling og annet etisk utfordrende industrikjøtt.

Jeg kan ikke se at det er fornuftig å gjøre en etisk beitenæring som tar landet i bruk til motstander, selv om vi ønsker bærekraftige bestander av rovdyr i Norge. Derimot så kan vi gå sammen om å utfordre staten og kreve at de reelt sikrer Norges todelte målsetting, samtidig som vi kan bli klarere på hva som skal til for at beitenæringen faktisk skal styrkes bli bærekraftig.

Øyvind Solum,

Fylkesleder og fylkestingsrepresentant, Akershus Miljøpartiet De Grønne

Leder av Rovviltnemda for Oslo, Akershus og Østfold

- Annonse -