Spørsmålet er hvordan vi kan omstille oss til en ny, fornybar virkelighet. Pengene fra oljen skaper også politikken, mener Sæther.
– Vi prøver å være både et oljeland og et klimaland, men i praksis styrer oljen, sier hun.
– Da oljealderen startet på 70-tallet ble det bestemt at oljen skulle være underlagt statlig styre og kontroll, og at pengene skulle tjene folket. Tidlig ble det også fastslått at natur og miljø skulle tas hensyn til. Og man skulle gå forsiktig fram, med et moderat tempo i oljeutvinningen.
Med disse ordene innledet forfatteren på et debattmøte på Nesodden bibliotek torsdag, der den nye boken til Sæther var tema. Tidligere Statoil-sjef Harald Norvik var meddebattant, og ikke så mye en motdebattant som man kanskje skulle tro. Men de to var ikke enige om alt.
Inntjeningsutsiktene kvalte moderasjonen
Sæther beskrev hvordan situasjonen i Norge forandret seg fra den litt beskjedne starten på oljealderen til å bli noe helt annet. Og hvordan miljøtemaet for alvor dukket opp.
– Et skifte fikk vi i sammenheng med at klimapolitikk ble et tema i 1987, da FN utarbeidet rapporten «Vår felles framtid», ledet av Gro Harlem Brundtland. Et av verdens første klimamål ble satt av Norge i 1989 da vi bestemte at klimagassutslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen 2000. Et ambisiøst mål. Men på 80-tallet skjønte vi hvor mye oljepenger vi kunne tjene, og dermed ble dette målet etterhvert forlatt, sa Sæther.
Siden er historien kjent for de fleste av oss. Vi har pumpet opp olje i strie strømmer, åpnet nye felter og blitt stadig grundigere i letingen. Pengene har gitt oss et velferdssamfunn som de fleste andre land kan misunne oss. Pensjonsfond utland er sparekontoen – i skrivende stund er markedsverdien på over 8.100 milliarder kroner, og det er dermed verdens største i sitt slag.
Harald Norvik mente at Norge dessuten har vært verdens beste på administrering av oljeinntektene.
– Staten har med sin beskatning på 78 % tatt topprofitten, og selskapene tjener ikke så mye pr fat i den norske oljevirksomheten. Men samtidig har risikoen vært mindre for dem fordi svingninger i oljeprisen ikke har betydd så mye her som andre steder.
Statoils kommunikasjonsvirksomhet
Den norske beskjedenheten ble etterhvert avløst av grådigheten. Og samtidig som oljen har gitt Norge veldige inntekter har det blitt stadig mer klart at fossile energikilder representerer et enormt miljøproblem ved at CO2-utslippene koker kloden. En trussel mot vår eksistens. Anne Karin Sæther beskriver i talende ordelag i boken hvordan Statoil og det øvrige oljemiljøet har tilpasset seg denne virkeligheten ved blant annet å bruke retoriske grep, mer eller mindre intelligente. Hun siterer blant annet tidligere konsernsjef Helge Lund:
«Å la være å bygge ut mer olje og gass i Norge vil være skadelig for klimaet».
På det meste var det 300 kommunikasjonsrådgivere ansatt i Statoil, og fortsatt er det omlag 160. Man må anta at alle bruker tiden godt til oljevirksomhetens beste.
Som hun også gjør i boka si, avfeide Sæther på debattmøtet argumentet som er mye brukt av oljeforkjempere, om at verden – og særlig fattige land – trenger vår energi, vår olje.
– Et lite samfunn i Ghana som er uten elektrisitet får ikke et plutselig følt behov for norskprodusert olje eller gass. Oljen og gassen går for det første ikke til disse markedene, og de vil aldri merke det engang om vi øker vår produksjon, sa Sæther.
Ingen klare svar på klimaproblemet
Harald Norvik sitter i dag i styret i oljeselskapet ConocoPhillips. Han er ikke i tvil om at energiframtiden er fornybar, men han mener at verden fortsatt vil trenge olje og gass i mange tiår framover. På møtet gav han litt uklare utsagn på hvordan klimaproblemene da skal løses.
– Hvis verden skal løse klimaproblemet blir det ekstremt dyrt. En global CO2-avgift hadde vært det beste, men det får vi ikke til, sa Norvik.
Han hadde kanskje glemt litt egenhistorikk der, for han ble parert av Sæther med:
– Men var ikke du motstander av CO2-avgift da du var Statoil-sjef?
– Jeg var kanskje i mot, men det var ikke lenge, var svaret. Til latter fra salen.
Norvik sa at han fikk en «eye opener» om klimasammenhenger etter å ha hørt et foredrag i 1991 av en tysk foredragsholder. Han fikk spørsmål om hva han konkret gjorde som konsernsjef i Statoil etter å ha hatt denne eye opener hendelsen.
– Jeg gjorde ikke noe spesielt. Men jeg tok initiativet til noe som het Miljøsok, som skulle ta opp miljøproblemene i bredest mulig forstand, i et samarbeid mellom myndighetene, oljeselskapene og leverandørindustrien. Dette for å få kontroll med miljøutslipp, og belyse sider ved klimaproblemet som vi så komme. Det vi gjorde i min tid var særlig fokusert på utslipp til sjø og utslipp til luft, fordi det var lurt i forhold til kostnader og fordi det var lurt for selskapene å ha en miljøpolitikk, svarte Norvik.
Enighet om endringene – uenige om tiden det tar
Et spørsmål er om den raske utviklingen som skjer på elbil, ladeeffekt og mulig strukturendring på privatbilismen i retning av selvkjørende felleseide kjøretøy, kan rive vekk mye av grunnlaget for oljeetterspørselen. Kan det lure en Kodak-effekt rundt hjørnet?
Norvik mener at denne utviklingen kommer, men han tror ikke at det vil skje så fort:
– Det tar lang tid, til tross for at dette helt riktig kommer. Se på Tyskland hvor det er så få elbiler. Det er fordi det er dyrt og fordi det tar tid å få bygd infrastrukturen.
Anne Karin Sæther minnet om hvor hurtig store endringer kan skje i enkelte land, som for eksempel Kina.
– Det tok dem to uker å forby plastposer. Nå stenger de ned kullkraftverk, og de gjør det fort når de først har bestemt det. Og i India legges kullkraftplaner til side fordi solenergi brått har blitt et billigere alternativ, sa Sæther på slutten av møtet.
Hun fikk dette skussmålet for den kritiske og nærgående boken sin, fra en mann som i mange år har hatt en sterk rolle i det norske oljemiljøet:
– Det er en god bok, sa Norvik.
Hverken Harald Norvik eller Anne Karin Sæther tror forøvrig at det blir noe av oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen.
