Selv etter at verdens største økonomier sent i 2015 sluttet seg til Parisavtalen for å håndtere klimakrisen, fortsatte regjeringer med å gi offentlige midler i støtte til fossilindustrien, viser en ny rapport som ble lansert sist onsdag.
Årlig har fossilindustrien mottatt 77 milliarder amerikanske dollar, eller om lag 747 milliarder kroner.
Den nye rapporten, utarbeidet av Oil Change International og Friends of the Earth (FOE) U.S., har fokusert på finansiering av olje-, gass- og kullprosjekter blant medlemmene i G20-landene. Sammenslutningen består av regjeringer og sentralbanker fra 19 land og EU.
USAs president Donald Trump begynte på den ettårige uttrekkingsfasen fra Parisavtalen i november 2019, etter år med trusler om å gjøre det. De andre G20-nasjonene har vedstått seg avtalen, som har som målsetting å begrense den globale temperaturstigningen til under 2 grader, og helst komme ned i 1,5 grader innen 2100.
– Må holde G20-landene ansvarlige for løftene sine
Trass i offentlig forpliktelse til Parisavtalen «har G20-land fortsatt med å subsidiere fossilindustrien, selv om det er dårlige forretningsbeslutninger som skader mennesker og planeten», erklærer internasjonal politisk senioranalytiker Kate DeAngelis.
DeAngelis er ansatt i Friends of the Earth i USA.
– Planeten vår iler i retning av en klimakatastrofe, og disse landene fortsetter å helle bensin på bålet til musikken av milliarder, sier DeAngelis. – Vi må holde G20-myndighetene ansvarlige for løftene de har gitt om å bevege nasjoner i retning av fornybar energi. De har anledning til å reflektere over og endre sin finansøkonomi slik at den støtter oppunder løsninger for ren energi som ikke gjør dårlig helse verre, og ikke utsetter arbeidere for større risiko.
«Fossile selskaper vet at deres dager er talte»
Den nye rapporten heter Still Digging: G20 Governments Continue to Finance the Climate Crisis (pdf). Der slås det fast at helse og levevilkår for milliarder står på spill med Covid-19, og regjeringer verden over forbereder offentlige pakker i en størrelsesorden vi tidligere ikke har kunnet forestille oss».
Finansielle utviklingsinstitusjoner, eksportkredittbyråer og multilaterale utviklingsbanker har i normale tider fra før av hatt en utstrakt innflytelse på det generelle energilandskapet, og med mer kapasitet enn tilsvarende privat sektor, til å handle mot klimakrisen.
For øyeblikket er innflytelsen mangedoblet. Fossilindustrien viste tegn på langsiktig, systemisk tilbakegang lenge før Covid-19, og har vært raskt ute med anmodninger om massive subsidier og kausjoner.
Bronwen Tucker, forskningsanalytiker i Oil Change International, kommenterer:
«Fossile selskaper vet at deres dager er talte. Lobbyistene deres bruker Covid-19 som dekke – for å sikre seg nye massive offentlige tilskudd som de trenger for å overleve».
Ber om støtte til rettferdig overgang fra fossilsamfunnet
I rapporten ber man om at regjeringer og multilaterale utviklingsbanker fra G20 støtter en global, rettferdig gjenoppbygging etter koronapandemien. Oppfordringen er på linje med hva klimaforkjempere, interessegrupper og progressive krefter tidligere har tatt til orde for.
– Offentlige penger må i stedet støtte en rettferdig overgang bort fra fossilsamfunnet, og over til vern om arbeidere, samfunn og klima, både hjemme og utover landegrensene, sier Tucker. – I stedet for å finansiere enda en stor krise – klimaendringer – må myndighetene våre investere i en motstandsdyktig framtid.
Rapporten presenterer finansielle detaljer fra offentlige institusjoner som kontrolleres av G20-myndigheter, banker og institusjoner. Informasjonen er hentet fra en database tilknyttet Oil Change International. Et nøkkelfunn er at støtten til fossilindustrien har «vært stabil» siden Parisavtalen, og at de «verste offentlige aktørene er eksportkredittbyråene».
«Mesteparten av denne finansieringen av fossilindustrien har strømmet til rike land», heter det i rapporten. Kina, Canada, Japan og Sør-Korea er landene som gav mest offentlig støtte til skitne energiprosjekter i årene 2016 til 2018.
«Still Digging»-rapporten undersøker kun én side av landenes støtte til olje-, gass- og kullprosjekter. 2017-versjonen av denne undersøkelsen (Talk is Cheap), tok også med den direkte finansielle støtten som G20-regjeringene gav, men dette ble lagt bort i årets rapport «grunnet stor mangel på transparens».
Rapporten tar heller ikke for seg «aktivitetene til viktige offentlige eide banker uten et klart politisk mandat, pensjonsfond eller offentlige finansinstitusjoner med regional styring. Det samme gjelder subsidier til fossilproduksjon på nasjonalt nivå i G20-statsbudsjetter; tidligere analyser har antydet ytterligere årlige støttemidler på 80 mrd USD til denne sektoren».
«Kan bli katalysatorer for klimavennlige finansbeslutninger»
I Still Digging-rapporten tar man til orde for at offentlige finansinstitusjoner – forstått som enheter eid av regjeringer som vedkjenner seg Parisavtalen – kan bli katalysatorer for mer klimavennlige finansbeslutninger, «på grunn av deres økonomiske og politiske makt».
«Private og offentlige finansielle investorer vil begge trenge et raskt skifte», heter det i rapporten. «Men rollen til offentlige institusjoner er unik både fordi de har stor innflytelse på energifinansene, og fordi de har kapasitet og mandat til å ta ledelse i klimahandling».
Over 30 grupper fra hele kloden har støttet rapporten, inkludert Justica Ambiental og FOE Mozambique. Sistnevnte har arbeidet med varsling om hvordan internasjonale offentlige finansinstitusjoner støtter ekspansjon av utvinning av flytende naturgass (LNG) i land i det sørlige Afrika.
– Det er uakseptabelt at så store investeringer, som vil gi milliarder i profitt til utenlandske selskaper som Total, støtter opp under fattigdom og undertrykkelse av allerede sårbare lokalsamfunn, sier Justica Ambiental, direktør ved Anabela Lemos.
– Familier av bønder og fiskere har mistet livsgrunnlaget for livstid, legger Lemos til. – Oppdagelsen av gass har stjålet identiteten deres, og de virkningene de ble forespeilet i de såkalte samfunnskonsultasjonsprosessene, har de ikke sett noe til.
